Verneforeningen Gamle Drøbak

Lehmannsbrygga, fjordbåtene
og siste båten hjem

Av Bernhard Magnussen

Idag betyr uttrykket «en tur til Oslo» enten at vi bruker egen bil, at vi sitter på med noen, eller at vi tar bussen fra Drøbak – eller reiser opptil Ås og tar toget. Men hva gjorde vi i gamle dager? For meg som skriver ned disse linjer, må vel det bety engang i 1930-årene eller litt tidligere. Jeg visste knapt at det gikk an å dra til Ås og ta toget derfra, men jeg bodde på Lehmansbrygga, og som morellgutt kjente jeg jo godt til alle fjordbåtene. Dit kom båtene som skulle inn til hovedstaden. De gikk innover om morgenen og utover igjen fra ettermiddagen av.

Et behagelig fremkomstmiddel

I tyveårene var rutebussen til hovedstaden bare så vidt kommet i gang. Nei – fjordbåtene var tingen. Daglig hadde Drøbak ca.20 anløp av båter, og i sin beste tid var bygga et av Drøbaks travleste steder. Fra østsiden av Oslofjorden kom «Halden», «Alpha», «Beta»,«Oscarsborg» og Nesoddbåtene. Fra vestsiden av fjorden kom «Jarlsberg»,«Horten», «Holmestrand», «Svelvik» og «Svan». Første båt om morgenen fra Drøbak var en Nesoddbåt. Den gikk innnover kl. 6 – etter å ha ligget over ved brygga i Drøbak. Alle de inngående båtene dro utover igjen fra ettermiddagen av. Den siste båten utover til Drøbak var en Nesoddbåt som populært ble kalt «halvti-båten», for da ankom den til Lehmannsbrygga.

Båtene var et behagelig fremkomstmiddel. De kunne ta fra 200 til 300 passasjerer. Det var servering om bord – både mat og drikke, og de brakte last så vel fra Moss (mel) som fra Oslo. Det var alle de varer som kjøpmennene i Drøbak trengte, og bybudene i Drøbak hadde det travelt med å bringe varene ut til kjøpmennene –og til privatpersoner. Bybud Larsen var særlig kjent av folket. Han hadde en gammel T-Ford som hadde gått som ambulanse bil på vestfronten under 1. verdenskrig. Den hadde pedal gear og utenforliggende håndbrekk, men den tok seg frem overalt.

På brygga hadde man et stort lagerbygg for det godset som ikke kunne hentes på dagen. Fra Slemmestad kom lastebåter med sement sekker til murere i Drøbak og til bøndene i Frogn. Bøndene selv sendte sine landmanns-produkter til Oslo med fjordbåtene.

Risikerte å bli med båten til Larvik

Dersom noen fra Drøbak eller Frogn fikk lyst til å se et teaterstykke – eller et eller annet arrangement i hovedstaden som sluttet etter at siste båt eller buss var gått, var man ille ute. Hvis man ikke selv hadde bil eller

kjente noen som hadde det, måtte man overnatte. Men det fantes et annet og noe mer usikkert alternativ. Det gikk en postbåt sent på kvelden som skulle til byene på Sørlandet – og videre helt til Bergen. Den kunne ta med passasjerer til Drøbak, men den var så stor at den ikke kunne legge til ved Lehmannsbrygga. Derimot slo den av farten da den kom til Drøbaksundet nærmere klokken ett om natten. Der lot den en ventende stor robåt fra brygga få legge inn til skutesiden, hvorfra man kunne ta seg ned i robåten via en leider som ble firet ned fra en åpning i skutesiden. Det hendte at noen ikke turde bruke leideren. Men bryggeformann Magnussen – som pr. telefon fra postbåten var blitt varslet at man hadde passasjerer med til Drøbak – sto klar med åpne armer for å ta imot. Det gikk alltid bra!

Likevel hendte det en gang iblant at vinden i Drøbaksundet var så sterk – og bølgene så store – at man ikke kunne borde postbåten. Da måtte passasjerene til Drøbak bli med til båtens første stoppested som var –Larvik! Dit kom båten grytidlig om morgenen. Passasjerene til Drøbak ble sendt i land og måtte gå opp til jernbanestasjonens venteværelse – for så å ta første morgentog inn til hovedstaden! Da de ankom dit, var det bare å vente på første buss til Drøbak – eller første båt som gikk kl. 15.                                                                                                                                                B.M
I Pensjonistnytt nr 3/2010 side 18 til 20 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.