Vi har fått nedenstående innlegg fra Trudy Wollbraaten, flerårig beboer i vår kjære by. Vi er glade for å kunne offentliggjøre det her:
Bønn for byantikvaren og Drøbak
De fleste som bor i Drøbak og Frogn, er glade i Drøbak. Mange av oss har et kjærlighetsforhold til byen, på tvers av politiske holdninger. Og – også på tvers av politiske holdninger, elsker vi å vise frem byen vår til besøkende fra øst og vest, både privat og offentlig – og få ros for den unike mengden – og kvaliteten på – bevart antikvarisk trehusbebyggelse og miljøer. Vi er stolte av Drøbak rett og slett.
Drøbaks antikvariske vernesone, er og som vi alle vet, på Riksantikvarens liste for bevaringsverdige trehusmiljøer, den såkalte NB!-listen, – men i det siste har det skjedd mange politiske avveininger som gjør at trehusbebyggelsen i årene som kommer ikke kommer til å ha nødvendig vern – byen vi er så glad i er i alvorlig fare.
Ett av de etterhvert mange tegn på at oppfatningen av vernesonen er i endring, var at den antikvariske verneplanen for gamle Drøbak – ble omdøpt til det identitetsløse – «Områdereguleringsplan for gamle Drøbak», som varsler mindre hensyn til vern.
Deretter har vi fått vite i åpne møter i kommunen, at firmaer som har investert tungt i vernesonen i Drøbak, helt åpent hevder at de ikke anser vern, eller tilpasning til den gamle bebyggelsen, som en oppgave for private investorer. Dette er også dessverre den generelle oppfatning blant et overveldende flertall i kommunestyret i Frogn. De er – for å si det enkelt – av en eller annen grunn – stort sett på utbyggernes parti. Naturlig nok er utbyggerne mest utholdende i utbyggingssaker. Enkeltstående politikerne og frivillige organisasjoner har ikke de ressursene som trengs til å holde trykket på vern/tilpasning i byggesaker oppe, på samme måten. Utbyggere og entreprenører driver ofte utmattingstaktikk, slik at utslitte kommunerepresentanter til slutt gir dispensasjoner.
Både Verneforeningen og flere andre markerte verneinteresser i Drøbak forfekter imidlertid at utvikling og vern kan gå hånd i hånd, og det finnes gode eksempler på dette også her. At tilpasning til gammel bebyggelse sannsynligvis er en langsiktig og reell investering er det neppe tvil om. Drøbak er en turistby, som lever av å være «den sjarmerende gamle byen ved fjorden». Men vi snakker for døve kapitalører.
Verneforeningen gamle Drøbak har vært med ved flere av revisjonene av verneplanen. Vi var med også under første gangs forsøk på revidering av verneplanen for 3-4 år siden, sammen med byantikvar Liv Lund Nygaard. Denne planen ble forkastet av politikerflertallet, fordi den var for komplisert. Komplisert betyr muligens at den la for mange restriksjoner på utbyggere og eiere i vernesonen.
Årene har gått, og nytt planforslag er laget, av firma Norconsult A/S, som sammen med administrasjonen har levert en voldsomt stor jobb. Resultatet er et forsøksvis balansert forhold mellom vern og utvikling, selv om de (vi) som representerer verneinteressene syntes planforslaget gikk vel langt på enkelte områder.
Planforslaget skulle nylig vært oppe til behandling, men det ble stanset. Bl.a. av Høyre og Venstre – først fordi de angivelig syntes planforslaget var for krevende å komme gjennom på så kort tid. Allikevel – overraskende kvikt, utarbeidet de hvert sitt alternative planforslag, det ene verre enn det andre. Høyre har strøket bortimot alt som har med vern og hensyntagen til den antikvariske trehusbebyggelsen å gjøre, for eksempel. Saken skal opp i januar, og det er borgerlig flertall, så vi vet jo hva utfallet blir.
Samtidig har rådmann Hermansens budsjettforslag for Frogn kommune blitt presentert, med forslag om å FJERNE stillingen som byantikvar. Forslaget kommer til å gå gjennom, politikerflertallet går for dette. Kun representantene fra SV og KrF ivaretar vernetanken i Frogns kommunestyre, og de to er de eneste som vil oppretteholde stillingen som byantikvar. En stilling som er meget viktig for å bevare fagligheten på dette feltet, i en by som Drøbak.
Trehusbebyggelsen i Drøbak er med dette rettsløs og i spill. Uten en verneplan, som verner mot riving og utbygging. I realiteten uten kommunestyrerepresentanter, som forstår hva vern av trehusbebyggelse og miljø innebærer.
Og – uten en byantikvar.
Med hilsen
Trudy Wollbraaten