Putte Halvorsen

En imponerende prestasjon

Han er en av de aller beste bidragsyterne av stoffet til Pensjonist-nytt, stilsikker, språklig patent, kan leke med ordene og sette dem sammen slik at leserne koser seg med innholdet. Til like en pålitelig leverandør. Utrolig er det at mannen bak dette forfatterskapet sitter i rullestol og at hele hans motoriske muskelsystem er ødelagt. Han kan ikke bevege seg, og holdes i live av en pustemaskin. Hans beste hjelpesvenn er en datamaskin som han styrer med en liten brikke i pannen, som reflekterer infrarødt lys, og en mus som pleierne må plassere under tommelen hans, som så vidt fungerer. Det er ufattelig å forstå når man leser de festlige historiene til PUTTE HALVORSEN. Han er rammet av en sjelden sykdom som heter ALS, som gjør at 66-åringen må ha hjelp til alt. Likevel presterer han noe som er en olympisk medalje verd.

Gi aldri opp

Vi møtte PUTTE på Grande. Vi fant ikke en defensiv, knust pasient, men en smilende mann som hadde et mål i et meget klart hode: Gi aldri opp!!! Vær aktiv hele tiden! Jeg kan ikke ligge og se på TV hele tiden. Bruk stadig hodet.. Følg med i tiden! Det er hans budskap.
Og del gjør PUTTE. Med datasystemet ROLLTALK, som er en norsk oppfinnelse, kan han via skjermen bestille all slags hjelp, mat og drikke og en lang rekke tjenester. Han kan sette på TV med det, koble til internett, telefon og video. Og ikke minst skrive.
Og det er ikke bare Pensjonist-nytts lesere som nyter godt av skrivingen ill PUTTE. Han har fire barnebarn som Bestefar har forfattet eventyr til, spesielt skrevet til hver enkelt av dem, og med barnebarnet i en helt personlig hovedrolle.
Ja, de små er hans yndlinger. Han savner bare så grusomt å kunne holde dem på fanget, knuge dem inntil seg, men han nyter å ha dem lekende rundt seg. Og han nyter også å ha
hele familien rundt seg; hans søte og hjelpsomme kone, og de to barna som stadig besøker ham.

Gode venner

Og så alle vennene da, gjengen som han gikk pa tur med og på ski, han begynner å nevne dem opp Bernhard Magnussen, Per Pedersen, Hans Rokke, Rolf Rosenkilde, Gert Veiteberg… det hagler med navn. Vi kan ikke ta dem med aIle sammen, for naboene og mange andre venner teller også så mye for Putte. Han var en populær venn å ha, noe som kommer ham til gode nå.
Og kom ikke der! Putte besøker også dem, for med hjelp fra Grandes personell tar Putte seg rett som det er en tur på byen. Da ruller han av sted med pustemaskinen drevet av batterier, hjem, på torvet og i båthavna og koser seg med gamle kjente.
Hjulpet av Grandes personell, ja. Putte blir ivrig i stemmen, for han kan snakke. Hjemmehjelpen i Frogn er noe helt enestående, sier han, nesten opphisset.]eg kan ikke få fullrost disse jentene. De er helt enestående, hjelper meg ved det minst lille vink, står på for meg dag og natt, morgen og kveld. Da jeg fremdeles bodde hjemme var jeg nesten skamfull over å ta imot den fantastiske hjelpen de ga meg. Nei, de fortjener nesten et eget kapittel i denne historien. Tenk om jeg hadde bodd i Oslo. Da hadde jeg ikke hatt det så godt, sier han. Nå kan jeg ikke si annet enn at jeg etter forholdene har det kjempebra.

Tunge stunder jages vekk

Putte får ikke tiden til a strekke til, så aktiv som han er. Han har lest alle lydbøkene på Biblioteket, men har ennå ikke fått innvilget en bladvender så han kan lese bøker. Men det
kommer vel kanskje en gang. Putte er opptatt av fremtiden og utviklingen, selv om tiden ikke arbeider for ham. Men mannen som var kjemiker pa Landbrukshøgskolen, har god kontakt med jobben gjennom vennene der, og han underviser hjelperne sine i botanikk når de triller ham ute.
Men naturlig nok har jeg mine tunge stunder, sier Putte. Jeg vil bare gjøre dem korte, tenke positivt. Jage dem vekk, for eksempel ved å tenke på at jeg på jobben hatet data. Nå er datamaskinen min store hjelper. Alt det den kan, og det er mye, har jeg måttet lære meg selv. Det er å tenke fremtid. En maskin som dette brukes av mange handicappede barn og voksne også. Den er nå på vei til det amerikanske marked. Jeg tenker ofte på hvor mange den kan hjelpe, sier den 66 år gamle mannen som ved årtusenskiftet fikk vondt i ryggen. Han ble sendt til Rikshospitalet. Der fikk han den skjebnesvangre diagnosen.
Putte Halvorsen har vist at det er et liv etter en slik alvorlig dom: Vær positiv og aktiv!
Denne teksten sto i PENSJONIST-NYTT Nr 3-2004. Putte (Jens-Erik Stabæk) Halvorsen var født og oppvokst i Vindfangerbukta i Drøbak, og bodde hele sitt liv nord i Drøbak. Hans mor kom fra “Kloa” på Håøya og familien slo seg ned i Vindfangerbukta. Han var en meget aktiv og interessert borger av byen og et mangeårig medlem av Verneforeningen Gamle Drøbak. Han døde dessverre 26. Mai 2007, nesten 69 år gammel. Nedenfor bringer vi noen av hans mange fortellinger om livet i Drøbak basert på hans erindringer og ting hans foreldre og besteforeldre fortalte han.

Vi takker familien for tillatelsen til å bruke dette stoffet.