www.verneforeningen.no – www.visitdrobak.no – www.visitdrobakoscarsborg.no – www.oscarsborgfestning.no – www.frogn.kommune.no
Denne veiviseren har som oppgave å gjøre det lettere for deg å få samlet et inntrykk av «Norges nordligste Sørlandsby». Vi foreslår at du velger en eller flere av de tre «løypene», alt etter hvor god tid du har. Alle turene starter fra Turistinformasjonen og Akvariet i båthavna 1. Du befinner deg i en av Oslofjordens tradisjonelle sommerbyer, og tida på året vil i stor grad avgjøre om Drøbak vil svare til den nokså krevende betegnelsen «en perle ved Oslofjorden».
Drøbak ligger der Oslofjorden er på sitt smaleste. Fra midten av 1700-tallet hadde det lille strandstedet fått en slags bymessig bebyggelse. Det var trelast og skipsfart som ga det økonomiske grunnlaget. Stedet fikk egne kjøpstadsrettigheter i 1842, og var før dette underlagt Christiania (Oslo). Iseksport til England og Europa var den store næringen for Drøbak fra 1850-1900.
Selv om vi oppfatter Drøbak som en typisk småby, må vi huske at rundt 1800 hadde hovedstaden ca 8 000 innbyggere, Moss ca. 2 500 og Drøbak 1 100 sjeler. Bykommunen Drøbak og landkommunen Frogn ble slått sammen til Frogn kommune i 1962.
Hva navnet Drøbak betyr vet vi ikke. Det er mest sannsynlig at det har sammenheng med drøye bakker, noe det finnes mange av her.
Drøbak fungerte til dels som en uthavn for Christiania. I seilskutetida frøs indre del av Oslofjorden til. Utenfor Drøbaksundet var fjorden oftest farbar hele året. Varer som skulle forsyne hovedstaden kunne da losses her og bringes videre innover med hest og slede. En del skuter som hørte hjemme i hovedstaden lå i vinteropplag her for å komme raskere ut om våren når fraktsesesongen begynte. Skuter lå i opplag ved Kaholmene (Oscarsborg) og i Vindfangerbukta.
Denne siden er optimalisert for utskrift.
RUTE NR. 1:
«Historiens sus og krigens bulder»
Tid: ca. 1 time
På første tur går vi fra båthavna som ble bygget tidlig i 1920-årene og opp Fiskerkroken, mellom små trehus fra 1700- og 1800-tallet. Vi kommer da opp til torget, Drøbaks navle, som ble rustet opp i 1997 utformet av Arkitektfirmaet Snøhetta. Livet på Torget er preget av alt fra torghandel, kakelotteri, konserter og politisk virksomhet. Vestover, mot fjorden, ser vi til venstre Storgaten 1 2, det store herskapshuset fra år 1800, som var Middelskole i mange år og før dette hotell. Det tilhørte skipsreder, trelasthandler og iseksportør samt nederlandsk konsul Henry Parr Samuelsen.
Bak den lille parken med statuen av fiskeren som trekker den berømte Drøbakstorsken, ligger «Tregaardens Julehus» 3 opprinnelig bedehus der det er julestemning hele året.
De neste husene er Julenissens Postkontor 4 og byens bibliotek 5. Biblioteket har et stiluttrykk fra slutten av 1700-tallet med Rokokkosvai på taket og utgangsdør mot torget i Loise-seize stil. Tidligere var begge bygningene skoler, og før dette privat hjem for handelsborgere med familie og tjenerskap.
Den store trelasthandlerboligen til høyre 5 kan stå som eksempel på hvordan 1700-tallsbyen Drøbak var bygd opp; et sentralt plassert borgerhus med mindre bebyggelse til arbeidsfolk, bjelkehuggere og matroser rundt. På 1800-tallet vet vi at trelasthandlerboligen omfattet en rekke bygninger. Foruten hovedbygningen var det drengestue, stall, grisehus og sjøboder; til sammen 12 bygninger. Bankløkka, den store åpne plassen mot kirken, var engløkke knyttet til denne eiendommen. Drøbaksfolket sier at Christian Magnus Falsen skrev utkast til grunnloven her. De to (okermalte) trebygningene mot øst på hver sin side av Torggata er begge velholdte handelshus fra 1700-tallet 6.
