En uforglemmelig jakthistorie
Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 2-2004)
Denne historien ble meg fortalt av Kjell Brage Hansen, en gang vi hadde en av våre mange rusleturer på Hurum. Ola Sundby Engene, kom fra et lite småbruk på Hurum. Litt skog og en litt jord hørte med ti1 “Godset”.Her bodde han sammen med mor si og bikkja Prins, som var en jakthund utenom det vanlige. Ja, det fantes ikke dens make i sju sogn uttalte’n Ola. Godset var mer eller mindre falleferdig, men det spilte ingen rolle for Ola Sundby Engene. Det var jeger Vår Herre hadde utpekt ham til å bli, så derfor fikk bruket skjøtte seg sjøl som best det kunne. Så var det en gang Ellefsengutta og Kjell Brage Hansen hadde tatt seg en tur over på Hurum for å jakte. Gutta hadde spist, og kaffen med tilbehør hadde kommet frem. Kort sagt, det var en lystig stemning i hytta. Litt ut på kvelden banket det på hyttedøra og inn kom Ola Sundby Engene og Prins. “De hadde tatt seg en kveldstur; han og ‘n Prins for i se etter viltet”. “Du får komme inn og få deg en liten knert, Ola” sa Brage Hansen. Ja, han kunne nok gjøre det, men det måtte ikke bli store knerten, og så måtte det ikke bli lenge, for han og Prins skulle tidlig opp å jakte neste morgen.
Nå tenkte Brage’n de hadde sjansen ti1 å høre noen av Ola’s fantastiske jaktberettninger.
“Du Ola, du har vel jaktet mye rundt om i landet, så vidkjente som du og Prins er”. Jo, han hadde da det, og Ola slukte agnet.
“Det var en sen høstkveld. Klokka kunne være bortimot ti på kvelden. Prins og je hadde akkurat lagt oss. For vi var dørgande slitne etter en lang jakttur. Da banket det kraftig på døra. Ja, jeg kom da opp og ut av fellen, og fikk låst opp. Utenfor stod det en kar. Han var kommet helt i fra Eidsberg, og nå lurte han på om det var her han Ola Sundby Engene bodde. Jo, det var da det. Han fikk komme inn og fortelle det han hadde på hjertet. Jo, det hadde seg slik at det jaktlaget han var med i itte hadde fått skøti noe elg. men så hadde en hørt at han Ola var noe så fantastisk til jeger. Så nå lurte han på om ikke je ville hjelpe jaktlaget. Jo, du veit je hadde ikke noe imot en jakttur sammen men’ Prins, sjøl om vi hadde jakta seksten timer før.
Ja, han fikk nå vente til jeg fikk på meg buksa og trøya. Han Prins var nok litt stiv i beina, men je skjønte nok han au var lysten på en tur.
Utafor veggen stod det en motor-sykkel. Det var en Harley Davidson, forklarte karen. Ikke var det sidevogn på doningen, så je måtte sitte bakpå. Prins måtte vi jo ha med, så han måtte je ta på fanget. “Vi får kjøre ned til Storsand, for kanskje det er noen av fiskera som er ute for å sette garna, og som kan sette oss over.” Jo da, han var enig, og så bar det i vei. Ned i mot Storsand er det nokså bratt og svingete, og dermed bar det rett til skogs. Heldigvis hadde vi havnet i noe kjerr som tok av for den verste støyten.Vi fikk rettet ut forskjermen og bakskjermen. “Det er nok best je overtar kjøringa, så får du sitte bak å holde på Prins”, sa jeg.
Da vi kom ti1 Storsand, holdt jaggu meg fisker Pettersen på å sette rusene sine. Det var jo ikke nei i hans munn da han fikk høre hvilket ærende vi hadde. Alle kom trygt over til den andre siden av fjorden. Fra Drøbak gikk det rake veien til Eidsberg. Vi kom frem uten flere uhell.
Ved Eidsberg møtte vi jaktlaget. De stod nå der litt tafatte og hang med leppa. Bikkjer hadde dom. Ja til og med hest med slea, Men skøte elge, det hadde dom ikke. Det var jo itte så rart når je så hva slags bikkjer dom hadde. Dårlig jakterreng var det au. Je får ta med meg’n Prins og sondere litt sa je te kara, og det hadde dom itte noe i mot. Je hadde vel gått en sjuhundre meter, og hverken Prins eller je hadde lukt av elg. Da fikk je øye på en åsrygg som så ut som en flosshatt. Je tenkte je får komma meg opp dit, slik at je får et overblikk over terrenget. Men dere skjønner det var så styggligen bratt, så det var uråd å komma seg opp på toppen av åsen. Men dere veit han 0la Sundby Engene, er itte rådlaus. Tett attmed fjellskrenten stod det noen lange smekre graner. Je tok “Kragen” på ryggen og kløv opp i toppen på grana som stod tettest attmed fjellskrenten. Så ga je med te å huske fram og tilbake i grantoppen, og akkurat da grantoppen var på vei innover, slepte je taket. Je havna hodestups inn på fjellknatten. Litt fortumla, og noen flenger hadde je jo fått, men pytt, det fekk da gå. det første je gjorde var å se om “Kragen” var skadd. Heldigvis var den itte det. Mens je satt der opp og holdt på å komma til meg sjøl, fekk je plutselig teften ta elgen. Å trur du itte, bare tjuge meter framføre meg stod det åtte prektige elger med flotte hønn. Je var itte sein om å gå ned i knestående, legge “Kragen” til kinnet og brant laus. Je skaut og skaut, og legene stupte én etter én. Pipa var tilslutt så heit at je nesten itte vågde å ta i ho.
Men så måtte je jo vomme dyra. Heldigvis hadde je en sylkvass kniv. Huene skar je berre ta, og lot ligge tel reven. Så var det å slepe skrottene ut på iskanten, og rulle dyra utfor. Kara hadde nok hørt skytinga, og skjønt at noe var på gang. Hest og doning var med, så det var bare for kara å lesse opp.
“Huene Ola, sleng med dom au. Dom e så fine å ha på buveggen”, ropte kara. Itte nok med at je skulle skyte elg te dom, je skulle ti1 og med holde dom med huer. Ja, ja, je slengte da ned huene te dom. Etter dette var det itte fritt for at je var litt varm i trøya.
Men åssen skal du komma ned da Ola, tenkte je. Men du veit han Ola Sundby Engene er aldri rådlaus.
Je tok Gamlekragen frampå brøstet, og så hopte je ut i den samme grana som je kløv opp i. Her la je meg bakover og seilte nedetter greinene som en engel. Da je kom ned ble det mye klapp og skryt. En slik jakttur hadde dom aldrig vøri med på. Men dere veit, je er itt for sånt skryt!
Da det ble snakk om betaling sa je nei. Det var da berre hyggelig å få gitt en håndsrekning til noen som au likte å jakte.
“Du Ola, kan du kjøre motorsykkel?” spurte en av kara. Ja, det hadde je jo vist dom før. Ja, da skal du ha Harley Davidson som takk for hjelpen. ” “Og det syntes je itte var noe urimlig”, sa’n Ola .
“Men Ola, hvordan kunne elgen komme seg opp på åsen når det var så ufremkommelig?” kom det fra Ruben. Ola myste bort på Ruben, tok seg en stiv en av toddyen. “Elgen – den er som flua den, den kan gå på blanke veggen”, sa’n Ola Sundby Engene uten å blunke.