Fra Akershus Amtstidende 7. september 2020
Teaterduo i Torkilsbyen
Av Torkil Baden
I 1890, for 130 år siden, spilte den unge stjernen Johanne Juell, snart gift Dybwad, hovedrollen i «Et dukkehjem» på Christiania Theater. Året etter kjøpte hennes teatersjef Hans Schrøder sommerhus ved sjøen i Torkilsbyen. Senere fulgte Johanne Dybwad etter og ble nabo med sin sjef. Selvfølgelig fikk den lille veien fra Strandveien og ned til sjøen hennes navn. Nå bygges det der på nytt.
Som Nora var Johanne Dybwad (1867-1950) ifølge en kritiker et «geni». Hun hadde mye ballast som skuespiller. Hennes mor og far og stefar tilhørte staben på Christiania Theater, og dit kom Johanne 21 år gammel i 1888. Året etter spilte hun Hedvig i Ibsens Vildanden og i 1890 den «geniale» Nora.
Francis Bull karakteriserte henne slik: «Hun har lært oss å se, – se hvordan et menneskesinn plutselig avdekker sine innerste hemmeligheter i en liten bevegelse, et minespill, et blikk».
Selv husker jeg henne fra min barndom i en av hennes siste diktopplesninger på Nationaltheatret. Det var Obstfelders Regn, med stor patos på klingende bergensk.
I 1898 utvidet hun og hennes mann Vilhelm en liten hytte i Torkilsbyen, og den ble til eiendommen Hellinga. På vinduet risset Vilhelm med gifteringen sin Nora, Solveig og alle de andre glansrollene til sin kone.
Barnebarnet Nils Vilhelm (kalt Truls) Dybwad fortalte en gang (Amta 22.8.2003) at hun utfoldet seg i peisestuen og brukte den til innstudering av replikker til nye roller. Og så spilte hun på det gamle, franske spinettet.
Hennes mann Vilhelm Dybwad fortalte begeistret (Venner og kjenninger 1941) om hvordan huset ble bygget. Til St. Hans i 1898 var det et kranselag der huset ble feiret som et wagnersk «Valhall», og naboene ble invitert.
Johanne og Vilhelm Dybwads Hellinga fra 1895, Drøbaks Valhall. Nå blir det restaurert og får nye nabohus. Foto: Torkil Baden
Naboer
De to viktigste naboene var maleren Ludvig Skramstad (1855-1912) og teatersjefen Hans Schrøder (1836-1902). Skramstad hadde hjulpet med utbyggingen og vært arkitekt. Han hadde sin store, nye atelierbolig i parken nedenfor, i dag eiet av Wilhelmsens rederi.
Den andre naboen Schrøder hadde også for lengst etablert seg i Drøbak. Han var den sentrale leder i norsk teaterliv i en viktig tid, og hans tilstedeværelse i Drøbak fortjener å oppfriskes.
Han var sjef på Christiania Theater i tjue år, fra 1879 til det stengte sine dører og det nye Nationaltheatret ble landets hovedscene i 1899. Teatret lå på Bankplassen ved Akershus festning, foran restaurant Engebret.
Schrøder var opprinnelig skolemann og var eier av Nissens Latin- og Realskole. Men teatret headhuntet ham fordi han var kunstinteressert og en god administrator. Omgjengelig var han også, men urokkelig i sine beslutninger. Det kom godt med når skuespillerne intrigerte for å få sine ønsker om hovedroller oppfylt. Hauk Aabel «lærte å holde av ham som den rettskafne mann han var, ordholden og fryktløs.
Refuserte Ibsen
Det største oppstusset omkring Schrøders teaterledelse var før Drøbaktiden, da han ikke ville uroppføre Gengangere i 1882. Ibsens radikale drama var allerede utkommet i bokform og vakte stor oppstandelse, men få ville kjøpe denne umoralske boken. Skuespillerne sa at de ikke ville stå på scenen i Gengangere. Kong Oscar II likte det ikke og heller ikke pressen. Arne Garborg kritiserte i Dagbladet dette «hensynsløse og lidenskapelige angrepet på ekteskapet». Teatrets litterære konsulent frarådet dette «patologiske pirringsmiddel».
Schrøder kommenterte ikke refuseringen før lenge etterpå. En oppsetning i sin «grufulle uhygge ville svække sympathien hos den del av publikum hvis bistand det ikke kunde undvære».
