Fotografiet av Drøbak Strømbad, som ble bygget i 1900, er fra rundt 1910. Nord for badet ser vi Parrstranda i bakgrunnen med Skvulpen, som brandt nyttårsaften 1959. I fotografiets høyre kant, like bak badet, ser vi først en liten bod eller skur. Det huset en av festningens lyskastere. Deretter kommer Varmbadet og bortenfor dette - med gavlen mot sjøen - en sjøbod tilhørende Parr. Her lagret man i sin tid vaier og tauverk, trosser og taljer, som man trengte for å fortøye skutene som kom for å laste is. Det er denne sjøbua som i 1949 ble bygget om til båtbyggeri, og som vi skal berette om i denne artikkel.
Fotografiet av Drøbak Strømbad, som ble bygget i 1900, er fra rundt 1910. Nord for badet ser vi Parrstranda i bakgrunnen med Skvulpen, som brandt nyttårsaften 1959. I fotografiets høyre kant, like bak badet, ser vi først en liten bod eller skur. Det huset en av festningens lyskastere. Deretter kommer Varmbadet og bortenfor dette – med gavlen mot sjøen – en sjøbod tilhørende Parr. Her lagret man i sin tid vaier og tauverk, trosser og taljer, som man trengte for å fortøye skutene som kom for å laste is. Det er denne sjøbua som i 1949 ble bygget om til båtbyggeri, og som vi skal berette om i denne artikkel.

 

Båtbyggeriet i Badeparken

I 1946 leide Rolf Rommerud og Arnold Schou sjøbua på Parreiendommen av daværende eier Erling Kobbel. De foretok visse ominnredninger og startet med å bygge sine egne fritidsbåter etter tegning av båtkonstruktør Holt. Begge var utdannet hos Borge Bringsværd på Husvikholmen og var kjent som dyktige fagfolk. Snart fikk de forespørsler om å reparere og bygge båter, og virksomheten var i gang. Båtkonstruktør Holt mente at disse unge menn var kapable til å bygge større båter og anbefalte dem til sine kunder. For skipsrederne Klaveness bygget de to motorcruisere på 30 fot, og flere oppdrag fulgte raskt. De gjorde alt arbeidet med båtene – fra bunnstokk til ferdig sjøklar båt, inklusive installering av motoren. Så ble det prøvekjøring, godkjenning, rosende ord og champagne.

For å få nybygningene sjøsatt, laget de en slipp gjennom gavlveggen og ut i sjøen. På neste side gjengir vi et fotografi som viser en stabelavløpning. På den samme gavlveggen sto det i eldre tider et av de mange ballastmerkene langs Drøbaksundet. To brune spader i kryss på gul bunn fortalte de sjøfaren at man rett ut for dette merke – i en avstand som var oppgitt på sjøkartene – kunne dumpe ballast. Faguttrykket var: skyte ballast. Som regel besto den av sand og stein som skutene ble lastet med for stabilitetens skyld, innen seilasen tilbake over Nordsjøen tok fatt.
Båtbyggeriet
Med stor entusiasme la de unge båtbyggerne i vei og tok på seg flere store oppdrag. Men større produksjon krevet større driftskapital, og uten særlig økonomisk erfaring, tårnet etter hvert problemene seg opp. I 1959 måtte de gi opp. Maskiner og utstyr ble solgt til Ottar Larsen som drev båtbyggeri ved Sundbrygga. Sjøbua ble stående tom i flere år, forfalt og ble revet. I dag er det intet å se. Rolf Rommerud gikk tilbake til Båtbyggeriet på Husvikholmen. Arnold Schou dro over til Statene og begynte i bygningsbransjen.

I 1956 ble hele den store Parreiendommen, fra Varmbadet til og med Parrstranda, inklusive hovedbygningen og småhusene nede ved stranden, solgt til Drøbak kommune, som for en forholdsvis beskjeden sum av Kr. 265.0OO.- sikret byen et av de vakreste friluftsområder langs fjorden: Hele 13 mål med 321 m. strandlinje!
BM

Mer stoff om Parreiendommen finner du på Badeparken og Varmbadet og på Villa Parr.

I Pensjonistnytt nr 1/1997 side 22-23 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi den og bildene.

Berhard MagnussenBernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.