Samarbeidet Drøbak og Frogn – Gutta på Løkka
Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 2-2006)
Vi gutta nordpå hadde en fantastisk lekeplass på Løkka, eller Sagajordet som man kaller den i dag. Her spilte vi fotball og drev med friidrett. Vi var med i gutteklubber, som ukebladene sto for dannelsen av. Allers hadde «Alle Gutters klubb», mens «Illustrert» hadde «IF-gutta». Der var jeg med. Vi som holdt til på Bråtan eller «Toppen», som vi sa, var IF-gutta.
Vi hadde et valgspråk som sikkert mange husker: «Ivrig, freidig, sterk som stål, det er IF-guttas mål. Alle Gutters Klubb holdt til i Sundegata.
Vi hadde nok noen feider klubbene imellom, men de var ikke så voldsomme. Det ble til at en forsøkte å legge en i bakken, og ferdig med det. Ikke noe slag eller spark, som er så populært i dag.
På Løkka var vi en sammensveiset gjeng som kappedes om å være best. På Løkka hadde vi sandgrop for lengdesprang og høyde.
Høydehopp-stativ laget vi på sløyden. Da vi spurte sløydlærer Otterdal om lov, var det ikke nei å høre. Jeg tror at han syntes det var fint, for så fant vi ikke på så mange andre fantestreker, som han sa. Vi drev til og med stavsprang. Det var ikke de store høydene vi trente på, men så fantes det ikke den gang noe som het glassfiberstav. Nei, vi kuttet en slank reie i krattet ved Ringedammen. Vi flekket barken av og straks fikk vi verdens beste stav, mente vi. Stoppeklokke hadde vi heller ikke, så 60 meter’ n ble tatt med et armbåndsur med sekundviser. Flere av gutta på skolen fikk høre hva vi drev på med, og ville så gjerne få være med. Så nå var det ikke mer snakk om Sørpå-gutta eller Nordpå-gutta. Nå var vi en felles gjeng som hadde det gøy og kappedes om å være best.
En av Sørpå-gutta som det var vanskelig å slå, var Per-Erik Johansen eller «Pirsa», som vi kalte ham. Jeg tror han var best i alt.
Jeg husker ikke hvem som kom på at vi kanskje burde melde oss inn i idrettslaget DFI. Etter en treningskveld satt vi og diskuterte dette, og kom til at det ville bli gøy. Jeg mener å huske at det var i det året som DFI gjorde det så bra i Holmenkollstafetten (1948).
Nå ble det idrettsstevner både ute og innendørs. Burgunder bukse og hvit trøye med DFI-symbolet var varemerket vårt. Hvorfor burgunder- buksa ble byttet ut med den røde, vet jeg ikke. Når vi skulle på idrettsstevne i Ski eller Ås, måtte vi stå for reisen sjøl, likeså med start-kontingenten på tre kroner per øvelse. Vi hadde heller ikke noen leder fra Drøbak den gang som kunne melde oss på de forskjellige øvelser eller passe på når vi skulle starte. Men Huseby, som var leder for friidrettsgruppa i Ås, tok seg av oss og ordnet opp. Det var aldri nei i hans munn. Han tok seg like godt av oss som sine egne i Ås idrettslag. Jeg tror at friidretten betydde alt for ham.
Nå var det blitt mange gutter fra Frogn og Drøbak som drev med friidrett. Forbildet for mange av oss var nok Arne Veiteberg og Magne Magelie. Snart dukket spørsmålet opp om vi ikke skulle stille med et stafettlag. Selvfølgelig skulle vi det. For mange av oss var dette noe nytt og spennende. En søndag skulle vi løpe Holstad-stafetten. Den gang var Ole Johs. Hafsten med som leder. Vi hadde et godt stafettlag den gang: Sven Winger, Harald Johansen, Leif Eriksen, Per Svendsen, Leif Randin og Per-Erik Johansen var noen jeg husker, men vi var flere. Holstad-stafetten vant vi 2 år på rappen. Vi hadde nok vunnet det tredje året også, om ikke et av retningsskiltene var blitt snudd, slik at vi løp feil. Noen påsto at det var tilskuere fra Ås som var synderne. At det var noen av våre konkurrenter som hadde noe med dette å gjøre, tror jeg ikke. Det holdt de seg for gode til. Ås vant den gangen.
Høydepunktet var Høybråten-stafetten eller guttenes Holmenkoll-stafett som den også kaltes. Høybråten og Stovner sto som arrangør. Denne gang hadde vi skyss med lastebilen til
Wollbråten . Med den store «kassa» på lasteplanet. Det var ikke noe å si på humøret og stemningen på veien til stevnet. Litt småerting og småfleip hørte med, men innsatsvilje og lagånd var på topp.
Så var det stafett-etappene. Husker jeg hadde fått etappen med 1000 meter asfalt. Å,du milde måne, så langt hadde jeg aldri løpt før.
Jeg husker jeg tryglet Ole Johs. om å få en kortere distanse. Men nei, 1000 meter, det klarer du, var svaret. Nervøs som jeg var, jogget jeg til vekslingsfeltet. Etappen gikk bra, syntes jeg. Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg det var Leif Randin jeg vekslet med.
Leif var en god og utholdende langdistanseløper. Å, herre Gud så sliten jeg var etter det løpet. Jeg husker at jeg sto og kastet opp, mens Sven Winger og Per Svendsen holdt på å dø av latter. Lite ante jeg at i de neste årene var dette blitt min etappe, så jeg ble godt kjent med asfaltstripa på Høybråten etter hvert. Hvilken plassering vi fikk, husker jeg ikke, men en god figur gjorde vi. Det var en gøyal tid med et fint vennskap.