Verneforeningen Gamle Drøbak

May Holås

På bakgrunn av kommunens til dels mangelfulle tilsyn i forbindelse med tiltaket i Badehusgata 11 har jeg med stor interesse fulgt kommunens saksbehandling når det gjelder rehabiliteringen av Badehusgata 29 – Hamborghuset. Når det gjelder Badehusgata 11, har Fylkesmannen avvist tiltakshavers klage, han fikk ikke medhold på et eneste viktig punkt. Til tross for at dette er en av de verste ulovlighetssakene i vernesonen i den senere tid, har Amta, uvisst av hvilken grunn, ikke skrevet et ord om saken.

Rehabiliteringen av Hamborghuset eller «tilbakeføringen» som kommunen nå velger å kalle det, har foregått uten at det foreligger en eneste søknad og dermed ikke et eneste nabovarsel. Rehabiliteringen ble påbegynt uten at eier, hverken på egen hånd eller på basis av kontakt med kommunen, vurderte om det var forhold i forbindelse med rehabiliteringen som måtte omsøkes. Pipe og tak ble derfor revet uten slike vurderinger. Det er muligens tvil om det var nødvendig å søke om riving av tak, men det er ingen tvil om at riving og oppbygging av pipe er søknadspliktig og at dette skal gjøres gjennom ansvarlig foretak.

Det er satt inn en dør i veggen ut mot den offentlige stranda. Verneforeningen mener det ikke kan dokumenteres at det på noe tidligere tidspunkt har vært en dør der. Det er derfor stor sannsynlighet for at denne døren også skulle ha vært omsøkt, en søknad som sannsynligvis ville ha blitt avslått. Det er likeledes tvil om ombyggingen av verandaen og «tilbakeføringen» av garasjen er søknadspliktig.

Jeg vet at det har vært en eller annen form for kontakt eller «tett kontakt» som byantikvaren velger å kalle det, mellom eier av huset og byantikvaren når det gjelder de såkalte «tilbakeføringene». Jeg er imidlertid noe usikker på hva byantikvarens rolle er i en slik sak.

Når man leser om byantikvarens oppgave på kommunens hjemmeside, får man et klart inntrykk av at rollen er å gi opplysninger og råd i forbindelse med vedlikehold, tilbakeføring, endring eller planer om riving når det gjelder eldre eller særpregede bygninger. Jeg har antatt at det formelle ansvaret for saksbehandlingen når det gjelder vedlikehold/tilbakeføring/endring/riving ligger under Enhet for samfunnsutvikling – bygg og ikke direkte under kulturminnevern. Den første formelle kontakt mellom kommunens byggesaksavdeling og eier av Hamborghuset skjer gjennom avdelingslederens brev datert 11.04.16, det vil si mer enn seks måneder etter at pipe og tak ble revet og på et tidspunkt da huset er tilnærmet ferdig rehabilitert. Formuleringene i brevet synes noe merkelige tatt tidspunktet i betraktning.

På bakgrunn av byantikvarens uttalelser forstår jeg nå at søknadsplikt med tilhørende nabovarsling på langt nær er så viktig som jeg tidligere har trodd. Forutsetningen for å unngå eller redusere antall forhold som må omsøkes, synes å være «tett kontakt» med byantikvaren slik at søknadspliktige endringer kan omdefineres til «tilbakeføringer». Dette må være interessant for alle som har planer om å skifte vinduer, panel, dører eller takstein, og det må være utrolig ergerlig for alle som har pådratt seg kostnader i forbindelse med krav om ansvarlig søker, gebyrer etc. i forbindelse med unødvendige søknader.