Kirkegaten med alleen ble hugget ned til storm av protester, og nyplantet i 2013, fører fram til stedets kirke fra 1776 7. Tavlen over inngangsdøren forteller at hele bygningen er en gave fra Niels Carlsen og hans frue Martha Zachariasdatter. Det er den eneste kirken i Norge som er donert av en enkeltperson. Interiøret er meget interessant. Altertavlen har samme motiv som tavlen i Vår Frelsers Kirke i Oslo. En kuriositet å legge merke til er at kirkeuret bare har én viser.
En byste av Carlsen står i det lille parkanlegget like ved 8. Niels Carlsen (1734-1809) var en rik forretningsmann og en av landets største skipsredere på slutten av 1700-tallet. Han eide store deler av strandgrunnen i Drøbak og blant annet holmene der Oscarsborg festning nå ligger. Han var stedets mektigste borger og velgjører, og viste dette ved blant annet kirkedonasjonen. Inskripsjonene både over hovedinngangen og over inngangen fra nord sier mye om tidsånden. Familien Carlsens gravsted ligger opphøyet på kirkegården.
Ved kirken finner vi også inngangen til Badeparken, som har rikelig av svaberg, stier og strender for bading og promenader. I parken finner vi foruten restene etter strømbadet fra begynnelsen av 1900-tallet, bygningen som huset stedets varmtvannsbad 17. Her kunne man få romerbad, gytjebad og andre helsebringende bad. Her som andre steder langs kysten satset en på turismen etter at seilskutene hadde tapt terreng for dampen, og trelasthandelen og iseksporten var blitt ubetydelig.
Midt i parken finner vi en byste av oberst Birger Eriksen 9, som ga ordre om å åpne ild mot den tyske krysseren «Blücher» 9. april 1940. Obersten skuer mot Oscarsborg festning som senket krysseren i Drøbaksundet og forsinket okkupasjonen med ett døgn, slik at regjering og konge kunne unngå tysk fangenskap. Noen meter øst for kirken ligger en karakteristisk kvadratisk trebygning som også var en donasjon fra Carlsen-familien 10. Den heter «Drøbak Hospital», og en tavle over hovedinngangen (som er mot øst) forteller om giverens tanke med huset. Dette var byens første gamlehjem, og det er i dag eldresenter. Det ble fredet i 1923. Rett syd for Hospitalet finner vi nok en panelt 1800-tallsbygning 11. Dette var stedets første skole. Også dette er blitt gitt av Carlsen. Huset ble senere brukt som apotek, noe en kan se på fasaden og hagens smijernsport. Ved denne porten står en minnestein der Kong Haakon VII’s monogram og tallet 1905 kan skimtes.
Ferden går nordover Niels Carlsensgate, og vi ser et stort herskapshus ligge så å si på tvers av retningen langs veien 12. Dette var den opprinnelige Drøbak gård som Carlsen kjøpte rundt 1750 og bygde på til praktbolig. Det har tidligere stått flere bygninger i området, blant annet uthus. Gården ble etter Carlsens tid sorenskrivergård for sorenskriver Hans Petter Ellefsen. Bygningen kalles fremdeles «Skrivergården» og tilhører i dag Frelsesarmeen som driver barnehage og barnehjem. Det ble fredet i 1923.
Vi går så til høyre oppover Sorenskriver Ellefsens vei, og passerer på toppen det nåværende aldershjemmet «Grande» 13, en stor mursteinsbygning på venstre hånd. Vi går til venstre i rundkjøringen og ned Hagenbakken til det første krysset. Der går turen til høyre, ned trappene i Bentsebakken og ut på Sundbrygga.
Her får vi et godt overblikk mot Oscarsborg festning 14. Festningens innsats 9. april 1940 da den tyske eskadren som skulle ta Oslo ble stanset og forsinket, er en betydningsfull hendelse i norsk historie. Krysseren «Blücher» sank til slutt ved Askholmene, som vi kan skimte midt i skipsleia mot Oslo. Den militære aktiviteten på festningen ble nedlagt høsten 2002. Det er mulig å besøke den gamle festningen med fergen som går fra Sundbrygga. Festningen er nå åpen året rundt. Festningsmuseet er en hovedatraksjon i tillegg til sesongaktiviteter som opera, gallerier, kommandantens hus, diverse serveringssteder etc…
Vi går tilbake til Husvikveien og tar til høyre sørover. Murene og de store rødbrune uthusbygningene skjuler den vakre 1800-tallseiendommen Ringgården 15, med uthusbygninger, stasbolig, park og lysthus. Eiendommen og området rundt er igjen et eksempel på «bystrukturen» i Drøbak; handelsborgerens våningshus med uthusbygninger og mindre boliger for vanlige folk tett sammen i klynger rundt.
