Badebyen Drøbak
Det er naturlig å forbinde «Badebyen Drøbak» med åpningen av Strømbadet i 1900, men den fine tittelen hadde vår lille fjordidyll fått lenge før. Allerede omkring 1850 hører vi om badebyen, og allerede fra 60-årene var det flere hundre badegjester på besøk i Drøbak. Dampskipet «Bjørn Farmand» anløp vår lille by tre ganger ukentlig fra 1855, og bragte med seg mange badegjester. Som vi har sett i artikkelen om «badet vårt» (se “Da parken dukket opp av fjorden”) anbefalte Morgenbladet allerede i 1876 Drøbak som badested. Tittelen «Badebyen Drøbak» kom etter hvert til å få store ringvirkninger utenom selve de til dels kortvarige badebesøkene. Det førte også til fast bosetning, ikke bare av kunstnere som vi ofte har omtalt i Pensjonist-nytt, men også mange andre slo seg ned her fast i kortere og lengre tid, og bygget her. Senere kjenner vi altfor godt til hyttebyggingen og den enorme tilflytningen etter krigen. mye av næringslivet har nytt godt av utviklingen.
I 1869 kom det første kommersielle badet, som ikke gikk bra, og ble et par år senere etterfulgt av det tidligere omtalte «Larsens Badehus» i Badehusgaten. Så fulgte altså Strømbadet, Varmbadet og Herrebadet. Med senere frigitte strender som Nordstranda, Parrstranda, Torkildstranda, Sprostranda, Skiphelle og Elleskjær, festet «Badebyen» grepet.
Badet med omegn og badebyen Drøbak er blitt livlig beskrevet i lokalpressen, hovedstadspressen og ukeblad helt 
siden 1850-tallet. Det heter bl.a. i medisinalberetningen for 1857 at her «gives 3 a 4 private Badehuse for Søebad der meget freqveneteres baade av Stedets Indvaanere som af Fremmede, der i saa Henseende søge hertil formedelst det herværende Søevands fortrinlige Qvalitet».
Mest berømt er kanskje omtalene Nobelprisvinner Sigrid Undset har gitt i et par av sine bøker og i brev til sin venninne Dea. I et brev, 16 år gammel, datert Kristiania 19. Juli, 1899, skriver hun bl.a.: «Jeg er i dag kommet hjem fra Drøbak, da min tante fra København er hos os. Jeg har riktig nydt dolce niente dernede, stod sent op, gik og badede, du kan tro badelivet er ugenert der. Herrer og damer bader pele mele – for en stor del i Adamkostume. Man ser nøgne barn sitte ved bryggen og spille gnav, innimellom tar de seg en dukkert. –Naa, vandet er storartet og naar man kan svømme, har man hele fjorden til sin raadighet». (pele mele betyr om hverandre. Red. anm.)
Sigrid Undset besøkte Drøbak flere ganger omkring århundreskiftet. Hun likte seg veldig godt der. «Det er så pent i Drøbak», skrev hun. Hun bodde på Skrivergården. Hennes danske tante, Petrea Gyth, bodde der med sin mann, Carl Johan Gluckstad, som var politimester.
Det var ikke alltid bare fred og idyll i badebyen vår i de lyse sommerdager og netter. Ikke minst kunne det bli kamp om byens unge damer. Med mange militære i gatene, anleggsfolk, sjøfolk og altså badegjester, kunne det gå på nevene løs på sitt verste, og annen uro var det også. For noen år siden holdt historikeren Christian Hintze Holm, et festlig foredrag om badebyen Drøbak med et vell av opplysninger fra slutten av 1800-tallet. Vi siterer: «Og at Drøbaks gater var folksomme i badetiden, ble det også fremhevet da Ole Olsen Digerud ble grepet i å ha ‘kjørt stærkt i Gaderne’ en sommerdag i 1874. Det hjalp ikke at Ole gikk for å være en dyktig kusk, slik at ‘han trods sin Kjørsels Hurtighed ikke hidtil har paakjørt nogen …». Slikt var uforsvarlig i en by uten fortau, fikk han høre i den påfølgende rettssaken. Det kunne nok være at han ikke kjørte på noen, om man da så bort fra at garver Olsens hund ble offer for den ville ferden. Publikum hadde krav på å gå i gatene uten frykt – de hadde jo ikke «saa stærk Tillid til Kuskens Dygtighed, som denne selv». «Tillige bør det bemerkes», heter det i rettsprotokollen, «at Drøbaks Gader er usædvanlig befærdede af Badegjæster, hvoribland mindre bevægelige Personer og mange Børn.»
Det var nok en del umoral i byen om sommeren også, sa Holm, og han siterte den tids dristige blad «Tyrihans» som i 1899 skrev: «Drøbakkerne lever nuomstunder væsentlig av dovenskab og kaffe, samt om sommeren af overnevnte badegjæster, som de lumskeligen lokker til seg ved smaanotiser i Kristiania-aviser om den badeanstalt, som tenkes anlagt et eller annet år…» Og bladet kom tilbake med ting som at «græsenkemenn om sommeren leier sine koner og børn didud for en billig betaling, for at de selv kan have raad til at leve i Sodoma og paa Tivoli (…) bruges Drøbak ogsaa som paaskud for missionsmøder, afholdsmøder og andre gauketure».
En innsender i lokalavisen skrev at all sømmelighet var borte. Han hadde observert at gutter «op til13-14 aar, ikke saa sjelden ogsaa smaapiger» kastet av seg hvert eneste plagg for å «boltre sig av hjertenslyst baade i vand og paa land».
Men avisene var også fulle av kjente norske og utenlandske navn av overklassen som stilte strenge krav til antrekk og korrekt oppførsel. Man skulle heller kle på seg enn av seg forå kunne bade. Så Drøbak har så sannelig hatt mye å by på som badeby!
Se ellers “Da parken dukket opp av fjorden” og «Stortuen«.
I Pensjonistnytt nr 2/2000 side 8-9 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.