Ingeniør Sønnichsen fremkastet i 1911 tanken om å bygge et "elektrisk lys- og kraftanlegg" for Drøbak. Tanken om bygging av et slikt verk synes å være ny for Drøbak, mens flere småsteder både i Norge og ellers i Skandinavia hadde skaffet seg kraft fra slike småverk. Ingeniøren presenterte for bystyrets medlemmer den 6. februar 1911 sin utbyggingsplan: Et maskinhus i "Kroketønden" skulle huse et aggregat bestående av en dieselmotor 40-50 HK og en tilsvarende generator. Fra maskinhuset skulle en hovedledning føres sydover, nordover og opp til Torget. Fra valgte endepunkter skulle fordelingsledninger stråle ut.
Et steinkast fra Drøbak torg, i retning Osloveien, finner vi Drøbak Mekaniske Verksted. Den treetasjes høye trebygningen i sveitserstil ligger tilbaketrukket bak hvite tregjerder. I dette strøket, som tidligere var en del av Råkeløkka, fant vi bl.a. også en vognmannsforretning, et møbelverksted, brannvakta med sitt karakteristiske utsiktstårn og hjelpefengselet. Drøbak Mek. og flere av de andre eiendommene sprang ut fra den såkalte sorenskriver Lunds gård.
Rusler man i dag i Drøbaks mer bortgjemte strøk, kan man havne i Christian Kroghs vei, i Petersbakken og i Anton Thoresens vei - ja, også i Johanne Dybwads vei. Og man fornemmer minner fra en tid da Drøbak var skueplass for et utrolig livlig kunstnerliv - en tid da store navn fra vår kunst- og kulturhistorie betraktet denne småbyen som sitt hjemsted og sin inspirasjonskilde.
Fjorårets utgave av «Follominne» hadde en artikkel om de mange kjente kunstnere som levde og virket i Drøbak i den nære fortid. Men den kunstneriske skapelsesprosess er jo, ikke på noen måte, forbeholdt malere og billedhuggere og denslags folk. De som griper til penn og papir for å uttrykke seg, når vel kanskje vel så mange med sin kunst. Så denne gang gjelder det skrivekunsten og de diktere og skribenter som har det til felles at de har funnet arbeidsro og inspirasjon i den lille kjøbstad ved Kristianiafjordens smaleste løp.
I årene omkring 1840 fungerte Drøbak som en ekstra havn for Christiania. I tillegg til transport av varer lå også mange av hovedstadens skuter i opplag her fordi det, fra Drøbak og videre ut fjorden, nesten alltid var isfritt om vinteren.
Politikammer, fengsel og Politimesterbolig gjennom 100 år. Den nye politimester i 1902 tilpliktet å bo i Drøbak og å holde kontor der. Drøbak kommune skulle etter avtalen stille til politimesterens disposisjon kontorlokale med «lys og brænde». Etter hvert skulle et politikammer bli formet, og politimesteren og “kammeret” skulle bli værende i Drøbak i mange år fremover
Historien om Drøbak er knyttet til vann - saltvann som ferskvann. Vann kan fiskes i, vann kan bades i. Vann kan pløyes av farkoster med last og folk - frende som fiende. Og vinterstid kan vann bli til fjordis, eller til verdifulle isblokker. Vann kan skille mennesker ad, vann kan også føre dem sammen. Alle disse kjensgjerninger er Drøbak bygget på.
Det står en byste av Niels Carlsen (1734-1809) mellom Drøbak kirke og Drøbak Hospital, to bygg han var byggherre for. Hvor han kom fra? Hva ble det av hans efterkommere?
Når vi går gatelangs og ser på de gamle husene, så legg merke til at de fleste hus har en eller annen form for påbygg på taket. Disse påbyggene er av relativ ny dato – det begynte å bli vanlig på slutten av 1800-tallet. Det var til dels gode tider i Drøbakområdet og trangboddheten rådet. Folketellingen fra år 1900 viser at i mange hus var det 2-3 og flere familier.
Vi kaller gjerne utbyggene på taket for arker eller takløft. En ark er et takoppbygg med vinduer, og spisstak på tvers av huset.
Drøbak er godt kjent for sitt unike trehusmiljø. Den første bebyggelsen med preg av tettbebyggelse finner vi fra slutten av kinahus21600- tallet. Noen hus har fremdeles synlige spor fra denne tiden, bl.a. Seilmakergården, Skrivergården, Parrgården og søndre del av Handelshuset (Askautrud), som alle har tidstypisk utkraget annenetasje. I tillegg hadde alle disse første husene åstakkonstruksjon.
