Verneforeningen Gamle Drøbak

Nordstranda – vår badeplass
Av Putte Halvorsen

Nordstranda var for oss unger som bodde nordpå den mest fantastiske badeplassen en kunne tenke seg. Vi hadde jo Vindfangerbukta, men hit var det litt avsides, og lenger å gå. Dessuten var det flere unger å være sammen med både på Bråtan og Sundegata. Så det ble til at Nordstranda ble stedet vi hadde som badeplass og så var det den som var nærmest. Bernhard Magnussen kaller Nordstranda for området fra Parrstranda til nordenfor Kopåsbrygga. Det het så i gamle dager, men for oss unger var Nordstranda å regne fra Seilmakergården og til Kopåsbrygga.
Kopåsbrygga var en fin lang brygge hvor vi kunne ta fart og stupe og hoppe fra. Og så var det mer og større bølger her når sønnavinden stodpå, eller etter dampskipstrafikken i fjorden.

Svømme i bølgene var gøy. Jo større bølgene var, desto mer gøy var det. Kopåsbrygga var også anløpssted for rutebåten «Oscarsborg», som Fred. Olsen eide. Da jeg syklet på vei til Realskolen var «Oscarsborg» rene klokka. Hadde rutebåten lagt ut fra Kopåsbrygga, var klokka passert kvart over åtte. Da var det å sykle for harde livet for å rekke skolen før skoleklokka ringte inn halv ni.

En ting som var gøy om sommeren, var når rutebåten kom fra Oslo om ettermiddagen. Når denne la ut fra brygga igjen hoppet vi rett bak båten. Vi hørte støyen fra propellbladene mens vi ble virvlet rundt i vannet for å komme opp til overflaten et godt stykke bak båten. Mannskapet hyttet med neven og ropte til oss at det var farlig, men det hjalp lite. Vi var ikke så store den gang, og visste ikke at propellen suger inn på den ene siden, og skyver vannet
fra seg på den andre. Det var vel bare flaks at vi ikke kom inn i propellen. Jeg tror en av foreldrene ble ringt opp fra Lehmannsbrygga og forklart hvilken farlig lek vi bedrev. Leken fikk heldigvis en brå slutt. En ettermiddag ble vi «tatt på fersken» av en av våre foresatte og fikk en ordentlig overhaling.

Stranden brukte vi ikke så mye, fordi det var mye skjell der. Her var vondt gå, og endte som oftes med at en skar seg foten. På nedsiden av veien stod det et stort morelltre med søte, svarte moreller. Her satt vi og proppet i oss. Lengst nederst i skråningen var det et par stikkelsbærbusker. Etter et slikt måltid behøvde en ikke gå hjem for å spise dersom en hadde det morsomt.

Nå er morelltreet dødt, men det står der enda. Stikkelsbær kan en og finne dersom en leter. En kan jo spørre ungene, de vet nok hvor de finnes. Etter at rutebåten ble innstilt og trafikken uteble, forfalt Kopåsbrygga mer og mer. Ingen hadde penger til vedlikehold, og ingen hadde noe ansvar. Til slutt var brygga en fare for de badende. En var redd for at brygga skulle rase ut. Kommunen besluttet å sprenge brygga, noe som også ble gjort. Nå stod halve brygga igjen, med armeringsjern sprikende i alle retninger. Slik stod den i noen år. I mellomtiden hadde en del foreldre med små barn begynt å ta stranda i bruk.

Brygger er en yndet plass for små barn i alle aldere. Flere småtasser så sitt snitt til å stikke av fra sine foresatte og krabbe opp på brygga, noe som kunne medføre at de falt ned mellom steiner og armeringsjern og skadet seg. Enkelte småskader hadde noen allerede fått, men det hadde heldigvis gått bra. Noe måtte gjøres. Jeg tok kontakt med kommunen, men de frasa seg alt ansvar. Det var forsvaret som satt med det fulle ansvar, det var sikkert og visst fikk jeg høre. Nå kjente jeg godt Magnar Thorvaldsen, som var kommandant på Oscarsborg Festning. Da jeg fremla saken for ham, kom det frem at under hans periode som kommandant, var brygga gitt til Frogn Kommune, men med den klausul at forsvaret skulle forbeholde seg retten til steinen dersom brygga skulle rives.