Men Ibsen hadde også tilhengere. Under en forestilling ble det pipekonsert i teatersalen der lederen blåste i et bukkehorn og demonstrantene ropte «Ned med Schrøder!» Tusen demonstranter gikk i tog til Stortingsgaten 4 og ropte utenfor hans vinduer. Men Schrøder luktet lunta og plasserte seg på balkongen i nabogården. Der skuet han på «pøbelen som ville værne om de aandelige og literære interesser, og jeg undte demonstranterne godt de rigelige prygl, de fik af de haardhændte konstablers køller paa sin hastige flugt.»
Striden om Gengangere har farget ettertidens dom og gitt ham et ufortjent bakstreversk rykte. Noen har vært mer opptatt av hva han ikke spilte i stedet for den mengden av repertoar han faktisk administrerte. Det hevder Carl Just i «Schrøder og Christiania Theater» (1948). Schrøder oppførte skuespill av 29 norske samtidsdiktere, 18 bare av Ibsen hvorav 9 verdenspremierer, altså alt annet enn Gengangere.
Teatersjefen i sin Torkilstue i Drøbak i 1890-årene. Foto: privat
Torkilstue
Sommeren 1891 rykket han inn ved sjøen i et lite hus bygget av Johannes Torkildsen i 1847, en gammel «Torkilstue». Selger var sjømann Wilhelm Tjøstelsen. Da Schrøder døde, ble huset solgt til arkitekt Fin Horn, far til min onkel. Horn kalte eiendommen Kroken etter sin kones barndomshjem i Vestfold. Han bygde ut og føyde til en ny andre etasje. Slik overtok etter hvert min far Conrad Baden det, og i 2003 erstattet jeg huset med ny helårsbolig.
I min barndom fant jeg på loftet en gipsbyste av teatersjef Schrøder, og jeg kjente ham igjen på den karakteristiske mustasjen. Vilhelm Krag kalte ham «den gamle kavaler».
Han trengte en sommerlig avkopling i Drøbak med den store aktiviteten han hadde på teatret. Han var 63 år gammel da Christiania Theater lukket sine dører i 1899. Da fikk han tid til å skrive sine erindringer som kom som føljetong i Aftenposten i 1900. Kanskje tok han med seg sine protokoller til Drøbak og satt i sommerhuset og skrev mens han kikket ut over fjorden.
Kanskje kom Ibsen? Fra Erik Werenskiolds portrett 1895. Foto Wikimedia Commons.
Holberg og Strindberg
De åtte årene han var både teatersjef og bodde i Torkilsbyen, 1891-99, fikk Ibsen og Bjørnson en mengde framførelser, også urpremierer. Det var forestillinger av Hamsun, Holberg, Strindberg, Dumas, operetter og operaer som Hoffmanns Eventyr, Cavalleria Rusticana, Faust og Carmen og verker av en mengde forfattere som ikke har tålt tidens tann. Flaggermusen var allerede den gang en sikker suksess og gikk 56 ganger i 1890-årene.
Kanskje noen av de forfatterne han satte opp besøkte ham i Drøbak? Eller kanskje noen av hans skuespillere var på sommertur?
Schrøders viktigste forfatter var Henrik Ibsen. Denne hadde et vemodig ungdomsminne fra den gang han gikk i land på Hamborgbrygga og hadde en natt i Drøbak. Neste morgen, 2. april 1864, tok han båten til København og dro videre til Italia der han ble i mange år og skrev Brand og Peer Gynt.
I 1890-årene var det fem Ibsen-oppsetninger under Schrøders ledelse. Kanskje forfatteren tilga Schrøder Genganger-refuseringen og dro til Torkilsbyen? Det er kjent at Ibsen tok noen turer rundt Oslofjorden (ifølge Erik H. Edvardsen).
Over gjerdet så nok Schrøder at Ludvig Skramstad fikk besøk av malerkollegene Oda og Christian Krogh og andre kjendiser. Kanskje han ble invitert opp til et glass hos sin primadonna Johanne Dybwad?
Da Christiania Theater og Schrøder hadde sin avskjedsforestilling 15. juni 1899, sto Johanne Dybwad i sentrum på scenen med en storslått epilog.
Så dro de nok begge på sommerferie til Torkilsbyen.
Carl Just har skrevet historien om teatret og dets sjef.
I boken er også gjengitt Schrøders egne erindringer.
Se ellers: Bohemprinsessen vender tilbake
Eller les videre: Drøbaks egen maler – 1