Da Jørgen Andersen traff Huldra på Håøya

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 2-2003)

På vestsiden av Håøya på det smaleste mellom Bergholmen og Håøya ligger en liten stue med et par hus omkring. Dette stedet kalles Kloa av båtfolk som ferdes i Vestfjorden. På det gamle skjøtet og på gamle sjøkart var det skrevet Oreklo, men ingen bruker dette. Nei, Kloa og Kloasundet er det som båtfolk bruker. Dette stedet var i familiens eie i mange år. Her bodde bestemor før hun ble gift med bestefar Erik Stabæk. Bestemor var den yngste av en barneflokk på elleve og naturlig vis ble hun døpt Elevine. Hun var en mester i å fortelle sagn og eventyr, fortalte mor. For lang tid tilbake bodde bestemor i Kloa sammen med brødrene sine.
En av dem var Jørgen. Han var en røslig kar over to meter på strømpelesten. Ikke var han reddskrømt heller. Jørgen var ungkar som de andre brødrene hennes. De hadde alt for mye å stå i med enn å gå med giftetanker, fortalte mor.

Så var det en gang at Jørgen måtte ut for å hente hjem ved til jul. Mye snø var det kommet så det var en enkel sak å frakte veden ned til Kloastua. Rett til å felle tørt virke hadde de, så brensel var det aldri mangel på. Etter at han hadde felt en tørrfuru og en tørrgran og fått delt dem opp, var det blitt langt på ettermiddagen, og skumringen hadde begynt å sige på. Et digert lass med fin tørr juleved hadde han fått på fiskekjelken. Så bar det nedover til Kloastua.

Da han hadde kommet et stykke på veien ned, merket han at kjelken ble så tung å dra. Han snudde seg for å se om lasset hadde forskjøvet seg. Men hva fikk han se? Jo, på toppen av lasset satt ei vakker jente. En slik vakker jente hadde han aldri sett før. Jørgen spurte hvor jenta kom fra, men jenta bare lo og sa at det skulle han nok likt å vite. Da han spurte om hun ville bli med ham ned til Kloa og spise kvelds, lo jenta og svarte at det kunne hun godt tenke seg. Da Jørgen ville løfte jenta opp, slik at hun satt bedre på lasset, fikk han øye på kurompa som stakk fram under stakken. Han skjønte nå at det var huldra sjøl han hadde med å gjøre.
Han slapp jenta som han hadde brent seg. Så gjorde han korsets tegn og la på sprang ned mot Kloa det raskeste han kunne. Kjelken lot han bli igjen. Svett og andpusten kom han inn i stua, og fortalte hva som hadde hendt. Alle visste at det fantes hulder på Håøya, men ingen hadde sett henne før. Dagen etter måtte han opp etter kjelken og veden. Noen spor etter huldra var det ikke å se verken ved siden av eller bak kjelken. Huldra har en verken sett eller hørt noe til siden. Men at hun finnes og at historien var sann, var bestemor overbevist om.