Noen hundre meter lengre framme finner vi på høyre side vis-a-vis Skrivergården, «Villa Parr» 16. Søren Parr eide stedet fra 1850 og han var en av de fremste eksportører av blokkis, norsk ferskvanns-is, som var en viktig næring i dette området fra ca. 1850 til første verdenskrig (1914–18). Isen ble skipet til Storbritannia og Holland. På gressmatta som ligger ned til vannet lå flere ishus og lager for blokkis med issklier, på rekke og rad. Ringer og fester for skute-fortøyninger ser vi ennå på knausene rundt.
Vi vandrer nå ned bakken til høyre og vi kommer ned til en offentlig strand som strekker seg helt til Båthavna. Langs stranden passerer vi Drøbaks Varmbad 17 hvor en kunne få gytjebad og massasje helt fra 1902. Verneforeningen Gamle Drøbak og Drøbak Kunstforening har utstillingslokaler her, og her er utstillinger året rundt. Vegg i vegg med Varmbadet lå strømbadet med både herre- og dameavdeling. Kun en liten del av det opprinnelige badeanlegget står igjen.
Videre sørover passerer vi «Park-kafeen» og Badeparkens «amfiteater» som brukes i underholdningssammenheng om sommeren. Når vi kommer over bakkekammen ser vi på høyre hånd en stor bygning i «sveitserstil», Universitetets marinbiologiske stasjon 18, bygget i 1894.
Vi kommer nå fram til småbåthavna. På venstre side er det en del murbygninger, hvor det tidligere har vært båtbyggeri, el-verk og kjemisk fabrikk/tapetfabrikk. I dag er bygningene gjort om til leiligheter. Den store trebygningen som ligger med fasaden mot havna, var et av maleren Christian Krohgs mange bosteder i Drøbak. Vi går videre sydover og finner «Skipperstuen» 19 et populært serveringssted som faktisk bærer sitt navn med rette; huset tilhørte i sin tid skuteskipper Søren Hagbarth Haagensen. Vi går så sørover gjennom båthavna tilbake til Turistinformasjonen 1.
RUTE NR. 2:
«Badehus og kunstnere»
Tid: ca. 1 time
Fra Turistinformasjonen 1 med Akvariet og Lutefiskmuseet går vi først en tur ut på den lange Molo A, for å se den flotte Oslofjorden, og nyte synet av store passasjerbåter og cruisebåter som går mellom Oslo og det store utland. På veien passerer vi en skulptur av tre vakre havfruer, et arbeid av billedkunstner og skulptør, Reidar Finsrud. På vei innover igjen, ser vi småhusbebyggelsen som omkranser den gamle fiskerstranda. (1750-1850). Turen går til høyre sørover langs Havnegata.
På den store plassen bak Turistinformasjonen har det vært virksomhet i flere hunder år. På 1700-tallet tilhørte eiendommen Carlsenfamilien, og det var lasteplass for eksportvirksomhet av trelast til Holland, England og andre land i Europa. Senere var det salg av trelast, kull og koks, og dette ble avløst av et stort sandlager. Fram til 1974 sto det en stor treetasjes sjøbod på bryggekanten.
Videre sørover endrer gaten navn fra Havnegaten til Badehusgaten 20. Badehuset til Larsen lå her i gamle dager. Den smale maleriske gata fører forbi velholdte gamle trehus fra 17-1800 tallet. Et par mindre heldige prosjekter har kommet til, ellers er mye ved det vakre samme. Nr. 23 har beholdt mye av sitt opprinnelige preg. Nr. 18 og nr. 25 er rehabiliterte uten store forandringer. Det store røde huset nr. 28 i svingen ned mot Hamborgveien er vel verdt et studium. Dette er et svært gammelt hus med mye av sitt opprinnelige uttrykk intakt.
På bryggeområdet til høyre har det i tidligere tider vært både lastetomt og dampskipsbrygge; Hamborgs brygge 21. Her kan nå intet av det gamle spores, men som erstatning har vi fått gjestehavn, og en fin restaurant og hyggelig samlingssted i vannkanten. Hamborg-navnet finner vi på hus og veier i strøket. Husklynga til venstre, som ligger tett sammen vegg i vegg, og husene ellers i området innerst i bukta her, har stedsnavnet «Filisterkroken» 22. Opprinnelsen til navnet er ukjent.