På grunnlag av det som jeg har sett i forbindelse med rehabiliteringen av Badehusgata 29, synes det som om kommunen har etablert en ny «standard» når det gjelder saksbehandlingen for denne type arbeider. Man kan tydeligvis nå vente med å avklare søknadspliktige forhold til rehabiliteringen er gjennomført og eventuelt da engasjere ansvarlig foretak som utarbeider nødvendige søknader. I henhold til plan – og bygningslovens § 20 -5 f er tilbakeføring til tidligere dokumentert utførelse ikke søknadspliktig. Jeg oppfatter det slik at byantikvaren er den som i utgangspunktet beslutter om dokumentasjonen for tidligere utførelser er tilfredsstillende. Jeg regner imidlertid med at kommunen har etablert kontroll- og sporingsrutiner i denne sammenheng slik at byantikvarens vurderinger ikke blir skjønnsmessige eller vilkårlige og at dokumentasjonen blir allment tilgjengelig.

Etter min mening bør kommunen omgående legge ut den nye «standarden» på sine hjemmesider slik at det blir klart for alle at i forbindelse med omfattende rehabiliteringer, gjerne med referanse til Badehusgata 29, kan eventuelle søknadspliktige forhold avklares etter at arbeidene er sluttført. Det må videre påpekes at det er viktig å holde «tett kontakt» med byantikvaren helt fra planleggingen starter, slik at det i ettertid ikke kan stilles spørsmål om hva som er «tilbakeføring» og hva som er søknadspliktig. Jeg regner med at byantikvarens rolle/ansvar/beslutningsfullmakt er definert, men jeg tror ikke dette er gjort klart nok for de som ønsker eller planlegger å utvikle sine eiendommer.»

Verneforeningen har i dag oversendt følgende innlegg til Akershus Amtstidende:

Drøbak 4.5

Vi så i «AMTA» 19/4 i forbindelse med restaureringen av «Hamborghuset» at byggherren ga uttrykk for at han har vært i tett kontakt med Verneforeningen i forbindelse med denne restaurering. Dette er ikke riktig. Verneforeningen har ikke fått noen henvendelse fra byggherren under denne prosessen og har heller ikke blitt forelagt hans planer. Vi fikk senere beskjed fra avisens journalist om at han hadde ment å skrive «Tett kontakt med Bygningsvernsenteret på Follo Museum».

Byggherren sier også at han har funnet et gammelt bilde hos Verneforeningen og på grunnlag av dette tilbakeført en dobbelt glassdør i østsiden av huset, mot stranda. Dersom han hadde spurt oss ville han fått kopi av bilde tatt i 1903 av Wilse, se vedlegg 1, som viser denne siden av huset uten annet enn en panelt vegg. Eller et bilde av samme fotograf, tatt i 1915 (se vedlegg 2), som viser det som ser ut som et dobbelt vindu i denne veggen. Vedlegg 3 er en forstørret utsnitt av samme bilde. Her kan en se panel rundt og ved vinduene. Det er mulig det har stått en dør her en gang, som er blitt flyttet. Hva som er riktig kan bare leses ut fra sporene i veggen slik den var før det ble satt inn en ny dobbelt dør der.  Nå er det mest sannsynlig for sent.

May Holås sier i innlegg i Amta den 4/5 at det er flere betenkelige sider ved en slik «tilbakeføring» basert på dokumentasjon. Vi er enige og mener det vi har redegjort for her gir en god illustrasjon av problemet med dette.

Vi vet ikke om Frogn Kommune vil be om byggesaksbehandling av enkelte sider av det arbeidet som allerede er gjort. Det må i alle fall være vanskelig å gjennomføre en saklig vurdering etter at arbeidet er utført?

Vi er altså ikke forelagt noe av det som er blitt gjort med dette huset, og kan derfor ikke ta på oss hverken «skyld» eller «ære» for resultatet. Det er altså ikke sendt ut noen former for nabovarsling, så innsyn i prosessen frem til det foreliggende resultat har vært forbeholdt et fåtall personer.  Når dette er sagt er vi glade for byggherrens engasjement i restaurering og ivaretaking av vår bygningsarv. Fortellingen om jakten på husets opprinnelige farge er et eksempel til etterfølgelse!

Med hilsen – Tore Erlandsen
For Teknisk utvalg – Verneforeningen Gamle Drøbak.

Se ellers Frogn Kommunes svar her:Hamborghuset – «Kommunens tilsynsplikt…» 2