En Drøbakslege ser tilbake 1

Av Johan Mønnich

I Pensjonist-nytt nr 1 og 2 1984 sto det to selvbiografiske artikler av Dr. Johan Mønnich. Han var en meget kjent og populær skikkelse i vår lille by, med et langt virke som lege. Etter at han nedla sin virksomhet fortsatte han som lege for våre pensjonister i flere år samtidig som han arbeidet i redaksjonen av Pensjonist-nytt. Han bodde i mange år i Storgata 11 og hans rosehave der har gledet svært mange gjennom årene. Han døde i mars 1985. Vi deler dette stoffet i to artikler.

Da min far var bylege i Drøbak fra 1898, og jeg således er vokst opp i et legehjem, er det naturlig å begynne fra fars tid her. Han etterfulgte dr. Lassen, og blant utstyret var det også instrumenter for koppsetting, men far brukte det aldri. Derimot brukte iglekoner å sette igler på folk, og iglene kunne kjøpes på apoteket. I Raskebekken var det hestigler, som var mindre, og ikke brukes medisinsk. Når vi vasset i bekken var det fult av dem på beina våre.
I 1902 ble epidemilasarettet bygget, der hvor sykestuen nå ligger. Alle kommuner ble pålagt å ha et slikt lasarett.Lasarettet2 Vi søsken var også innlagt der en gang for difteri, og jeg husker søppelkassen utenfor, med rotter, og sydveggen svart av spyfluer i sommersolen. Jeg tror det først var etter 1. verdenskrig at det ble påbudt med søppelkasser som skulle tømmes når de var fulle, hvilket kunne ta hele året bare de var store nok! Foruten difteri-, ble scarlatiapasienter innlagt i lasarettet, men etter hvert ble det sjeldnere bruk for det, og det sto for det meste tomt, eller det ble benyttet av speidere, hjelpekorpset o.a. de senere år, inntil s. Ethel Sverdrup begynte å drive sykestue der før siste verdenskrig.

Varmbadet ble bygget litt senere på fars initiativ. Det var i mange år populært og trakk mange badegjester til byen. Gytjen ble hentet i Sandspollen (Hurum) og var særlig godt anskrevet og flere mennesker hadde jobb som badekoner og bademestre ved badet i sommermånedene. Først i 50-årene leiet fru Drangsholt (gift med skuespiller Erling Drangsholt) bygningen og innrettet dukkefabrikk der.

Her var 2-3 leger i min barndom. Dr. Rangsæter og far, senere dr. Asbjørnsen og jr. Fars kontortid var fra kl. 8-11 og 4-5, søndager 9-10. Ingen hadde legevakt, hvilket betød at legene hadde vakt døgnet rundt, året rundt. Man måtte passe på sine pasienter, for økonomien tillot ikke at man ikke tok med seg alt hva praksisen kunne kaste av seg. Når man vikarierte for hverandre under den 14 dager lange ferien, ble oppgjøret som var innkassert av vikaren, sendt til pasientens vanlige lege etter feriens slutt, og pasienten ble henvist til denne. Det ble aldri så mange kronene. Bare meget få sto i trygdekassen, og fattigdommen var utbredt, så det ble svært meget

Dr. Rangsæters hus.
Dr. Rangsæters hus.

gratispraksis. Som lege ved gamlehjemmet, med ca. 15-20 skrøpelige gamle fikk man kr. 60,- pr. år. Jeg arvet denne jobben, og hadde den til AT ble innført, og at man heretter fikk betaling pr. ytelse.

Da Frogn legedistrikt ble opprettet, i 1916, omfattet det Drøbak, Nesodden, Frogn, Vestby, Son og Hølen, som alle var egne kommuner, med eget helseråd og bygningsråd. Distriktet strakte seg fra Nesoddtangen til Kambo. Distriktslegen var da formann i 6 helseråd, pliktig medlem i 6 bygningsråd hvor det var en plikt for distriktslegen å møte. Han hadde ingen kontorhjelp, ingen helsesøstre. Rundt på gårdene i distriktet var det utplassert mange sinnssyke som skulle ha sitt tilsyn min. 1 gang årlig, og fylkeslegen kom på besøk 1 gang årlig, med befaring, gjennomgåelse av tuberkulose-, sinnssykeprotokoller o.s.v.

