Sagajordet

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 2-2005)

For oss gutter som bodde nord i Drøbak var Sagajordet en unik lekeplass både sommer og vinter. Det som vi mente var Sagajordet gikk fra nordenden av Løkka (som var eksessers- og turnplass for underoffiserene på Husvik) og nedover til Vindfangerbukta. Her vokste en mengde sløker som var et populært skyts for oss gutter når vi lekte krig. Ammunisjonen var rognebær, rips eller modne villmoreller. Moreller var best for de satte mørke flekker når vi traff. Det var ikke så moro å komme hjem etter en slik morellkrig. Ofte vanket det skjenn og truing med husarrest.
Sagajordet var en populær teltplass både før og etter krigen. Under krigen var hele jordet minelagt, men etter frigjøringen da minene ble fjernet, kom teltturistene tilbake. For meg var det å få ligge i telt på Sagajordet sammen med kamerater noen dager det mest spennende en kunne oppleve i sommerferien, sjøl om det ikke var så langt hjemmefra. Her var vi oss sjøl, laget vår egen mat, og lot fantasien få fritt løp. Jeg tror jeg ennå kan fornemme smaken av svidde poteter og fiskeboller som var livretten den gang. Den gang var det også mye pir i fjorden. Det var bare å stå på brygga med hekla og dra opp. Stekt pir på brødskiva, det smakte. Om kveldene hadde vi bål. Så satt vi rundt bålet og fortalte spøkelseshistorier, den ene verre enn den andre. Til slutt så vi både det ene og det andre. Men det var ikke bare vi smågutter som kamperte på Sagajordet. Enkelte ganger kunne jordet være fullt av telt. Noen hadde med grammofon og noen spilte trekkspill og noen gitar. Bål, dans og sang var det mye av så lenge ferien varte. Men det var en ting som Sagajordet manglet, og det var et avtrede. Folk som måtte tre av på naturens vegne måtte ty til skogen i vest. Herav kommer navnet Nisseskogen eller Nisseskauen som vi nordboere sier. Så navnet har ingen ting med nissen å gjøre. Men la oss for all del heller holde fast med den nye forklaringen av navnet om at nissen holder til her. Det passer mye bedre.
Navnet Sagajordet kommer nok av at det har vært sag her i lange tider, og ikke som noen mener at navnet stammer fra vikingtiden, den gang vikingene trakk sine langskip opp i bukta og at navnet skulle minne oss om sagatiden. Nei, dette tror jeg ikke. Da jeg vokste opp var det sagbruk her. Den nedre delen av Sagajordet var full av plankestabler. Her var et fantastisk sted å leke gjemsel og sisten. Å dra ut planker fra stablene og lage husker var moro, med dette var strengt forbudt. Ble en oppdaget, kom som regel bestefar og jaget oss. Han var oppsynsmann på saga for Wennersgård som var eier av sagbruket.

Vinters tid var Sagajordet rene skirarenaen. Her krydde det av unger, både store og små. Vi hadde hugget ned kratt og busker og laget fin slalåmløype. Tre hoppbakker var det. En for de aller minste, en middels stor, og så var det storbakken, Nordre Hoppet.
Sagajordet var godt kjent i omegnen. Før krigen hadde underoffiserene hopprenn i bakken. Da var det fullt med folk, flagg og hornmusikk og alt som hørte til et ordentlig hopprenn.

Så lå bakken rolig under hele krigen og grodde igjen. Ved god hjelp av entusiaster og voksne ble Sagajordet satt i stand igjen noen år etter krigen. Det gikk mange år før jeg våget meg på den store bakken. Bakken hadde et langt overrenn, nesten oppe ved Batteriveien. Det var nok de største guttene som dominerte når det gjaldt storbakken på Sagajordet, og var forbilde for oss mindre. Olaf B. Johansen og Åslund-guttene, Knut og Rolf var gode hoppere, likeså Karl Klynderud og Kåre Lislegård. Vi hadde ingen som kunne rettlede oss slik som i dag. Så sats og stil fikk en finne best ut av sjøl. Det var mye kråkeflaks i bakken i de neste årene. Så kom det noen som kunne dette med hopp. Det var Arne og Svein Moen. Faren deres var en god og kjent skihopper. Moen måtte nok ha vært en god instruktør for sine sønner, for gode var de begge to. Arne hadde evnen til å få de yngre med seg. En av disse var Svein Halvorsen – min bror. Fra trening i Sagajordet dro Arne og broren Svein og de yngste rundt i Follo og var med i hopprenn.

Etter at JoBu og blikkenslager Krång etablerte seg, var det over og ut med Sagajordet som hoppbakke og ski-tumleplass. Nå ligger bakken død og igjengrodd. Der hvor teltplassen lå er nå opplagsplass for båter. På oversiden går veien ned til Vindfangerbukta der bilene nå suser forbi. Mange Drøbaksfolk som går forbi på sin søndagstur kaster nok et blikk opp mot bakken og på opplagsplassen og tenker tilbake på en tid som var, men som aldri kommer igjen.