Trudy Mørk Wollbraatens tale ved åpningen av utstillingen gjengis her i sin helhet:

STORGATA

Storgata var min barndoms gate. Sommertøvete, vintergrå, sliten, med slitte hus, store trær, med noen få biler, og 77-Oslobussen som gikk hver time.  Og på sommeren, alltid – lang, lang kø av bilene som skulle på, eller kom fra – ferja.

Vi bodde i Storgata fra jeg var ca halvannet år, vi kom fra gamle Lindtruppen som min morfar skulle rive og bygge nytt, og flyttet til nye Finnegården som han allerede hadde bygget ny i 1959.  (Må bare fortelle: Utbygger Mørk bygget sin egen utsikt inne, da han bygget høye nye Finnegården. Litt annen praksis enn den vi ser i dag!) Vi flyttet inn i blank og ny leilighet, med innedo, radiator, og varmt vann i springen. Og dusj!  Og ikke en rotte å se. Men derimot veldig mange lekekamerater! I Finnegården og nabolaget bodde et tredvetalls unger, – og vi hadde stranda, fjorden, skogen og en fredelig gate uten særlig trafikk, å leke fritt i.

Alle jeg kjente bodde stort sett i Finnegårdens nabolag. Men jeg kjente noen i hele gata, fra Ferjekaia til torget.

Venninna mi Anita, hadde besteforeldre som het Ester og Henry, i rørlegger Juels hus i nr 45 – nå Lehmanns-hus – på ferjekaia – hvor vi barn i gata ble bedt på årntlig juletrefest, med julenisse og godteriposer, musikk og gang rundt juletreet. Det var stort, på 60 tallet!  På ferjekaia pleide vi også å spille kanonball på sommerkveldene mellom ferjeavgangene, vi var så mange at vi hadde hele lag – det var skikkelig gøy.

Videre oppover gata bodde tanta mi KariAnne med sin søte sønn i huset til Andersen i nr 37, det var grønt da som nå.  Vi handlet melk og murere med lapp, hos rare og koselige frøken Eva Theien  i nr 33, -der hvor Ingebjørg har verksted i dag.  

Og i Stensruds Favoritt kiosk på hjørnet i blokkene ved Reenskaug, hendte det at vi fikk en liten sjokolade ekstra, når vi for eksempel kjøpte mentol-sigaretter på lapp til mormor.

Det var mange kjente i blokkene også, som bestefar Mørk hadde bygget, for øvrig. Tvers over gata i nr 29, var Schelderups sportbutikk, som skiftet navn til Pedersen senere, og deretter Follo sport, hvor jeg kjøpte min første Levis-bukse i 1969. Med egentjente penger, som avisbud for Amta! Den var i nydelig blå fløyel, med sleng – og messing knapper nedover leggen.

På samme side av gata lå Britten, hvor foreldrene våre kunne sitte i hagen under cinzano-parasoll om sommeren. En som gikk i klassen vår på Drøbak skole en stund, het Anthony Strand, foreldrene hans eide hotellet noen år. Vi var mye sammen, overalt i det gamle hotellet, i kjelleren, på loftet – det var grusomt spennende. På formiddagene lette vi etter småmynter i de dype stolene i salongen.. Anthony bodde i et rom på Festiviteten (huset bak Britten), så der tilbrakte vi mye tid, vi gikk på oppdagelsesferd i det gamle huset –og  om vinteren hoppet vi fra verandaen og ned i snøhaugene, det var om å gjøre å tørre å hoppe selv om det litt tynt med snø. Det var mange forstua bein og armer på den tiden.

Det var Britten brant i 1980  og Festiviteten etter hvert ble revet, ble mitt raseri mot beslutningstakere og politikere i kommunen vekket, og siden har det raseriet i grunnen bare økt i styrke.

Tvers over gata for Britten lå og ligger fremdeles Kroablokka, egentlig Vinkelgården, i Storgata 24, (også bygget av bestefar Mørk, og han rev da gården Hvite bånd først). Kroa i første etasje ga navnet til blokka, og der pleide noens fedre å sitte med sin halvliter, med rottweileren King som vaktbikkje. Det er hyggelig at ringen er sluttet, og datter Fie og hennes familie i dag bor i Vinkelgården, som hennes oldefar bygget.

Så var det Meieri-gården, i Storgata 22,  hvor venninne Kari bodde i tredje etasje. I første etasje lå Meieriet og kolonial Ek, hvor vi kjøpte bruspulver, og satt inne på gårdsplassen ved potetkokeriet bak Sørbyhuset i Storgt 20 (nå Hageland), og så på bøndene som kom med poteter i gamle bulkete lastebiler eller traktorer med henger. Jeg lurer på om jeg kan huske at noen kom med hest, til og med.  Sørbyhuset sto tomt de siste årene før det ble revet ca 1968, og vi snek oss inn i de gamle rommene, og på loftet, og fant flotte hattenåler etter en modist som hadde bodd der en gang for lenge siden. Og vi lekte gjemsel i den store hagen til Storgata 18, til den en dag plutselig ble fylt av masse byggematerialer, og så ble den stengt av, og så kom etter hvert nye Storgata 18, som vi kalte – og fremdeles kaller – Bergen Bank-gården, fordi..

