Da parken dukket opp av fjorden

Det kunne ikke være bedre valgt som 2000-årsted. Ved Kristi fødsel dukket nemlig toppen av
Badeparken opp av havet etter å ha vært presset ned av isen i tusener av år. For mellom 8000 og 9000 år siden gikk strandlinjen i Seiersten-området, omtrent der Rådhuset i dag ligger, mens bølgene vel 6000 år senere skvulpet mot stranden ved Solgry – Skrivergården som eldre Drøbaksfolk kaller den.

For omkring 8000 år siden ble en sterk klimaendring merkbar, og da vi kom til årene for 6000 år siden, opplevde KartNorge i tiden som fulgte de varmeste somrer vi har hatt, og også varme vintre. Landet steg jevnt. Ved Middelalderen var sjøen bare fem meter høyere enn idag.

Den varme perioden førte med seg varmetrengende trær som alm og eik. Og lind, som trenger særlig mye varme, slo rot i den lille jorden som dannet seg etter at isen hadde etterlatt blankskurte berg. Lindealleen i Kirkegaten mot Parken har således fornemme aner.

De varme somrene og milde vintrene førte til at reinsdyr ble fordrevet, og inn kom bjørn, elg, ulv, hjort, rådyr og villsvin, bever, rev og fugl som tiur og orrfugl. De har streifet i Parken.

Her ser vi utviklingen av landskapet rundt Drøbak gjennom 9000 år. Vi ser strandlinjen for 8400 år siden, videre hvor den lå ved Kristi fødsel, og senere under Svartedauen.

Opplysningene stammer fra
geolog Rolf Sørensen, en av
forfatterne av Frogn Bygdebokverk,
første bind, utgitt i 1996.

 

 

————————————————————————————————–
Det første badet

Drøbaks Badeindretning het det første kommersielle badet i Drøbak. Det ble bygget i 1869. Her kunne man «foruden Strømbad» ta «lunkent Søbad med Styrt og Dusch, Dampbad samt Gytiebad». Det var en komité av «interesserede Borgere» som hadde tatt initiativ til badet. Det lå nord i Badehusgaten… «inneklemt mellom to kullopplag» og var et lavt, enetasjes hus med fire avkledningsrom og hadde et inngjerdet sandbasseng på 5 ganger 8 meter. Badet ble et par tiår senere overtatt av skipper Lauritz Larsen og ble kjent som «Larsens Badehus». Kona Karen drev badet mens mannen var til sjøs. Man kunne få gytje- og furunålsbad. Skomaker Holm var ansatt for å sørge for pisking med bjerkeris.
——————————————————————————————————————-

Feststedet

Hvilket herlig feststed Parken har vært, særlig i 30-årene, men kanskje må vi si at æren i en viss grad må deles med det som den gang bare het Brygga (Lehmanns-brygga). De to var parhester. Festen startet da godt og vel halve byen og de aller fleste turister tok imot «Halv ti båten» – det siste anløpet av nær dusinet av båter som anløp Drøbak på den tiden. Det var solid sommertradisjon å møtes på brygga. Derfra dro man i sluttet tropp til Badeparken for å danse til sveivegrammofonens toner og for å nyte de lyse sommerkveldene. Etter dagens språkbruk er det trygt å si at Brygga og Parken var datidens ”sjekkested” nummer en, og mange fant hverandre for resten av livet på dette feststedet.

Men det skal ikke skjules at parken og de lyse sommerkvelder satte fart i festen til byens løse fugler. De hadde tilhold mellom de store steinene i Gamleparken. Teknikken med å rense primus-spriten var fenomenal, men til de aller fineste festene vanket det litt øl og brennevin, ofte spedd opp med litt hårvann og etterbarberingsvann. Den dag i dag holdes denne spesielle tradisjonen i Parken i hevd, og etterkommerne er like snille og stille som den gangen.
Brygga
«Trekket» fra brygga til parken førte også med seg mange kjente skuespillere fra Oslo, og flere av dem opptrådte leilighetsvis planlagt, og ikke minst spontant til stor jubel for de fremmøtte. Vi husker blant mange Stenersen-tvillingene, Kolstad-brødrene, Bernau, Juster, Arvid Nilsen og Rose.

Bålfester, familiefester i det fri, bursdagslag og 17. mai-moro hørte også med til festparken i gamle dager.

