Kirkeskipets hemmelighet

Mariann Leines Dahle i samarbeid med Thore Bakk

DET ER SPARSOMT med opplysninger om den lille fregatten som de siste ukene har vært til restaurering på Follo museum. Der har Henrik Smith, museumsdirektør og gjenstandskonservator, med finmotorisk omhu pusset støv av tauverk og rettet knekte master. Med tålmodighet har han festet løs maling, reddet bittesmå flagg og satt i gang mini-kanoner. Men ikke minst har han lett med lys og lupe etter ørsmå deler som kan gi svar på spørsmålene om det gåtefulle skipets tilbliven.

Direktør og konservator ved Follo Museum har stått for konserveringen av kirkeskipet.
Direktør og konservator ved Follo Museum har stått for konserveringen av kirkeskipet.

– Skipet var skjørere enn jeg trodde, sier Henrik Smith som har pirket ørsmå deler ut av sprekker med pinsett. Rundt 2000 lange «Q-tips» har gått med i opprenskingen.

– Den mest konkrete opplysningen har vi funnet i boken til Einar Høibraaten, «Skjemt og alvor fra en svunnen tid», som ble utgitt i 1976, forteller Thore Bakk ved Follo museum. Bakk har forsøkt å lete fram det han kan av opplysninger.

I BOKEN LESER vi at Høibraaten har blitt fortalt historien om kirkeskipets opprinnelse av et medlem av en kjent drøbakfamilie, uten å røpe hvilken. Familien kan regne sine aner gjennom flere generasjoner, tilbake til de hvite seils tid.

Høibraaten skriver:

«Vi må så langt tilbake som til begynnelsen av forrige århundre, under krigen mot England, da hele den norske kyst var blokkert av engelske marinefartøyer. Vi kjenner alle diktet om Terje Vigen.

Det bodde da på Tamburbakken i Drøbak en sjømann ved navn Hermand Stokker som var forhyret på en norsk skute, som ble oppbragt som prise (fra fransk prendre- å ta) av en engelsk «Man of war» (stort krigsskip i seilskutetiden). Mannskapet satt i «prisonen», den engelske marinens fangeleir. «Så sad han i Prisonen i årene seks», heter det i Terje Vigen.

Hermand Stokker laget da med det primitive verktøyet som var i fangeleiren den vakre «fregatt».

Da krigen var slutt og han kom hjem til Drøbak med helsen i behold, skjenket han sitt mangeårige og møysommelige arbeide til Drøbak kirke, som en takk til Gud og kirken for at han hadde overlevet. Et vakkert minne, som bør huskes i ettertid.»

– VI FÅR HER altså både et navn, Hermand Stokker, og en tilknytning til Drøbak, ved Tamburbakken. Man skulle tro det ville være en enkel sak å finne spor av denne Hermand i tilgjengelige kilder, sier Thore Bakk.

Det mest nærliggende var å lete etter Hermand Stokker i de nå digitaliserte navnelistene over nordmenn som satt fanget i «Prisonen» i England. Som tenkt, så gjort.

– Men det er ikke spor etter vår mann der. Heller ikke nærliggende kandidater fra Drøbak eller andre steder er å finne.

Bakk presiserer at listene nok ikke dekker absolutt alle nordmenn som satt i fangenskap i «Prisonen».

Det er også en risiko for at navnet kan være feilskrevet i listene. Ut fra dette kan vi derfor ikke konkludere med at Hermand Stokker bare er en fiksjon, mener Bakk.

I en liten sprekk i skroget fant Henrik Smith et dansk flagg. Det er plassert på toppen i den midterste masten. Om det er helt riktig, vet han ikke, men det virker mest logisk.

Dette bildet ble tatt av Wilse i 1903. Det er ikke noe å se av kirkeskipet. Var det et annet sted i kirken?
Dette bildet ble tatt av Wilse i 1903. Det er ikke noe å se av kirkeskipet. Var det et annet sted i kirken?

– Har noen et gammelt brudebilde eller annet, som viser kirkeskipet i Drøbak kirke for noen tiår siden, hadde det vært fryktelig artig å se, smiler konservatoren.

VI SKAL TILBAKE til tidlig 1800-tall og skipsbyggeren må derfor ha levd i 1801. Dette året ble det foretatt en landsdekkende folketelling i Norge. Registreringen av den enkelte person skjedde der han eller hun hadde fast bopel, og ikke der personen tilfeldigvis befant seg på telledagen. Dermed er også sjøfolk og folk på reisefot tatt med på stedet hvor de var hjemmehørende.

– Om Hermand Stokker er en reell person skulle han teoretisk være å finne i denne tellingen, forklarer Bakk. – Men nå er ikke Stokker et vanlig etternavn på denne tiden og trolig ville Hermand finnes under Hansen, Jensen, eller lignende. Selv med dette i tankene har vi ikke lykkes med å få bekreftet identiteten.

Kirkebøkene og sjøinnrulleringer er en andre kilder. Ingen søk har kastet nytt lys over gåten.

– Det er blitt gjort søk i diverse kirkearkiver, uten resultat. Av interesse kan det nevnes at det her finnes en innføring vedrørende en reparasjon av skipet i 1873. Denne ble utført av snekker Hans Jensen. Trolig han som var bosatt på Husvik og en av Hans Henry Parrs arbeidere. Kilden til dette er Odd Halvorsen, opplyser Bakk.

FOR HENRIK SMITH har det mest krevende vært å lage knuter av kronglete og skjørt tauverk med pinsett.

– Det har vært komplisert. Og strammer tauene for mye, blir det spenning i mastene, sier han. Men som oppdagelsesreise har jobben vært spennende.

