Den siste Stabelavløpning

Atter har Drøbaks bybilde mistet et kjært trekk og en markant skikkelse: Tegneren, maleren, journalisten og humoristen Fredrik Stabel ble bisatt fra Drøbak Kirke den 6. juli (2001). En makeløs original har forlatt oss, og Stabel2gjort oss alle så meget fattigere. Som det ble sagt om en annen elsket humorist: «Vi sørger for han er ei mer, men husker hva han var – og ler». Ikke igjen skal vi treffe ham på formiddagstrav til Narvesen på Torvet etter «Dagbladet» og ny forsyning røyk, med et vennlig distré smil til høyre og venstre. I hjembyen ble Stabel alltid behandlet med den aller største respekt. Og alle hadde minst en god historie å fortelle om ham. Her skal vi dvele litt ved Stabel og båtlivet. Et eget kapittel som aldri vil bli skildret i sin fulle lengde og bredde. Forfatteren Øystein Øystå, som ofte var matros hos Fredrik Stabel, og deltaker på mangt et farefullt tokt, slår fast at Stabel var til stor oppmuntring for miljøet i Drøbak Båthavn. Øystå sekunderes av Tom Kristiansen, formann i båtforeningen og Havnesjef. Og er det noen som har rede på sånt, så er det Tom.

Det hvilte en stille forventning over havna når Stabel gikk ut med sin 21 fots Myrasnekke «Phyllis og Hagbarth». Om dette noe usedvanlige navn, sa Fredrik at familien ville nok ha foretrukket «Havbris» eller noe lignende. – Men hevdet Stabel, – det synes jo ikke jeg igjen var så morsomt. Forgjengeren til «Phyllis og Hagbart» var en tidligere rosnekke fra Mjøsa, som var blitt utstyrt med motor – en ØVERÅSEN 1927 – og rikelig med bolter og
liknende. Hver høst kunne en neve med rustne muttere sopes opp under motoren. Deretter gikk den enda bedre neste vår. Stabel skal, i denne forbindelse ha avgitt følgende erklæring myntet på Polyteknisk Forening: Korrosjonsplagen er, etter min mening, sterkt overdrevet. I mitt tilfelle er den en direkte fordel. Jo flere muttere som ruster av, desto bedre går motoren!

Ikke alltid utspiller sjøfortellingene seg ved fjerne og frådende horisonter. Misforståelser kan like gjerne finne Stabelsted inne i Båthavna. Som det året Stabel hadde husket bunnproppen før sjøsetting! En kork var omsorgsfullt spikket til og satt inn. Men var den ikke i det minste laget? Vel, på sjøen følte Stabel behov for å kontrollere bunnproppen. For det var vel sånn at bunnpropper utvider seg i vann? Kontrollen må ha vært meget grundig, for med et lydløst «plupp» forsvant bunnproppen. Dette var en dårlig dag, med regn og en folketom havn. I flere timer satt Stabel med pekefingeren i bunnproppens sted. Blå og kald var både fingeren og resten av ham. Omsider dukket en av byens snørrunger opp på brygga. Med krampe i begge bena, fikk den uheldige skipper stønnet frem: I det lille huset inne ved brygga bor en mann som heter Nils Brantzeg, som jeg tror har mange korker. Vil du be ham ta med seg så mange han kan og komme med en gang?

Og det varte ikke lenge før forfatteren Brantzeg kom til, ganske riktig med en kurv full av brukte korker, hvorav en reddet situasjonen, og ga Stabel en hardt tiltrengt avløsning.

Uten Fredrik Stabel blir Drøbak Båthavn ikke den samme. Så får det heller våge seg, at gresset aldri mer gror der «Phyllis og Hagbart» har fått seg påført bunnstoff eller kobberstoff eller hva det nå var. Han var nemlig særs nøye med skrapingen, og måtte derfor ha en skrape med så langt skaft at han ikke selv kunne observere stedet der han skrapte. For han kunne aldri bli fornøyd med resultatet.

Under en Stabel/Øystå utflukt hadde noen, uforvarende kommet i skade for kappe kjølevannslangen som lå på dørken. Og som refrenget lyder i en Einar Rose vise: «Og vannet steg, og vannet steg». Båtkollega Arne Røvig ilte til for å hjelpe, og under slepet mistet redningsmann Røvig sin egen propell!

En av Stabels maritime bravader påkalte endog nasjonal oppmerksomhet: Sammen med vennen Lars Holst, ga Stabel seg ut langtur, medbringende en koffert med mat og diverse, og en koffert med klær. Herrene skulle treffe sine fruer på Jomfruland. Men – som Stabel senere berettet til journalist Arne Hestnes – «på grunn av noen misforståelser, trakk turen litt ut, og vi ble etterlyst i radio og man lette etter oss med torpedobåter og fly. Mens vi, for så vidt, var i god behold i Stavern».

Avisene hadde ikke direkte nevnt navn på de savnede, men ryktene gikk ut på at det var Norges ledende humorist som var involvert. Redaktør J.B. Hoff i Farmand ble så forferdet over den eventualitet at noe alvorlig kunne tilstøte Fredrik Stabel, at han skrev en lengre reprimande i bladet.

«Vi skriver for å være sikker på at Stabel mottar FARMANDs ros i levende live. Vi ønsker ham et langt og engasjerende liv, og pålegger ham ikke å begi seg for langt til sjøs uten motor».

Sverre Christophersen

Dette sto i Pensonistnytt nr 3/2001. Vi takker Sverre Håkon Christophersen for vellvillig tillatelse til å gjengi nekrologen og bildene.
Fredrik Henrik Stabel (født 4. januar 1914 i Oslo, død 2. juli 2001 i Drøbak) var en norsk skribent, avistegner og humorist.

Stabel hospiterte ved SHKS noen år under krigen og tegnet i vittighetsblader som Tyrihans, Humoristen og Karikaturen 1943–40. Han arbeidet seinere med grafikk og utgav enkelte bøker, men er først og fremst kjent som avistegner i Dagbladet (fra 1940) hvor han skrev og redigerte sin faste spalte Norsk Dusteforbund (fra 1950 til 1990). I Dusteforbundet kommenterte han stort og smått med absurd humor i tekst og tegninger. I Drøbak fikk han en stor og velfortjent posisjon og gikk under Tilnavnet “Presidenten”.

Fredrik Stabel er innkjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo. I Drøbak drives det et avistegnergalleri, Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus, med fast utstilling av flere av Fredrik Stabels tegninger.

Han var sønn av sorenskriver Peter Lorentz Stabel og far til Anne-Mette Stabel. Han var bror til høyesterettsdommer Carl Ludovico Stabel og onkel til høyesterettsdommer Ingse Stabel.
Sverre Haakon Christophersen var Drøbaksgutt og ansatt i NRK og var med på å bygge opp Fjernsynet i Norge. Han var et mangeårige medlem og senere æresmedlem av Verneforeningen Gamle Drøbak og har hatt en enorm betydning for den gamle byen ved fjorden og det bygningsmiljø han kjempet iherdig for å verne. Han flyttet som pensjonist til Siri Lanka og hjalp der til med å bygge opp fjernsynstilbud til Øst Asias ungdom. Han gikk bort 82 år gammel i 2007 og ligger begravet på Drøbak Kirkegård. Se også “ET HISTORISK BILDE”.