Verneforeningen Gamle Drøbak

Oscarsborg
– vår fremste festning

Av Bernhard Magnussen

Når vi i år med stor stolthet feirer 100 års jubileum for Norges selvstendighet og frigjøring fra Sverige, ser vi også med glede 60 år tilbake, da vi igjen var blitt et fritt Norge etter 5 års tysk besettelse. Drøbak fikk atter et verdifullt oppdrag.

Overtagelse av Oscarsborg

Torsdag den 10.mai 1945 fikk distriktets hjemmestyrker (Mil-org) ordre om å overta Ocarsborg. Neste dag ble den  tyske kommandant gitt ordre om å overføre sine styrker til drøbaksiden, slik at hjemmestyrkene kunne overta 12.mai.

Søndag 13.mai var en alliert flåtestyrke med kronprins Olav om bord ventet. Det var kommet meldinger som tilsa at man ikke kunne stole på at de tyske soldater i området
ville være passive. Oscarsborg måtte være på norske hender senest dagen før de britiske skipene kom.

Hjemmestyrker stilte opp på Torvet i Drøbak. Klokken 15.40 ble vel 200 mann sendt over fra Sundbrygga. Alt gikk fredelig for seg. Tyske soldater i Drøbak og på Oscarsborg lot som de ikke så hva som
foregikk.

Oberst Eriksen var med som æresgjest – iført sin gamle gallauniform med brede, røde renner i buksene, gull på epålettene og gull på kasketten. En og annen tysker snudde seg og kikket nysgjerrig. Den gamle obersten sto i stram givakt da det slitte flagget fra 9.april 1940, som var hemmelig oppbevart under de 5 år som okkupasjonen varte, atter gikk til topps på festningens flaggstang. Kronprinsens ankomst var sikret!

En kongesalutt av de sjeldne

Et herlig minne fra 1945 dukker opp. Hjemmestyrkene fra Drøbak hadde fått i oppdrag å «besette» Oscarsborg Festning og få tyskerne fjernet. Dagen var fastlagt til 12. mai, dagen før Kronprins Olav skulle vende tilbake til Norge med et engelsk krigsskip. I løpet av et døgn var vi alene herrer på «Borgen». Det var en stor dag.

Et par uker senere fikk vi beskjed om at Kong Haakon VII – om bord på krigsskipet «Norfolk» – den 7.juni (selve flaggdagen) ville passere Oscarsborg på vei til hovedstaden, nøyaktig 5 år etter at han gikk ombord i krigsskipet «Devonshire» for å dra til England og fortsette kampen mot tyskerne derfra.

Hjemmestyrkene fra Drøbak var fortsatt på «Borgen». Det ble fra høyere hold bestemt at hjemmestyrkene fra hele vårt distrikt skulle være tilstede på Oscarsborg denne spesielle dagen. Troppene skulle stå oppstilt på vollene klar til å «presentere gevær» når krigsskipet passerte.

Under forberedelsen til dette historiske møte foreslo en av lagførerne i Drøbaktroppen, den dynamiske Karl And. Abrahamsen, at «Borgen» selvsagt måtte avgi salutt med 21 skudd.

Vår øverste leder på Oscarsborg, gruppesjef Dagfinn Unneberg, var da innsatt som midlertidig kommandant på festningen. Han avviste forslaget, så innbydende det enn lød. Ikke hadde Oscarsborg saluttkanoner, saluttgivning måtte følge strenge regler, samt være avtalt på forhånd. Karl And. slo i bordet, men det hjalp ikke. Men Karl And. ga seg ikke så lett. Han dro opp til Ski, hvor distriktssjefen for vårt HS-distrikt holdt til og bad om hans underskrift på at Hjemmestyrkene på Oscarsborg kunne avgi salutt med 21 skudd. Og distriktsjefen – Thorstein Fennefoss– skrev villig under og syntes at det var et fint forslag Karl And. hadde fremsatt.

Med dette papir i hånden dro Karl And. tilbake til Oscarsborg og la det frem for Unneberg. Han ristet på hodet, men føyet til: Som militær må jeg bøye meg for overordnedes bestemmelse. Riktignok er Fennefoss kun fenrik i det militære, mens jeg er kaptein, men i dag er det Hjemmestyrkene som «regjerer» og der rangerer han høyere enn meg. Det var det – og Karl And. gikk straks i gang.