I gamle Storgt 18 bodde Olga som jobbet på Reenskaug den gangen, og noen alvorlige tanter, om vi var redde for, og så var det grønnsaksbutikk i første etasje.

Naboen på samme side var vimpelfabrikken, hvor mange vi kjente jobbet, for Vimpelfabrikkens hybelhus lå bak Finnegården. Jeg husker gamle Fischer fra den gangen, han tror jeg også vi syntes var litt skummel. Voksne var i grunnen mer skumle den gangen?

I det gamle vakre huset mot gata i nr 12, hadde to damer som het Dahl i min hukommelse undertøybutikk (den ene hadde en stor schäfer med seg på jobb). Senere ble det Eva-kjøp der. Neste lille hus, som egentlig var et uthus til nr. 12, var BarX, hvor vi hang når vi ble litt eldre. Og var veeldig kule..og hørte Creedence Clearwater revival på jukeboxen.

Tvers over gata i nr. 11,  lå huset til dr. Mønnich som var vår huslege, og i Pavelsgården i Storgata 7 bodde Geir, som jeg gikk i klasse med. Senere ble galleri Cassandra på Pavelstorget et fast holdepunkt for meg, men det var mye senere.

På samme side av gata var Frelsesarmeen i nr 5. Der gikk alle ungene i blokka, og jeg tror alle ungene i gata, var der hver søndag morgen og sang og fikk stjerner i boka. I ettertid forsto jeg ikke at våre svært lite kristne foreldre sendte oss på søndagsskolen…men det gikk jo opp for meg når jeg selv fikk barn J Og vi tok ikke skade av noen fortellinger om Jesus – det var trygt og koselig.

I gården Storgata 4 var butikken Torviks Eftf, hvor vi kjøpte godteri når vi skulle på kinoen, som var skrått over gata i nr 3.

Neste gård på samme side av gata i Storgata 2, lå den store nye Grøn-Hansen gården -som bestefar Mørk egentlig skulle ha bygget. Den erstattet et flott tidlig 1800 talls gård med mange uthus og hage, og en allé mot Storgata. Her holdt politiet til, de hadde flyttet fra Storgt 28.. Det sto alltid en svart og hvit politibil utenfor (tror det var en Volvo PV kassebil). I samme bygg lå Bossums skobutikk, hvor vi fikk kjøpe sko når vi skulle ha fin-sko, som var meget høytidelig og sjelden, vi arvet jo mest på den tiden. Ved siden av Bossum lå den gangen Askautruds utsalg av alskens kjøkkenting, hvor min gudmor Käthe Askautrud jobbet, og det var alltid så koselig å komme dit med mamma som var hennes venninne, da satt vi på bakrommet og damene drakk kaffe, husker jeg.

Før Postkontoret flyttet til Storgata 18, lå det i Storgata 2, husker det som høytidelig og litt som en gammeldags bank..inngang fra Storgata er der ennå. Og tvers over gata lå skolen hvor vi gikk fra 1 til 3 klasse, i Storgata 1.

Og det var hele Storgata.

Den gangen tenkte få over hva vi mistet når de store, gamle gårdene og eneboligene ble revet og erstattet med nye, funksjonelle. Jeg tenker at det er fullt mulig å tilgi dem som gjorde dette, de ga vanlige folk anstendige steder å bo, til en overkommelig penge. Min bestefar, som bygget nesten alle blokker, tomannsboliger og rekkehus i Drøbak på 40, 50 og 60-tallet, ble for eksempel allikevel aldri rik. Tvert i mot. Det er verdt en tanke..

Mitt politiske og kunstneriske engasjement, er fundert i kjærligheten til de gamle husene ssom var, om er igjen, men også et sinne mot utbyggere og systemet som tillater utbyggerne å ta seg til rette.  Selv om Drøbak står på Riksantikvarens NBliste, selv om vi har en vernesone, og verneforening, selv om fylket, statsforvalter og riksantikvar er enige om at Drøbaks vernesone må bevares, og repareres tilbake til tilnærmet gammel stil, fortsetter utbyggerne – og deres arkitekt – ufortrødent å presse på.  

Jeg traff en gammel venn av meg på torsdag, og han var så raus å si, at han følte en lettelse over at jeg har malt veldig mange av husene og miljøene som er borte, sånn at vi hvert fall har dem i mine malerier. Det var så hyggelig – men også trist – å høre.

Men det minnet meg om at vi heldigvis er mange som bryr oss – og det skal vi fortsette med!

Til slutt må jeg takk mine venner for all hjelp i innspurten til åpninga – Ingebjørg, Kikk, Kåre, uforlignelige Ann og hennes gjeng, jeg må takke Siv for den fineste plakaten – og selvfølgelig min klippe, Eva. Tusen takk! Jeg er så glad i dere <3

 

Gamle hus

– av Lillian Wirak Skow

 

Godt å gå

gjennom gamle hus

ane eimen av elde

i lave loft

lytte til lyden

i blankslitte trinn

bøye seg inn i noe

som var

lo de

lekte de

taus står tida

og tier