Nissen på Fjellstad

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 4-2005)

Det er vel ingen i våre dager som lenger tror på nissen. Tv’n har nok utkonkurrert den gamle fjøsnissen. Dessuten er den gamle fortellerkunsten gått helt i glemmeboken. Men langt ute på bygden, der hvor det ikke er så mye gatelys og stillheten ennå er å finne, kan det nok hende at nissen ennå passer både fjøs og stall. Denne historien om den gang nissen var på Fjellstad er blitt meg fortalt av Ragna Fjellstad. Ragna og Gunnar drev gården Fjellstad som ligger ved Nordbybakken på veien mot Ski. Etter de hadde overlatt gården, flyttet de til Hagenbakken. Vi var gode naboer, og jeg var ofte oppe og slo av en prat over en kopp kaffe. Gunnar var rene oppslagsverket når det gjaldt hendelser og historier fra Frogn, men det var Ragna som fortalte meg denne historien.
Det var julaften, og sent på ettermiddagen. Gårdsfolket på Fjellstad hadde forlengst gjort seg ferdig med stell og dagens gjøremål. Det var rett før julefreden senket seg over gården. Nå hadde det seg slik at de som arbeidet på gården, hadde fått det vesle barnebarnet sitt på besøk og skulle feire jul på landet for første gang. Den vesle jenta var nok veldig opptatt av nissen, og av bestefaren hadde hun blitt fortalt at det var her nissen holdt til. Det var ute på gårdstunet at datteren på gården overhørte følgende samtale mellom bestefar og den vesle jenta. «Du bestefar! Du har vel ikke glemt at vi skal opp på låven med julegrøt til nissen?»«Nei, det skulle da bare mangle. Vi får gå inn å hente grøten med en gang», svarte bestefaren. Dette må en da kunne gjøre noe ut av, tenkte datteren som hadde overhørt samtalen. Hun hadde jo nissedrakten klar ettersom hun hadde brukt den for noen dager siden. Jommen skulle veslejenta få hilse på nissen. Hun fór inn i huset og fikk nissedrakten på seg i en fart. Så fortalte hun faren hva hun akter å gjøre. Faren lo, og sammen gikk de opp på låven.

Her hjalp han henne med å rigge opp et lite lys. Sjøl satte hun seg på en høydott borte ien krok av låven. Faren gikk stille ut og låste låvedøra etter seg. Det var i siste liten, for ikke lenge etter kom bestefaren og veslejenta.
Det varte ikke lenge før datteren hørte at nøkkelen ble stukket i låsen, og døra gikk opp. I døråpningen stod bestefaren og veslejenta. Du kan tro bestefaren gjorde store øyne, men veslejenta var like rolig. «Her sitter jo nissen og venter på grøten sin. Her har du grøten din nissefar», sa veslejenta og gikk frem til nissen med grøtbollen. Så skyndte hun seg tilbake til bestefaren. Bestefaren stod bom stille. Han visste ikke om han skulle tro sine egne øyne.

Her satt jo en helt levende nisse fremfor ham i høyet. Men han kunne vel ikke tro på nissen nå så gammel som han var, eller kunne han det? «Nå må vi gå bestefar! så nissen kan få spise grøten sin i fred», sa den vesle jenta. Og sammen gikk de ut av låven. Men bestefaren måtte snu seg atskillige ganger før han lukket låvedøra bak seg. Putte