Badet vårt

Drøbak hadde i andre halvdel av 1800-årene opparbeidet seg et godt renommé som badeby. I 1876 skrev Morgenbladet i Oslo: «Af mange smaa nette Badesteder nede i Fjorden har Drøbak den ubestridelige Fordel at ligge Hovedstaden nærmest. Drøbak har dertil den livligste Kommunikasjon, en smuk Omegn, prægtigt Vand og en venlig og hyggelig Befolkning.» Kristiania var i kraftig vekst med en stor middelstand og mange velhavende mennesker som var ute etter rekreasjon. Det var allerede, om enn lite og nokså primitivt, et bad i byen – «Larsens
Badehus» som lå i nordre enden av Badehusgaten. Dampskipene var kommet med anløp i Drøbak. De siste tiårene av 1800 hadde Drøbak besøk av opptil 400 badegjester. Men de gamle næringene i Drøbak med tømmer, is og seilskuter var på full fart nedover ettersom tiden nærmet seg 1900, tallet på badegjester sank også. Noe måtte gjøres! Og det ble gjort! Her skulle det bli bad. Tomt ble kjøpt i 1897. År 1900 stod det ferdig.

Pensjonist-nytt gratulerer med dagen. Badet er 100 år!

Det ble stilt store forhåpninger til det nye badet allerede da tomten var sikret i 1897. «Denne Badeanstalt er da Drøbaks Haab, dens sikre Haap» – «Vi tror for en storartet Tilstrømning af Sommergjæster, af saadanne, der kan lægge mange Penge ned her i Byen», skrev Amtstidende, og skulle så absolutt få rett. Men det var mange skjær i sjøen, ikke minst kom moralens voktere i byen i veien for den absolutte suksess. Hvordan skulle man få skilt menn og kvinner, og hvordan kunne man hindre at de tittet på hverandre fra berget bak? Og gode Gud, badedraktene til kvinner kunne klistre seg til kroppen deres, så alle de kvinnelige former ville komme til syne.

Nå ja, kommunen sørget for at tomten ble kjøpt. Det var en del av Søren A. Parrs eiendom, og Amtstidende fulgte opp med å skrive at tomta var topp. «Ugenert paa samme Tid som centralt, lige i Nærheden af Parken og beskyttet mod Vind og Sjø». 12 000 kroner ble bevilget. Det meste kom fra Brennevinsamlagets overskudd.

Det var da badet var ferdig at man virkelig så hva badelivet hadde å si for byen. Det var nå man for alvor fikk det bildet som mange eldre ennå kjenner fra Drøbak – at en stor del av byens borgere om sommeren flyttet ut i skjul og bryggerhus, og leide ut hjemmene til badegjester. Det hadde riktignok pågått siden 1850-årene, men nå da strømbadet var ferdig, og Varmbadet stod klart to år senere, ble det bokstavelig talt gått «mann av huse».

Badet kom i tide, for Kristianiaborgerne hadde begynt å bygge sommerhus nedover fjorden. Det grodde også opp bad og hoteller i byene nedover kystene langs Søndre Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold, og nye dampbåter fristet folk til utfarten.

Men om næringslivet i Drøbak nøt godt av badeturistene, ble badet ikke bare idyll for de alminnelige innfødte. Det ble forbudt å bade på strendene like ved badet, og hvis man ville inn på den nye herligheten, måtte man betale. Og det hadde de færreste Drøbakfolk råd til. Og tro ikke at det bare var å betale og gå inn. Nei, damer og herrer kunne ikke bade sammen! Kvinnene fikk bruke badet i timene midt på dagen, mennene morgen og kveld. Det ble heist hvitt flagg når damer kunne bade, blått for menn.

Badet etter at Herrebadet til venstre også var bygget. Det var i 1927.
Badet etter at Herrebadet til venstre også var bygget. Det var i 1927.

Moralens voktere, og dem var det mange av i Drøbak, skrev lange artikler i lokalpressen om hvor forferdelig det var at menn og kvinner kunne møtes på flåten utenfor badet, at menn og kvinner kunne titte på hverandre fra berget ovenfor badet – kvinner hadde til og med tittet på menn som hadde kastet badeklærne!! Det ble ropt på skjermer og vakter.

Men i 1927 ble herrebadet bygget, og da avtok kritikken noe. Det er restene av dette herrebadet vi nå ser – alt annet er revet. Moralens voktere er også forstummet eller døde.

Men Drøbak er fremdeles Badebyen. Badene, også gamle Larsens Badehus fra slutten av 80-årene, skulle komme til å bringe mye snobberi med seg. Lokalpressen trykket navn på mange av de finere badegjester med vekt på titler og sivilstatus.

Artikkelen fortsetter i “Badebyen Drøbak”. Se også “Storstuen“.
I Pensjonistnytt nr 2/2000 side 4-7 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.

Berhard MagnussenBernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.