Sangglede

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 4-2005)

Korsang kan for de flestes ører lyde vakkert. Andre rynker på nesen og rister på hodet. Det er vel som med et musikkstykke. Noen liker det, andre synes ikke noe om det.
Å stå i kor og synge for andre er nok en like stor glede for den som synger, som for den som liker å høre på.
Mange år var jeg med i Drøbak Mannskor. En tid som det er morsomt å tenke tilbake på. Mange gode venner fikk vi i koret, og mange gjennom de sangerstevner vi var med på. Koret vårt hørte innunder Smålenenes Sangerforbund. Om koret gjør det nå, og om det eksisterer, vet jeg dessverre ikke, men det var en lystig gjeng, som spredte munterhet der den kom.
Turneringsruten gikk fra Halden til Moss. Når fire eller fem sangere slo seg ned ved et bord over et glass øl, varte det ikke lenge før en eller annen stemte i med en sang. Så falt en etter en inn til det ble en kvartett eller flere. Før en visste ordet av det, dukket det kanskje opp et par stykker fra et annet kor, som også slo seg i lag. Med ett var det blitt et lite kor, som underholdt gjestene.
Bellmanns viser slo alltid godt an. Jeg husker godt fra en gang på et sangerstevne at koret hadde innlosjert seg på Tamburen i Gamlebyen i Fredrikstad. Et glass øl skulle vi ta innen vi tok turen opp i byen. Ølet var så vidt kommet på bordet før en stemte i med en Bellmanns-vise. Straks falt resten av koret inn så det ga gjenlyd i veggene. Etter at sangen var ferdig, brøt applausen løs fra dem som befant seg i restauranten. Et par sanger til måtte vi ta.
Stor var forbauselsen da serveringsdamen dukket opp med et brett med øl, som en hilsen fra innehaveren med takk for god korsang og fin underholdning. Det sies at et kor står og faller med dirigenten. Det er nok noe i det. I de årene som jeg var med, var det en del som kom og gikk. En som var helt fremragende, var Sverre Bjørn. Hva han oppnådde med koret, var helt fantastisk. Arrangementene laget han selv. Det er svært sjelden et kor får trampeklapp etter en kirkekonsert.
Å synge julen inn sammen med Drøbak Damekor og Drøbak Musikkkorps i Drøbak kirke, var nok sangens høydepunkt. Jeg vet ikke hva det kom av. Det var noe spesielt, en egen stemning.
En munter episode i en slik forbindelse glemmer jeg aldri. Etter at koret hadde sunget inn julen i kirken, pleide vi å synge for de gamle på Gamlehjemmet, eller Hospitalet som det oftest kalles idag. Dette var blitt tradisjon. De gamle var samlet i de to stuene nede. Koret sto litt innenfor døren. Grunnet plassmangel var det nok noen av de eldste som måtte sitte ute i
gangen og høre på. Når en er kommet godt opp i årene, fungerer ikke hørsel, hjerte og hjerne alltid like bra, noe som var tilfelle med disse. Nå var dette før TV var blitt alminnelig i hjemmene. Hvis det var noe en hadde lyst på å høre, måtte man ty til det som på folkemunne kaltes «dampradioen».
Etter at koret hadde sunget et par sanger, hørte jeg den ene ute i gangen rope: Hva er nå dette for noe? Da svarte den andre: Å, det er vel noe dritt dem sender i radioen. Dette hørte også dirigenten, som knakk sammen av latter.
Putte Halvorsen