Verftet på Husvikholmen

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 1-2008)

Dette er ikke noen historisk oversikt over verftet og driften på Husvikholmen, for det har Bror Borge Bringsværd jr fortalt i Akershus Amtstidene for godt og vel et års tid siden, så det er vel ingen grunn for repetisjon. Det jeg vil fortelle om er hvordan vi som barn lekte her nede.
Verft har det vært på Husvikholmen helt siden Parrs tid. Borge Bringsværd som selv var båtbygger, tok over verftet etter C. Løvaas. Borge Bringsværd hadde tre barn, en jente  Tove, to gutter Bror og Tom. Da bror min og jeg vokste opp, var det helt naturlig at vi kom til å ha barna på holmen som venner og lekekamerater. Svein bror min og Bror Borge jr. var jevngamle og skolekamerater.

Å for en fin tid vi hadde som unger på holmen og på verftet. Hvis vi ikke var på vestsiden av holmen og badet eller lekte med seilbåtene våre, kunne den som ville ha tak i oss bare ta en tur på verftet eller på brygga, så fant en hele gjengen samlet.

Vi fikk vel egentlig ikke lov til å oppholde oss på verftet, men hva hjalp det å snakke til noen viltre unger. Nå kunne nok Borge Bringsværd noen ganger være litt av en brumlebass. Det skulle nå bare mangle når vi ungene satte i gang som verst, men snillere og hyggeligere person skulle en lete lenge etter.

Det luktet bestandig så godt inne på verftet av tjære, olje og lakk. En kunne stå lenge og bare snuse inn de gode luktene. Det var områder der det var strengt forbudt å oppholde seg, og det var ved avretteren og båndsaga. «En finger var lett å miste her», fikk vi høre, og dette respekterte vi.

Når en båt var under bygging fulgte vi med. Vi spurte og grov om hvorfor det var slik, og hvorfor en gjorde slik. Svar fikk vi bestandig. Ble det for mye mas, ble vi jaget ut. Det var jo en arbeidsplass, og ingen barnehage.

Bringsværd hadde mange dyktige båtbyggere som kunne faget sitt ut og inn. En som vi bestandig gikk til var Rommerud. Det var helst etter vi hadde vært en tur i vedhaugen og funnet en plankebit eller et annet kapp som vi kunne lage båt av. Så var det å spørre om han ikke kunne skjære til en båt på båndsaga. Det hendte vi ble bønnhørt. Ved hjelp av en stor
spiker laget vi hull til mast og seil. Å spikke en mast var ikke noe problem. Speiderkniver hadde vi alle sammen. Jeg må smile når jeg tenker tilbake på hvordan vi vokste opp med kniv og speiderøks. Nå får jo ungene ikke lov til å ha kniv i det hele tatt. Vi spikret kloss på kloss, og produktene var ikke mye ulikt de fergene som går i fjorden i dag.

Når vi hadde laget mange nok, og det kunne vær nokså mange, sendte vi alle med sønnavinden innover til Hallangspollen. Det var ganske morsomt å se en hel armada med båter på vei mot Pollen. Så lå vi på brygga og så hvem som kom lengst.  De fleste i armadaen vår strandet nok på Gylteholmen.

Var det varmt og godt vær tok gjerne båtbyggerne frokosten sin på bryggekanten. Da satt vi så nære Rommerud vi kunne og hørte ham fortelle. Alt han fortalte slukte vi rått, enten det var sannhet eller skrøner. Han lærte oss også noen gloser fra sjøen. Om det var spansk eller italiensk husker jeg ikke, det var nok noe han fant på, men vi tok det for god fisk. Knuter og stikk lærte han også bort.
Når det var utsetting av båter, passet vi på. Mer enn en gang var vi inne på verftet og spurte om når sjøsettingen skulle være. Båter som lå i vinteropplag på utsiden ble buksert på slisker som var innsatt med fett. Denne jobben krevde dyktige fagfolk når båtene skulle over på slipptralla. En liten feil, eller litt uoppmerksomhet og det ville fått katastrofale følger. Like spennende var det hver gang båtene rutsjet med slippen ut i vannet.

Jeg husker da Leif Aas bygget seg en raser i annen etasje på verftet. Hvordan i alle dager skulle de få båten ut. To lange tømmerstokker ble rigget opp fra annen etasje og ned på bakken. Ved hjelp av taljer og tau kom båten ned, uten en skramme. Han hadde dyktige folk Bringsværd.
Det var også smie i verftet. Den var i første etasje. Her holdt Enerhaugen til. Når han drev på i smia var det store vinduet åpent. Da hang vi alle ungene i vinduet og så hvordan han bearbeidet det rødglødende jernet.
Da jeg i fjor var en tur på Holmen, var det ikke mye igjen av verftet. En diger gravemaskin hadde revet alt. Det var bare pinneved igjen. Litt vemodig var det å stå her hvor en hadde lekt som barn og hadde så mange fine minner. Nå var alt lagt i grus. Det var liksom ikke det samme med Vindfangerbukta lenger. Nå er det reist et flott stort moderne bygg, sikkert tilpasset tidens krav, og alt det som må følge med, men sjarmen som det gamle verftet hadde, var det ikke.

Dersom du vil lære mer om dette strøket i Drøbak og områdets historie kan du gå til: https://verneforeningen.no/historie/sagene-i-vindfangerbukta/ eller
til: https://verneforeningen.no/historie/jo-bu-pa-sagajordet/