– Jeg trodde jeg fant en signatur bak akterspeilet. Da var vi ganske høye her. Jeg lyste, tok bilder og forstørret, smiler Smith.

Akk, så var det bare gjenbruk av en gammel avis som skulle se ut som tapet.

OM NAVNET HERMAND Stokker er enkelte hypoteser mer troverdige enn andre.

Kirkeskipet i all sin prakt.
Kirkeskipet i all sin prakt.

– Selve navnet er ikke veldig typisk fra vårt distrikt på denne tiden. Et mulig svar kan være at vi har å gjøre med en sjømann av utenlandsk opprinnelse. Med søk i mormonernes slektsdatabase, FamilySearch, finner vi for eksempel at det i Tyskland finnes personer med navnet Herman Stocker som var født på slutten av 1700-tallet, forteller Bakk.

Odd Halvorsen skriver i sin historiebok «Det er stor maskevidde i kildene nettopp i årene mot slutten og like etter napoleonskrigene, år da folk vandret mer enn før og senere. Kanskje Niels Carlsens gamle venn Nicolay Wolfgang Heiss hadde en tysker Herman Stocker i emploi og losji? Han ville kanskje ikke vært registrert som norsk i prisonen. Heiss eide en etter datidens målestokk stor bygning som man da plasserte på Tamburbakken. Heiss fikk betydelige gaver fra Niels Carlsen, og var nært knyttet til familien. Og det var jo Niels Carlsens kirke.

Litt lenger oppe, omtrent der blokka på Tamburbakken ligger i dag, eide skipper Møller et større hus. Også han innlosjerte nok sjøfolk. Slike hus kunne innlosjere sjøfolk i korte perioder, kanskje noen få måneder. Dette gjaldt også de mindre hus i Tamburbakken. Slike innlosjerte sjøfolk med kort botid mellom fartene finner man ikke alltid i sjøinnrulleringen. De kunne være innrullert i helt andre distrikter, for eksempel i Bergen».»

EN ANNEN MULIGHET er å se over fjorden mot Hurum. Under prestegården her finnes en husmannsplass med navn Stokker. I en tid hvor forflytning ofte foregikk sjøveien, var kontakten mellom Hurum og Drøbak forholdsvis stor. At en sjømann hjemmehørende i Drøbak kan ha sin opprinnelse på Hurum, er ingen umulighet.

– At man brukte Stokker til fordel for et vanlig patronymikon, som Hansen eller Jensen, er derimot ikke så vanlig på denne tiden, sier Thore Bakk.

Tilsvarende historier kan også knyttes til andre kirker og kan fort vise seg å havne i kategorien vandrehistorier. Om så er tilfelle med skipet i Drøbak kirke, gjenstår å se. Thore Bakk håper noen av Amtas lesere kan sitte inne med andre opplysninger vedrørende skipets opphav.

KIRKESKIPET GJENNOMGIKK vedlikeholdsarbeider i 1873 og 1969. Allerede fire år etter, i 1973, måtte det omfattende reparasjoner til etter at skipet ble utsatt for hærverk. Skipet var revet ned og tråkket i småbiter. All rundholdt, som master og rær, var brukket i småbiter. Den gamle riggen – både den stående og den løpende – var i en fryktelig forfatning. Hele akterspeilet, som var rikt dekorert, var knust. Teknisk konservator, Egil Dahlin, som var involvert i prosjektet, feiet opp restene og fordelte dette i to plastposer. Dette gjør at skipet i dag bærer tydelige tegn på slitasje.

Også den gang, i 1973, ble det gjort forsøk på å finne ut mer om skipets opprinnelse. Teknisk konservator, Anton Aarebrot, uttaler da at han tror skipet er eldre enn Drøbak kirke. Kirken ble innviet i 1776, og om så er tilfelle, faller grunnlaget for historien til Einar Høibraaten bort. Aarebrot sier videre at fregatten er en modell av en type som var i bruk i første halvdel av det syttende århundre, og til slutt at kirkeskipet fra Drøbak er det mest interessante kirkeskip av samtlige norske kirkeskip han har hatt med å gjøre.

– Nå som skipet er tilbake i Drøbak kirke oppfordrer vi alle til å studere det og prøve å tenke seg hvilken reise det har hatt før det havnet nettopp der, avrunder Thore Bakk og Henrik Smith.

FAKTA

Kirkeskipet i Drøbak kirke antas å være bygget tidlig på 1800-tallet.

Det er usikkert hvem som har bygget skipet.

Bunnen er skåret ut av et helt trestykke eller stokk.

Restaurert/pusset opp i 1873, 1969 og etter hærverk og innbrudd i kirken i 1973.

Follo museum har stått for oppussing i 2014.

Votivskip eller kirkeskip er skipsmodeller beregnet for utsmykning i kirker.

En votivgave (votiv av latin votivus, et høytidelig avgitt løfte) er en gave til Gud eller til det guddommelige, gitt etter et foregående løfte.

Skikken finnes i kulturer over hele kloden, den var utbredt i den europeiske antikken og ble overført til kristendommen.

Et votivskip er også en offergave, her som en skipsmodell, ofte som en takk til det hellige for en lykkelig utgang av en hendelse, eller som et ønske om at «intet ille må vederfares våre (sjømenn).

Kilde: Wikipedia

Denne artikkelen sto i Akershus Amtstidende fredag 21.november 2014. Vi takker Thore Bakk for velvillig tillatelse til å gjengi den her. Er det noen som har utfyllende informasjoner om dette mysteriet, eller bilder fra kirka innvendig, hører vi gjerne om det på post@verneforeningen.no.