Selv om området hører sagaen til – hva vi kan lese om i Håkon Magnussøns saga – har sagene i Bukta intet med Sagaen å gjøre. Det har derimot Tingveien i boligfeltet på Husvik, for det var der Tinget lå. Sagajordet er navnet på den lille sletta nedenfor Jo-Bu (Den store murbygningen i Sagaveien. Red), fordi man der hadde sagenes plankestabler.
Videre til innlegget
Min far, Bjarne Kopperud, er født i 1897 på Kopperud i Skaubygda. Han hadde fem brødre og seks søstre. Hans mor døde 43 år gammel av Spanskesyken. De vokste opp under trange kår. Faren min fortalte at når hans far kom hjem fra skauhogst, sloss ungene om den frosne brødskalken som lå igjen i rypesekken hans.
Videre til innlegget
I forbindelse med Drøbak-Dagen 1963 ble den frodige og noe fyldige revykunstneren Einar Rose utnevnt til æresborger av «Rosenes by». Fra ordfører David Kjellberg mottok han skriftlig bevis og nøkkel til byen. Den gode Einar er, så absolutt, alene om den celebre tittel. For bystatusen forsvant jo ved sammenslåingen med Frogn. Så heretter blir det ikke flere æresborgere!
Videre til innlegget
Seimbakken var den gamle hovedveien ut og inn av Drøbak, men ny, slakere vei ble anlagt i 1881, som er dagens Osloveien eller «Linna», fra Lysne til Lindtruppbakken. Det var ikke mye bebyggelse i Seimbakken på den tiden.
Videre til innlegget
Vedlikehold av kirker og behandling av inventaret er en omstendelig affære – i særdeleshet når kirkene er blitt over 100 år og dermed fredet. Søknad om tillatelse til endringene og til å utføre vedlikeholdet må forelegges følgende instanser i denne orden: Kirkeverge– Sogneprest – Prost – Domprost –Fylkesmann – Riksantikvar.
Videre til innlegget
Torget i Drøbak har vært et sentralt midtpunkt i byen antagelig helt fra midten av 1700-tallet. Drøbak vokste fram på grunn av trelasteksport, og allerede i 1735 bodde det ca. 350 mennesker i ladestedet. Fra ca. 1740-50-årene og fremover mot år 1800 ble de store bygningene rundt torget bygget. Drøbak torg har ikke endret seg mye igjennom årene - omkranset av bygninger fra Drøbaks storhetstid.
Videre til innlegget
Idag betyr uttrykket «en tur til Oslo» enten at vi bruker egen bil, at vi sitter på med noen, eller at vi tar bussen fra Drøbak – eller reiser opptil Ås og tar toget. Men hva gjorde vi i gamle dager? For meg som skriver ned disse linjer, må vel det bety engang i 1930-årene eller litt tidligere. Jeg visste knapt at det gikk an å dra til Ås og ta toget derfra
Videre til innlegget
Aller først het den bare Fiskerstranda, og framsto slik navnet antyder, som en strand hvor man dro opp fiskebåter og arbeidet med enkle fangstredskaper. Husene rundt havna var for det meste enkle små boliger for fiskere, fraktefolk og deres familier. Mennesker som hadde fjorden som sin levevei. Det var et pulserende liv nede ved sjøkanten, og mang en gutt så lengselsfullt ut på seilskutene som passerte på vei ut fjorden til fjerne farvann.
Videre til innlegget
En stor flokk med barn fra nærområdet lar seg fotografere på den lille brygga, som lå like nordenfor Lehmannsbrygga en gang i 1920årene. Navnet Lehmannsbrygga har vi etter Gustav Lehmann som eide bryggeområdet der Drøbak Hurum fergen hadde sitt leie før Oslofjordtunellen.
Videre til innlegget
Før «dampen» kom hadde seilskuter og jakter mang en hard tørn her i Drøbaksundet, når strømmen gikk hardt imot og særlig hvis man samtidig fikk vinden imot. Da var det slett ikke lett å avansere. Ofte måtte man slite i timevis for å komme inn til losse- og lasteplassene eller til Vindfangerbukta for ankring.
Videre til innlegget