Dette var dokumentert. Ingen ting skjedde, men så fikk vi høre at kommunen ville ta steinen fra Kopåsbrygga og bruke den til reparasjon på moloen. I en fart ble det dannet et Nordstranda Vel, for å stå sterkere mot kommunen og sette en stopper for planene om å fjerne steinen fra brygga.

Året gikk, og badesesongen stod for døren. En flittig bruker av stranda tok en dag en telefon til kommunen og spurte om det ikke lot seg gjøre å få et søppelstativ, da det var blitt så mange som benyttet stranda. Søppelstativ kom, og ikke nok med det, kommunen satte også opp toalett.

Nå ble stranda attraktiv som aldri før, men brygga var lite brukervennlig. Etter en ny runde hos kommunen ble det støpt nytt dekke, og brygga ble noe forbedret.

I stedet for det gamle Nordstranda Vel, ble det nå dannet Nordstranda og Husvik Vel. Nå ble det flere som kunne ta i et tak, noe som gjorde at det ble fart i sakene. Kommunen var behjelpelig med å rydde stranda, og gjøre den mest tilgjengelig. Naboer og brukere stilte opp og gjorde dugnad før badesesongen startet.

Så kom miljøvernet. Kommunen hadde fått noen midler til rådighet, noe som kom Nordstranda til gode. Det ble bestemt at Kopåsbrygga skulle settes i stand. Firmaet Sigurd Johannessen var den som skulle stå for arbeidet. Er det noe Johannessen kan, så er det arbeide med stein. Han spurte om vi hadde noen spesielle ønsker om hvordan brygga skulle se ut. Erik Ensby laget et utkast som både Johannessen og vi var fornøyde med.

Brygga fikk trapp på midten. Det ble også laget en kant nederst, slik at de minste kunne fiske krabber og hoppe derfra, uten at mødre og fedre satt med hjertet i halsen når småtassene holdt på. Så stod den der ferdig, den nye brygga i all sin skjønnhet, et flott stykke steinarbeide. Jeg vet ikke om Sigurd Johannessen fikk noen takk for den fremragende jobben de gjorde, men jeg er helt sikker på at jeg har alle med meg – store og små brukere av Nordstranda: Takk for at du gjorde stranda vår så attraktiv. Men kommunen var ikke borte den heller. Traktor og showel flyttet steiner og jevnet ut. Steinfyllingen mot veien ble dekket med jord. Veien på oversiden fikk autovern, og steinmuren som holdt på å skli ut ble reparert.

En ting var vi redde for da kommunen flyttet steiner, og det var om den store steinen med fortøyningsfeste ble stående urørt. Heldigvis ble den det. Den er selve symbolet på Nordstranda. Hvor mange små unger som har klatret opp og ned på denne i årenes løp er utallige, og like populær vil den være for de aller minste også i fremtiden.

Det var litt av en ansiktsløftning vi ga stranda vår som i dag er en populær badeplass. En ting er sikkert, en må stå på og ikke gi opp. Det gir som regel resultater.

Les videre om folket som levde ved “Nordstranda” i: Loser, sjøfolk og fiskere

Putte (Jens-Erik Stabæk) Halvorsen var født og oppvokst i Vindfangerbukta i Drøbak, og bodde hele sitt liv nord i Drøbak. Hans mor kom fra “Kloa” på Håøya og familien slo seg ned i Vindfangerbukta. Han var en meget aktiv og interessert borger av byen og et mangeårig medlem av Verneforeningen Gamle Drøbak. Han døde dessverre 26. Mai 2007, nesten 69 år gammel, etter flere års sykeleie. Under vignetten “Historie” bringer vi noen av hans mange fortellinger om livet i Drøbak basert på hans erindringer og ting hans foreldre og besteforeldre fortalte han.

Vi takker familien for tillatelsen til å bruke dette stoffet.