PÅDRIVEREN
Fra tunet utenfor det vakre, gamle, røde huser sitt skuer hun utover Drøbak. Det hun ser er en del av hennes livsverk. Den gamle trehusbebyggelsen der nede hadde ikke vært bevart slik uten hennes store engasjement, sier de som har kjempet med henne. Hun er frontfiguren. Det vil ikke den vitale 95-åringen være med på. Jeg var og er en pådriver, sier Laura Elise Brun, født 11, april 1902 på Nordre Belsjø (som Laura Michelsen), í det huset der klubbhuset på Golfbanen i dag befinner seg.
Vi traff henne i god gangfart på vei fra Sogstí skole til sitt kjære Tverkjegla. Den lille, vevre kvinnen fortalte levende, med et rikt språk, om hvor hyggelig hun hadde hatt det med familien rundt seg på 95-årsdagen sin like før – en kvinne med ånd og kropp i hevd etter et liv som praktisk talt strekker seg fra inngangen til vårt århundre og med kurs mot tusenårsskíftet – et liv fylt med åndelig kraft som har kommet Drøbak og Frogns kulturliv til gode.
Joda, pådriveren er ikke noen dårlig betegnelse. Hun er ikke bare æresmedlem av Verneforeningen Gamle Drøbak,
hun har «drevet på» i lokale historielag. i Foreningen til norske Fortídsminnesmerkerkers Bevaring, og andre foreninger. Pådriveren og Museer er selvsagt godt kjent med hverandre, og så sannelig har hun ikke selv bygger opp en museum – et famílíemuseum på Tverkjegla. Hennes vakre over 200 år gamle røde hus, fullt restaurert etter krigen, har også sterke museale innslag. Her hadde hun sammen med ektemannen, den internasjonalt kjente matematiker, professor Viggo Brun, som etterlot seg bl.a. stoler konstruert etter hans matematiske formler. Vi legger også merke til fru Bruns bílledveveríer, Og det har satt sine spor at det i huset har vanket flere riksantikvarer og folk fra embetet, kunstnere som Jean Heiberg, Alf Rolfsen og Dagfin Werenskiold, og rekker av professorer fra våre universiteter. Minner fra lange reiser som strekker seg fra Østen, via Moskva til europeiske kultursamfunn, preger også hjemmet. Hun var mye med mannen sin på hans vitenskapelige ferder, og fikk selv kulturelle impulser som har kommer vel med i hennes aktiviteter i vårt hjemlige miljø.
Om vi kunne få et intervju til Pensjonist-nytt i anledning 95-årsdagen?
Laura stopper på sin daglige vandring, på Sogstiveien. Helst ikke, sier hun, jeg liker ikke å snakke om meg selv, men i tilfelle må der nok bare dreie seg om arbeidet for å redde den gamle trehusbebyggelsen i Drøbak og aktivitetene i Verneforeningen. Og så begynner hun å telle på fingrene: Dagene fremover er nokså tett besatt. Joda, 95-åringen er vital og engasjert. men etter en uke er det klart for intervju.
Så hvordan begynte ditt engasjement for å verne den gamle trehusbebyggelsen i Drøbak?
Min mann og jeg hadde lenge interessert oss for denne bebyggelsen. Så ble jeg valgt inn i herredsstyret i Frogn i 1960. – Her mangler det et skjønnhetsråd, sa jeg. Rådet ble vedtatt, og jeg ble formann. Men to år senere, i 1962, kom sammenslutningen med Drøbak og jeg ble formann i Skjønnhetsrådet for den nye kommunen. jag hadde allerrede god kontakt til Riksarkivaren, og nå gjaldt det å handle, for den gamle bebyggelsen var truet med planer om sannering og nybygg.
Så ble du som formann pådriver til å arrangere det møtet Skjønnhetsrådet i Frogn innkalte til på Sea-Side i 1963 og som ble en slik suksess med overfylte hus – 250 personer?
Det er noe av det beste som har hendt meg i livet. Der ble en opinionsvekker av de sjeldne, smiler Laura Brun. Alt som kunne krype og gå av innflytelsesrike personer var til stede ved siden av engasjerte Drøbaksfolk. Til og med riksantikvar Roar Hauglid stilte sammen med byantikvar Arno Berg.
Det ble fart i sakene. Grunnmuren for det videre arbeider var lagt. Senere ble jeg som formann i Skjønnhetsrådet engasjert i arbeidet med å få organisert den grunnleggende registrering av den gamle trehusbebyggelsen i Drøbak, sier hun. Det ble en ny pådriverjobb. Riksantikvaren hadde lenge vist sin interesse for en slik registrering. Et engere utvalg av folk som kjente Drøbaks gamle bygninger godt, la arbeidet til rette. Bygningene ble registrert og fotografert og i 1970 ble arbeidet lagt frem.
l begynnelsen av 70-årene anmodet banksjefen i daværende Bergen Bank om at det ble samlet inn bilder fra gamle Drøbak. Det kom inn bilder fra 52 forskjellige personer. De ble avfotografert og bearbeidet b.la. av min nevø, fotograf Jac. Brun, og så utstilt i lokalene til banken. Det ble også en suksess. Det er av denne samlingen bildene er hentet til Drøbaksbøkene og årskalendere som Verneforeningen utgir.
Og det var nettopp alt arbeidet i alle disse årene som førte til at Verneforeningen Gamle Drøbak ble stiftet i 1971. Pådriveren ble styremedlem.
Nå vil jeg bare si at jeg et såre fornøyd med det arbeidet de yngre krefter gjør, sier 95-âringen. jeg har selv holdt meg yngre med arbeidet i Verneforeningen. Jeg er takknemlig for det lykkelige og interessante liv jeg har fått leve.
Jeg har bare omtalt de store linjene her, og forstår at det ikke er plass til å ta med detaljer i et lite blad som Pensjonist-nytt, som jeg for øvrig leser med den største interesse. Men jeg liker ikke å snakke om meg selv som noe midtpunkt. Det er et sant register av navn jeg gjerne vil ha med – flinke, iherdige, kunnskapsrike personer som fortjener å bli nevnt for sin store innsats.
Beklager, dette er et intervju bare om den 95-årige rådgiver. Da vil vi heller benytte de siste linjene vi disponerer til å fortelle at 95-årige fru Brun ikke bare har brukt hodet i Verneforeningen. l arbeidet har hun også brukt hender, klut og børste. Det er ikke noen åndssnobb vi har sittende foran oss!
Vi foretar en liten omskriving:
Slike jenter, det vil gamle Drøbak ha!
BM
I Pensjonistnytt nr 2/1997 side 6 – 8 står denne artikkelen i anledning Laura Bruns 95 års dag. Hun ble hele 102 år og døde 31/12 2004. Hun beholdt sitt klare hode og sin interesse for trehusbebyggelsen i Drøbak helt til det siste. Verneforeningen takker for hennes innsats gjennom alle år.
Filmskaperen Lars Rasmussen gjorde flere timers opptak med henne da hun var 100 år. Disse opptakene er dessverre ikke ferdigstilt til en hel film, men er deponert på Follo museum.
Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.