Sildefabrikken i Båthavna

Av Bernhard Magnussen

Inntil 1912 hadde ikke Drøbak elektrisitet – hverken for befolkningen, skolene eller industrien.
Man måtte ta til takke med stearinlys, oljelamper eller aggregater.

I flere år hadde kommunen diskutert muligheten for å anlegge et elektrisitetsverk. Og endelig i 1912 sto E-verket ferdig i et flott bygg i Båthavna, mellom Biologen og Tamburbakken. Da ble det jubel i Drøbak.

Lysstolper ble reist over hele byen, så elektrisiteten kunne nå inn i hvertet hjem. Nå var det bare å vri på bryteren. Men stearinlysene tok man fortsatt godt vare på. Det kunne jo tenkes at strømmen tok slutt!
Det nye var kommet for å bli!

Men etterspørselen etter dette nye hjelpemiddel økte så raskt at E-verkets kapasitet ble sprengt.
I stedet for å gå til utvidelser, fant kommunepolitikerne ut at det var mer hensiktsmessig å leie strøm fra det store kraftverket Kykkelsrud ved Glomma. Derfra ble strømmen ført via høyspentkabler til Dyrløkke, hvor det ble bygget en stor transformator for å kunne omforme høyspentstrømmen til 220 volt, som er hva ordinære husholdninger bruker.

Man solgte maskinene i E-verket i Båthavna, men bygningen ble stående, foreløpig tom.
Men i 1924 meldte det seg en liebhaber som ville bruke bygningen som fabrikk for fremstilling av «Sild i olje», «Sild i tomat» og «Ansjos i hummer saus». Og brisling var det dengang nok av i fjorden rett utenfor.

E-verksbygget ble raskt ombygd for det nye formål. En egen brygge rett utenfor den nye fabrikken ble bygget i Båthavna – den fik tilnavn «Sildebrygga» Fra den anla man en egen «stilling» med sviller og skinner og traller, som brakte brislingen helt frem til fabrikken. Det ble liv og røre i Havna!
Men produksjon av «sild i olje», «sild i tomat» og ansjos var noe helt nytt for Drøbaksfolk. Derfor måtte man «importere» vaskeekte sildejenter fra Stavanger og Karmøya til å lære opp våre egne.

Det var nok også litt spennende for jentene fra Vestlandet, for det var mange spreke Drøbaksgutter som meldte seg for å få jobb ved den nye fabrikken. Det gikk ikke lang tid før det ble forlovelser, ekteskap og det som dermed følger. Fortsatt har vi noen i vår by med vestlandsblod i årene.
Men tilbake til produksjonen av hermetikken. Tralle etter tralle med brisling ble rullet frem til fabrikken og tømt i store skyllekar og deretter saltet. Derfra ble brislingen bragt bort til jentene ved «treerbordene», hvor jentene med lynrappe fingre la brislingene sirlig ved siden av hverandre på brettet – 25 brislinger i bredden. Inn i et spor på brettet stakk man en stålstang med spiss (kalt for Teine) som gikk gjennom brislinghodene. Derpå ble teinen med brislingene hengt inn i en spesialramme, hvor det var plass til akkurat 25 teiner, dvs at det gikk 625 brislinger på hver ramme. For en slik fylt ramme fik sildejenta 15 øre i akkord!

Rammene gikk videre til en hodekappemaskin, hvoretter de hodeløse ble sendt til leggebord og pent lagt ned i de fylte hermetikk-boksene, som vi alle kjenner så godt. Så ble boksene påfylt olivenolje eller tomatpuré, deretter pålagt lokk som ble falset til boksen. Dette var mannfolkjobb. Til slutt ble boksene steamet (hermetisert), påsatt etikett og lagt i kasser klar for forsendelse til kunder i inn- og utland. I nærmere 10 år var «Sildefabrikken» i sving her i Drøbak. Den ble da flyttet til Son.  ( I mars 2018 fikk vi en henvendelse om dette. Nærmere undersøkninger ga da følgende svar til spørsmålsstilleren: «Frogn Kommune ga for noen år siden ut «FROGN BYGDEBOKVERK» i 5 bind. Bind 4 er skrevet av Christian Hintze Holm og har ISBN 82-993990-4-1. På sidene 187-188 skriver han om problemene med å få arbeidsplasser til Drøbak  «I 1923 ble den tomme elverkbygningen ved båthavna leid av hermetikkfabrikken Drøbak Preserving A/S. Snart fikk også bedriften kjøpt en tilgrensende tomt. Prisen ble vesentlig lavere enn bystyret hadde ønsket. Trusselen om flytting til Moss hadde virket. Men da fabrikken i 1926 ville utvide videre innover mot kirkegården, fikk den avslag. Ordfører Simonsen la vekt på at omgivelsene var blitt plaget av rot og skittenferdighet, og at fabrikken hadde sjenert både innbyggere og badegjester med ubehagelige utdunstninger.
Fabrikken hadde dessuten opparbeidet en betydelig gjeld til kommunen, og til slutt ble den sagt opp og kastet ut. Kommunen forsøkte å holde tilbake utstyr eierne ville flytte til sitt anlegg i Engelsviken, men de øvrige kreditorer fikk nyss om det og slo selskapet konkurs.»)

Rundt 1930 kjøpte TENTO bygningen og flyttet hit produksjonen av trykksverte og skismøring og kom etter hvert i gang med nye produkter som maling og tapeter.
Fremdeles er det noen i Drøbak som husker «Sildefabrikken» i Båthavna. Bygningen ble stående– mer eller mindre tom – til 1980, da den ble ombygget og innlemmet i den nye bebyggelsen mellom Tamburbakken og Biologen. Årstallet 1912 – ismijern – hadde i alle år preget fronten på E-verksbygget. Nå ble tallene fjernet og gjenskapt i porten til det nye boligområdet, og minner oss om det som engang var!

Vi kan takke Roar Jensen for fotografiene av «sildeboksene». Han fant dem på «nettet»
(ikke i det nettet som fiskerne brukte for å fange brislingene). På en av de boksene som
Roar Jensen kom over, kan vi se det spiret som preget den gamle E-verksbygningen.
Spiret har fulgt bygningen i alle år frem til 1980, da det ble fjernet i forbindelse med
ombygningen til det nye boligkomplekset.

Her ser vi «stillinga» som gikk fra sildebrygga inn til Drøbak Preservering: Hermetikkfabrikken som fremstilte produktene «Sild i olje», «Sild i tomat» og «Ansjon i hummersaus». Oppe på «stillingen» står søndagsfolket i sin finpuss og beundrer en nybygd kapproingsbåt som båtbygger Kolbjørn Fredriksen og hans hjelpere sjøsetter. Kolbjørn hadde sitt båtbyggeri rett ved siden av «Sildefabrikken»

I Pensjonistnytt nr 1/2007 side 12-13-14 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi den og bildene.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.