At min far hadde et slitsomt liv, opplevde jeg allerede tidlig i barndommen. Som grindgutt opplevde jeg på en enkelt dag at sykebesøk på Nesodden, Frogn og Vestby at det var 60 grinder man skulle gjennom. Uten grindgutt hadde far alene måttet stoppe bilen, gå ut for å åpne, gå inn i bilen og kjøre igjennom, deretter stoppe bilen, gå ut å lukke grinden, så opp i bilen for å kjøre videre, Man kan tenke seg hvilket heft det var, 4 slike prosedyrer for hver grind, 240 ganger ut og inn av bilen på en dag. Det var hesteskyss inntil 1916, da far fikk sin første bil, men denne ble satt inn om vinteren, da måtte vi bruke hesten som vi selvhadde anskaffet, og som jeg stelte og foret for kr. 5 pr. mnd.

Kontorarbeidet var tungvint. Store protokoller hvor pasientene ble innført fortløpende, hvert kvartal oppgjør med sykekassene og regninger til de privatbetalende. Til sykekassen var det svære skjemaer for regningen, og det ble et utall sykekasser å sende til, da badegjester og andre kom fra hele landet, og beløp var ofte ikke mer enn kr. 3,50 som var 1. konsultasjon. Kr. 2,- for 2. kons. og 1,50 for senere. Innleggelse i sykehus skjedde til Horten Mil. sh. Rikshospitalet, Lovisenberg, Diakonhjemmet, Midtstuen, Oslo mil., men man kunne stå i telefonen 10-15 perioder og trygle om å få inn høyst trengende syke, ofte uten resultat. Transporten skjedde i sykekurv, med båt til Oslo eller Horten, og var i seg selv en påkjenning for pasienten.

Fødsler skjedde hjemme, ofte under kummerlige forhold. Annet reelt tilbud fantes ikke. På Skrivergården (Solgry) hadde Frelsesarmeen et hjem for ugifte gravide, og der ble det endel fødsler som en annen lege tok seg av. Han var ellers mil. lege ved Oscarsborg. Han hadde en eiendommelig diagnose; “for stort hjerte” som svært mange angivelig led av, blant barn spesielt. I Hvitsten holdt man på å stenge skolen en tid, da de fleste av barna lå med denne lidelsen! Omkretsen av hjertet ble tegnet opp med blått på brystkassen, og så skrumpet hjertet inn ved hvert senere besøk, til normal størrelse etter 14 dager, da pasienten fikk komme på bena igjen. (Det skulle vært i dag, med røntgen etc.!)

Noen jordmødre i distriktet tok også imot gravide til “diskret opphold”. Jeg var engang tilkalt til en slik en natt, og det ble tvillingfødsel, men barna var for små til å kunne leve opp. Jordmor var noe religiøs av seg, og slo på at vi fikk døpe barna. “Jo, gjør det” sa mora. Jeg måtte pent døpe dem, til tross for at jeg ikke ante hvordan en hjemmedåp skulle foretas, så det ble både salmesang solo og Fadervår, 3 ganger vann osv. det hele 3 ganger. Så om det ikke strengt tatt var helt formelt, så ble det da grundig gjort så Vårherre nok godtok det, og presten takket meg siden, da han fikk høre om det.

Da jeg var ferdig lege i 1933, var forholdene som før beskrevet. Far hadde fått hjerteinfarkt, og var sengeliggende i måneder av gangen, og jeg ble konstituert som distriktslege, hvilket jeg også var i perioder i Gisle Johnsons og Knut Ramstads tid, til sammen konst. i 5 år. Jeg ble således særdeles godt kjent i de 6 kommuner. I min tid som konst. distriktslege ble barnekontrollene innført i alle kommunene, og jeg var den første lege ved flere av disse første årene. Da Pirquet ble innført, vakte det mye motstand, da folk var blitt oppskremt av Lübecerskandalen, så det ble nødvendig med opplysende virksomhet på dette punkt, som det også var med så mye annet. Man hadde ikke radio eller TV, og foredragsvirksomheten måtte drives i utstrakt grad i alle mulige foreninger, om Tbc, kreft, smittsomme sykdommer, hygiene, barnestell- oppdragelse, kosthold o.s.v. Jeg har ikke tall på alle de foredrag jeg i mine unge dager holdt, fra nevnte områder, fra Pasteur og Robert Koch, til trekk fra medisinens historie gjennom 12000 år, eller foredrag som omhandlet vår nye viten om atomene og stjerneverden!

Fortsetter i “En Drøbakslege ser tilbake 2