Langs stranda mot syd finner vi den gamle Tollboden som i dag tilhører Universitetet i Oslo 23. I gammel tid lå tollstedet på Sand over på den andre siden av fjorden. Etter som Drøbak fikk større og større betydning ble tollstedet flyttet over hit på begynnelsen av 1700-tallet. Drøbak tollsted var viktig ikke minst i forbudstiden (1916-26) med smugling av sprit og mye dramatikk i fjorden. Vi dreier skarpt til venstre ved Storgata 42 og vandrer opp Tollbodbakken og tar til høyre. Her mellom nr. 8 og nr. 3 begynner byens smaleste ferdselsåre; 24 Christian Krohgs vei. Her er husveggene så nær hverandre at en kan nå begge sider med hendene. Vi er på «Bråtan» der mange kunstmalere har vandret. Anton Thoresens vei er oppkalt etter Drøbaks egen populære lokale maler, som bodde i nr. 3 25. Opp for nr. 7 kneiser huset til maleren Wilhelm Otto Peters 26. Vi går ned Petersbakken og svinger til venstre i Jørnsebakken ved nr. 16, og går oppover bakken.
Ved den gamle bygrensa går Jørnsebakken over til å hete Vestbyveien, som gradvis flater ut. Vi fortsetter bort til nr. 47, som er et restaurert hus i Sveitserstil 27.
Før vi tar til høyre ned Wilhelmsbakken, kan vi vandre 200 meter lengre fram på Vestbyveien for å se på eiendommen «Maurbakken» nr. 54 med karnapper og et lite lysthus. Forfatteren Knut Hamsun bygde huset i 1905 28. Enda litt lenger mot syd ligger badestrender og friområder på Torkildstranda og Skiphellebukta. Men vi skal denne gang ned Wilhelmsbakken til Johanne Dybwads vei. Det lave huset til venstre ved veikrysset tilhørte maleren Edvard Diriks 29. Opprinnelig var huset ei fiskerhytte med 2 små rom. Der bodde fisker Peder Klausen med kone og 9 barn. Diriks bodde der halve året, resten av tiden i Paris. I 1903 satt Gunnar Heiberg i stuen og skrev sitt mesterverk «Kjærligehetens Tragedie». Tegneren Olaf Gulbransson risset silhuetter av familien Diriks på stueveggen. Huset er blitt påbygd de senere år.
Der Johanne Dybwads vei slutter, ligger maleren Ludvig Skramstads store eiendom 30. Ved foten av Wilhelmsbakken ligger Sprostranda, som er en fin familiestrand 31. Vi vandrer videre nordover den idylliske Strandveien, og passerer nr. 3 som før het Obstfelders hus 32.
Vi er tilbake i Jørnsebakken og til venstre i krysset ligger maleren Olaf Holwechs hus og atelier 33. Nedenfor Holwechs hage ligger Los-stasjonen som i mange somre var tilholdssted for Christian Krohg. Han fant mange gode modeller til bildene sine i Drøbak, blant annet til losen i «Grumset farvann» 34. Det lange okermalte huset i bunnen av Jørnsebakken på høyre side nr. 2, er fra 1700-tallet, og er vel verdt et studium 35. Vi er atter i Storgata. Her ligger hotellet Reenskaug 36. Ved nr. 24 dreier vi til høyre inn i Tranga, en ferdselsåre som bærer sitt navn med rette.
Et stykke oppe i smuget passerer vi byens tidligere brannstasjon 37 med et høyt tårn for tørking av slanger (nr. 3). Den lange bygningen bak tårnet (Damveien 6) hadde i første etasje Drøbak Hjelpefengsel 38. Fengselet var kjent for ikke å være særlig utbruddsikkert. Til stor glede for hovedstadspressen og vittighetsbladene. Tranga munner ut i Osloveien. Vi dreier til venstre og går ned mot Torget og videre ned til Båthavna 1.
RUTE NR. 3:
«Bjerg, løkker og brygger»
Tid: ca. 1 time
Fra Turistinformasjonen 1 går vi til venstre og opp bakken ved Skipperstuen 19 til torget. Der settes kursen østover, over torget og opp Torggaten 6. I enden av gaten ligger en velholdt bygning som i mange år har vært manufakturforretning 39. I tidligere tider holdt byens «Samlag» til her – den tids Vinmonopol. Det var brennevinsutsalg til venstre og skjenkestue med 10-øres drammer til høyre. På motsatt side av gaten sees en nyrestaurert bygning 40, «Tregaarden» – der kjøpmann Skancke i sin tid drev kolonialhandel og dessuten residerte. Det sies at tegneren Olaf Gulbransson, som bl.a. illustrerte «Trangviksposten», brukte konsul Skancke som inspirasjonskilde for figuren «Major von Knarren». I dag holder Fredrik Stabel og Avistegnerenes hus til her, med sitt galleri.