Forberedelsene

Karl And. sørget straks for å få stor forsyning av det nye sprengstoffet som gikk under betegnelsen «Plastic» og som gutta på Ski hadde mottatt under krigen fra England som dropp. Dette sprengstoffet var enkelt å behandle, samtidig som det var et høyeksplosiv mange ganger kraftigere enn den dynamitten som Karl And. var vant til i sitt yrke. I Drøbakstroppen hadde vi elektriker, bilreparatør og snekkere. De fikk omgående ordre om å skaffe bilbatterier, ledninger, elektiske brytere, tennsatser og stoppeklokke. Bryterne skulle monteres på smekre planker og nummereres fra 1-21 samt 4 nummer ekstra. 6-voltbatterier ble seriekoblet til dobbeltstyrke, plastikken (sprengstoffet)ble skåret opp i «passende» blokker, tennsatsene festet og ledning i riktig lengde knyttet til og det hele festet til busker og småtrær på «Kongen» (Oscarsborgs høyeste punkt, hvor flaggstangen står).

Det hele ble arrangert i en ring, og ledningene fra de enkelte «gubber» ført frem til plankene med bryterne. Sent på kveld den 6.juni var alt klart. Nå kunne kongen komme!

Så kom regnet

Hele natten igjennom pøste regnet ned. «Sprengningskommandoen» fikk hetetokter. Hva med batteriene og hva med plankene med bryterne?

Morgenen 7. juni var det heldigvis klarnet opp. En grundig sjekk tydet på at alt var i orden. Sekundanten Hans Klynderud var på plass med stoppeklokka. Karl And. falt til ro. Hjemmestyrkene fra distriktet ble fraktet over fra Sundbrygga med «Ruggen» og inntok sine plasser på vollene som vendte mot Drøbaksundet.

«Presenter gevær» var innøvet. Det engelske krigsskipet «Norfolk»  rundet Filtvet. Spenningen steg! Fra Drøbak og Hurum var robåter  og motorbåter på vei ut i sundet. Drøbak og Frogn Mannskor og Drøbak Musikk-korps ble fraktet ut på fjorden med Bilfergen. Denne dagen skulle markeres. Verdig og grundig.

Da krigsskipet nærmet seg Oscarsborg, kunne man i kikkerten skimte kong Haakon VII på broen. Milorg-gutta på vollene ble kommandert «Rett» og «På akselgevær». Flaggvakten på «Kongen» sto klar til å hilse med flagget.

Krigsskipet nærmet seg Oscarsborg. På vollene ble det kommandert «Presenter gevær». Det ble hilst med flagget, ildleder for saluttbatteriet kommanderte «Fyr» og bryter nr. 1 ble dreid om. Det smalt og det så det virkelig dundret. Neste skudd kom nøyaktig 5 sekunder etter og skudd etter skudd fulgte som det skulle, som var det drevne artillerister som sto bak.

Jeg sto ved Drøbakstroppen borte på vollen og fulgte med på skuddtakten. Et par skudd haltet litt i tid. Jeg skjønte at tennsatsen ikke hadde tent (på grunn av regnværet), og at man hurtig som lynet hadde måttet bruke reserveskuddene. Men så kom man på tur igjen!

Himmelen ble fylt med blader og småbusker

Ute på vollene kastet vi et blikk opp i luften. Der drev det kaskader med grønne blad, kvister og småbusker som plastic-sprengstoffet hadde sendt til himmels. Krigsskipet seilte inn i et grønt belte.

Vi vet det ikke, men alle følte at Kongen måtte ha blitt mektig imponert over slik en velkomst – en hilsen som vel neppe noen annen konge i hele verden hadde fått!
* * *
Vi fikk senere vite at skipssjefen på «Norfolk» umiddelbart hadde telegrafert til Akershus Festning: Gi oss ikke salutt. Vi har ingen saluttkanoner om bord og vil ikke kunne besvare salutt!!!

Se ellers “Et møte med oberst Eriksen”.

I Pensjonistnytt nr 2/2005 side 15 står den første artikkelen. I nummer 2/2006 side 41-43 den andre. Vi har valgt å sette disse sammen, siden det utfyller bildet på en fin måte. Vi antar at de fleste kjenner forhistorien til dette, med Oberst Eriksen på Oscarsborg som på egen hånd ga ordre til og skyte med skarpt mot de fremmede krigsskip som kom om natten til 9.april 1940. Han ga på denne måte regjering og kongehus en mulighet til å unnslippe tysk fangeskap.

Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.