Raskebekken – du gamle – du grå
l dag er det mange pensjonister i Drøbak som ikke vet hvor den rant, noen har knapt hørt om den. Men alle gamle urinnvånere har gjemt minnet om den i sitt hjerte. Ja, den kunne ha fått sin evigvarende vise i vårt distrikt, denne bekken. På samme måte som den udødelige «Akerselva, du gamle, du grå», skrevet av kjendisforfatteren av viser og lyst spill. Wilhelm Dybwad (l863~l950), – Drøbaksvennen som tilbrakte lange perioder i byen vår. og som har sitt og familiens navn knyttet til Torkildsbyen. Både han og hans berømte skuespillerkone. Johanne Dybwad, spaserte ofte på broen over Raskebekken i Storgata ved Reenskaug Hotel. Og de kjente hele dens løp fra Ullerud og ut i fjorden i bukten ved Hamborgveien.
Skikkelig historisk er bekken vår fra den i fordums tid krystallklar hev seg ut fra Ulleruddammen via Holmedammen, til den skammelig ble usynliggjort i rør, under sand og jord, asfalt og betong etter å ha blitt skitnet til med det diskriminerende navnet RASKEBEKKEN. For den het ikke det. VENNEBÆKKEN het den, opprinnelig med navn etter en av de store eiendommene som kom til â danne Drøbak, – Husvik, Drøbak,Vennebekk og senere Røisebraaten. Vennebækstranden ble et tyngdepunkt for den store trelasthandelen, bl.a. på Holland og England. Så kom ikke der! Våre urpensjonisters kjære, minneverdige Raskebekk, bar rikdom og historie på sin vannflate og sine bredder! Det er mest sannsynlig at bekken fikk navn etter en herr Rasch som bodde like inn til bekken.
Og spør om den ikke gjorde nytte på sin ferd fra gammelt av. Allerede helt på slutten av 17O0-tallet og noen år omkring 1800 hadde Tverkjegla en kvern i Raskebekken nedenfor Holmedammen, som ble anlagt som isdam i 1880. Den er også borte. Og vi kan nevne at senere ble det anlagt et pottemakeri sør for dammen, som i 1881 ble kjøpt av kommunen. Råkedammen, eller Holmedammen som de fleste eldre i Drøbak og Frogn kjenner den som, var tidligere foreslått som vannmagasin for Drøbak, men det ble en annen løsning. I l878 ble den nye veien ned til Drøbak fra Seiersten anlagt. Den gikk langs Raskebekken og tvers over denne ved lensmann Næss. Videre rundt “Fardalshjørnet” og ned Lindtruppen til Torvet. Likevel ble Raskebekkens løp videre fra dammen en vannkilde for mange og også en kilde til brannslukking. Og Raskehekken ga rom for flere vaskeplasser, og var kilde for mangfoldig liv av dyr, som søkte vann og mat ved dens bredder.
Og mange stier førte mennesker ned til vår fordums bekk, bl.a. fra Vennebækstredet, som vi nå kjenner som Tranga. Opp der og opp Damgaden, senere mer kjent som Linna (senere Osloveien) gikk mange ungdommer for å gå på skøyter på Holmedammen der de måket bane. En av Raskebekkens kilder ble således et møtested. Det ble senere også den herømte broen over bekken ved Reenskaug og Treiders Bilcentral med Britannia hotell like ovenfor – et skikkelig livlig knutepunkt der også Løktabakkcn kom ned. Opp hit i sommerkveldene kom også mylderet av folket fra de livlige bryggebesøkenc når fjordbåtene kom og gikk fra Lehmannsbrygga. Med litt i toppen fra hotellene hente det nok at noen fikk en «på trynet» der de trampet på Raskebekkens bro. Og sterke never sendte en og annen jypling ned i bekken. Det skjedde bl.a. med en del hovne russegutter fra Kristiania så tidlig som i 1912. Vi siterer et avsnitt fra Einar Høibraatens «Skjemt og alvor fra en svunnen tid i Drøbak, Frogn og Hurum». «Noen glade russ kom til Drøbak en søndag i den tro at de kunne utfolde seg i sitt ungdommelige overskudd som de ville selv. Russens oppførsel ville nok ha blitt oversett dersom de bare ikke hadde oppført seg uforskammet mot noen av Drøbaks piker. Russen ble rundjult på god, gammeldags vis. Et par mann ble endog kastet i Raskebekken».
Høibraaten var også opptatt av grensekrigene – der det kunne gå hardt for seg – mellom Nordstranda og Sørstranda i Drøbak og mellom Drøbak og Frogn. «En annen «grensekrig» mot Frogn var den som foregikk ved Raskebekken fra Ullerudbro til sjøen. Vi ungdommer som bodde på Frognsiden av bekken var ikke alltid like velsette i Drøbak. Til tross for at Raskebekken nå er lagt under jorden, vet vi eldre utmerket godt hvor den går. Det må vel en helt ny generasjon til for å glemme den gamle grensen. Og sist men ikke minst må det ikke lenger bli sagt «Gamle Drøbak» og “Gamle Frogn” skrev Høibraaten i sin bok etter sammenslåingen.
Men Raskebekken kom etter hvert til å leve opp til sitt navn. Hvem husker ikke Bernhard Magnussens festlige beskrivelse av bekken i forbindelse med Gravefestivalen: “La oss bruke fantasien og avkle asfalten fra Reenskaug og vidre ned Hamborgveien. Der fisket vi guttungene småørret og sik, mens folk i husene langs bekken tømte møkka og latrinene sine der. Rensligheten sto ikke i høysetet, husene var ikke så idylliske og fattigdommen var stor”.
Jo, vi husker selv der vi gikk skoleveien fra Løkta til Torvet at vi nå og da hadde lyst til å holde oss for nesen når vi krysset Raskebekken. På folkemunne fikk ofte «bønda i Frogn» skylden for lukten, ved at de, for øvrig helt urealistisk skulle ha tømt grisemøkka i Raskebekken.
Mødrene skremte ungene fra å leke ved bekken. «Du kan dø hvis du faller uti der». Og vi fikk også høre at det var farlig å leke med fyrstikker i nærheten av bekken. “Pol’ti heller smuglersprit i bekken, og da kan det si PANG”! Da brenner buksa og skjorten din opp!
Men skitt au! Med dagens renseteknologi kunne Drøbak i dag hatt en bekk å være stolte av. Det er synd den ble borte!
BM
I Pensjonistnytt nr 2/1998 side 17 – 18 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.