Ved siden av Skancke-gården ligger en stor murbygning – Misjonshuset – som erstattet Drøbaks første trykkeri og avishus som brant i 1901.
Ved foten av Buggebakken starter Fjellveien på venstre side av Buggebakken 4. På denne vandringen skal vi ikke mangle bakkekontakt! Vi følger Fjellveiens mange svinger, stadig oppover, og befinner oss i det strøket som har den poetiske betegnelse «Bjergene i Øst».
Der Fjellveien munner ut i Seimbakken dreier vi mot høyre og fortsetter oppover til veikrysset på toppen. Det store hvite huset på bakketoppen til venstre er Prestegården 41. Vi skal fortsette bortover Seierstenveien, men det skal nevnes at veien mot venstre leder til Barneskolen og Ungdomsskolen, til Idrettsanleggene, til Follo Museum, til Veisvingbatteriet og til et meget stort og variert turterreng. Seierstenveien fører oss til Osloveien, der vi dreier til høyre og vandrer nedover den anlagte gangveien. Etter en stund kommer vi til en rød låve på høyre hånd 42. Dette er den siste av uthusene som hørte til «Løkke-eiendommen» Bochlum-gården. Her kunne bøndene plassere sine hester mens de utførte forskjellige gjøremål nede i byen.
Med den største forsiktighet og aktpågivenhet går vi tvers over svingen og fortsetter ned Osloveien til Tranga – den passasje som bærer sitt navn med rette. Hele området heter «Råkeløkka». Tranga 3, med det høye, «slangetårnet» er byens tidligere brannstasjon 37.
Noe lavere i terrenget på sydsiden, ligger en lang bygning (Damveien 6) 38, som i første etasje huset Drøbak Hjælpefængsel, kjent som en særdeles lite rømningssikker innretning. Forholdene var også ellers svært idylliske: En tid bestod byens samlede politistyrke av 1 –én – person. Og han var ikke særlig stor av vekst heller.
Tranga fortsetter nedover, dog ikke fullt så trang som før, og etterhvert kommer vi ut i byens hovedgate, Storgata, ved nr. 24, der vi dreier til venstre. Vi passerer bl.a. hotellet Reenskaug 36, og restauranter, før vi kommer til Storgata 43, som er den gamle Tollboden 23. Drøbak Tollsted var viktig, ikke minst i forbudstiden (1916-26), men den er nå nedlagt og bygningen eies av Universitetet, og huser Universitetets biologiske stasjon.
På rekke og rad ligger noen av Drøbaks tradisjonelt viktigste brygger. Den som ligger der Storgata ender, heter Lehmans brygge 43, oppkalt etter disponenten i Drøbak Dampskipsexpedition. Her var det ferjeleie og bussstasjon, og byens viktigste trafikkknutepunkt. Det var opptil 20 skipsanløp pr. dag på bryggen, og her passerte gods og reisende også til Frogn og deler av Vestby og Ås. En av de få adspredelser i det gamle Drøbak var å samles på dampskipsbrygga for å se på trafikken. Siste båt fra hovedstaden ankom klokka 22, og om sommeren gikk de skuelystne derfra til Badeparken, der det var dans til sveivegrammofon. Det planlegges nye bygninger på brygga.
Vi snur på brygga og følger Storgata tilbake til Tollboden. Der svinger vi til venstre inn i Badehusgata og oppsøker klyngen av små, hvite hus som bokstavelig talt ligger vegg i vegg 22. Dette er Filisterkroken. Om opprinnelsen til navnet strides de lærde.
Hamborg bryggen (nå gjestehavn og serveringssted), som tidligere har vært både lastetomt og dampskipsbrygge sees til venstre 21. Vi går Hamborgveien og vandrer da faktisk ovenpå «Raskebekken» som tidligere brakte mangt og meget ut i sjøen. Oppover Storgata passerer vi mange av byens butikker og handelshus.
Vi tar til venstre i første kryss, hvor vi runder hjørnet på slakter Abrahamsens gamle gård 44. Se opp for oksen!! Så går vi ned Carlsebakken og vi er tilbake ved Akvariet og Turistinformasjonen 1.
Har du så vandret en eller flere av disse «Stamturene» har du ganske sikkert fått lyst til å gå «egne veier». Og gjør gjerne det! For «Perlen ved Oslofjorden» har mye mer å vise en gjest enn det vi har nevnt ovenfor. God tur – og god jakt!
