Ravnehølve på Håøya

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 4-2006)

Jeg vet ikke om et sted hvor det er knyttet mer historie og skrømt enn Håøya. Historien om Ravnehølve er det vel nesten ingen som kjenner til lenger, og nesten ingen som knapt vet hvor stedet befinner seg. Heller ikke om historien er sann! Jo, den er så sann som et eventyr kan bli, fortalte mor.
Når en drar med båt gjennom Kloasundet og videre nordover langs Håøyas vestside, passerer du stedet der fjellet stuper loddrett ned i sjøen. Der ser du et stort innsøkk i fjellet etter en diger fjellblokk som har løsnet. Det er Ravnehølve. Nå er det nok vokst til så mye med kratt og småskog at du ikke lenger kan se der den store fjellblokken løsnet og dannet inngangen til Håøyakongens bolig.

Da jeg var gutt og vi dro med motorsnekka for å bade, måtte mor fortelle om Håøyakongen og Ravnehølve. Og vi hadde god tid den gangen. Motorbåten gikk ikke fortere enn at vi hadde tid til å se oss om, ikke som i dag da man raser inn Vestfjorden med 25 knops fart. Vi hadde tid til å lytte, og mor fortalte så levende og morsomt.
I riktig gamle dager holdt det til to ravner på toppen av det stupbratte fjellet. Slik begynte mor sin fortelling, og vi fulgte spent med. Disse ravnene tilhørte Håøyakongen. Hver morgen dro ravnene ut for å høre nytt, som de så berettet for Håøyakongen når kvelden kom.
Det hadde seg slik at det borte i Sætre, tvers av Ravnehølve, bodde ei jente som var så vakker, at en aldri skulle ha sett maken i mils omkrets. Denne jenta hadde Håøyakongen et godt øye til. Hun ville nok kunne bli et godt kjerringemne, mente han.

Men så var det risen da, som holdt til borte i Hurumåsen! Han hadde også sett den vakre jenta vokse opp. Da han fikk høre at Håøyakongen begynte å gjøre sine hoser grønne for jentungen, ble han så sint at han holdt på å fly i flint. Noen annen frier enn ham selv skulle det ikke være, det skulle nå han sørge for.
Dessuten bodde jo jenta på hans grunn. Tidlig en morgen ropte han over til Håøyakongen så det skrall i åsene, at noe tråkk på hans enemerker skulle han ha seg frabedt! Og den jenta som han hadde sett seg ut, skulle de nå bli to om.

Da Håøyakongen hørte det, satte han i å storle. Hadde du enda vært noe til kar, så hadde du vært gift for lenge siden, men så stygg som du er, så er det vel ingen som vil ha deg, ropte Håøyakongen tilbake. Da ble Hurumrisen så sint at han tok opp to digre steiner fra Drammenssiden og kastet dem etter Håøyakongen. Avstanden var nok for stor, for steinene falt ned i fjorden. Dette må nok være sant, for det er bare på Drammenssiden at man finner slike steiner. Steinene som falt i sjøen, kaller folk i dag for Rauholmene, de er røde og av ekte Drammens-granitt.

Men Hurumrisen ga seg ikke. Han grep nok en stor stein og slynget den alt han orket over fjorden. Det gikk ikke likere denne gangen. Steinen nådde ikke frem og havnet i vannet, ikke så langt fra Håøyasiden.
Den steinen ligger der den dag i dag og har fått navnet «Møkkalasset».

«Klarer du det ikke bedre enn det», ropte Håøyakongen og grep etter den største steinen han kunne se, nemlig Gråøya, men den ble nok i største laget, øya lot ikke rikke på seg. I det samme rant sola og sendte sine stråler over åsene i Drøbak. Sol er jo noe troll og riser ikke tåler. Det vet jo alle. Og det var bare så vidt Håøyakongen klarte å smette inn i bergveggen og slenge igjen døren etter seg med et brak. Så hardt var det at døra løsnet fra bergveggen. Søkket etter døra kan du se den dag i dag, dersom du bare gir deg tid og ser godt etter.