Kunstnernes Drøbak

Av Sverre H.Christophersen

Rusler man i dag i Drøbaks mer bortgjemte strøk, kan man havne i Christian Kroghs vei, i Petersbakken og i Anton Thoresens vei – ja, også i Johanne Dybwads vei. Og man fornemmer minner fra en tid da Drøbak var skueplass for et utrolig livlig kunstnerliv – en tid da store navn fra vår kunst- og kulturhistorie betraktet denne småbyen som sitt hjemsted og sin inspirasjonskilde. Historien om denne epoke burde nok beskrives i sin fulle bredde en gang, ikke minst som et, bokstavelig talt, fargerikt kapittel i Follos historie. Plassen her tillater nok bare spredte trekk og skisser, og begrenser seg til malernes liv og levnet. Stoffet om dikterne og skuespillerne – fra Hamsun til Johanne Dybwad får hvile til en annen gang.

Maleren Hans Gude (1825-1903) – den ene halvdel av begrepet Tidemand og Gude -gis æren for Drøbaks «kunstneriske» oppdagelse. Siste møte mellom disse to fant sted i Drøbak. Gude hadde vært på reisefot i årevis, både ute og hjemme. Nå hadde han behov for å holde seg i ro en tid. Han hadde opparbeidet seg betegnelsen «Kristianiafjordens maler». Hans store spesialitet var å skildre lysets spill på vannflater. Fra 1875 og i årene som fulgte, fant han mange motiver i og omkring vår del av fjorden. Han skildret blant annet en St. Hanskveld sett fra Lehmanns brygge mot Vestfjorden med et yrende småbåtliv, bjerkeløvet og dette makeløse gyldne lyset i en blond, nordisk sommernatt. Kunstnere treffes og beretter, løst og fast, om selskapelighet og nye tilholdssteder. Og slik oppstår kunstner kolonier, på Skagen så vel som i Drøbak.

Maleren Knut Bergsliens bror, billedhuggeren Brynjulf Bergslien (1830-1898) fant også ganske raskt frem til dette stedet, der Oslofjorden er på sitt smaleste. Han skapte seg en bolig ved Drøbaksundet, rett opp for Kopås- brygga. I dag heter eiendommen Husvikveien 29, og er betraktelig større og nokså forskjellig fra Bergsliens beskjedne «fiskerhytte». Brynjulf elsket å fiske og i en slags svalgang på baksiden hadde han garn og alle slags remedier til sin hobby. Bergslien var en meget betydelig kunstner. Han har skapt den festlige Karl Johan-statuen foran Slottet, Henrik Wergeland i Studenterlunden, og statuen av skuespilleren Johannes Brun, som nå står foran Engebrets kafe på

Bankplassen. For å nevne noe. Han var dessuten utdannet gravør og skapte medaljer og relieffer. Inne i Kristiania hadde han billedhuggere elever. Han inviterte dem til Drøbak og satte dem til å bygge på huset. Lokkematen var fisketurer og rikelig med Vossaøl. Bergslien var nemlig vossing, og dertil Stormester i Kunstnerforeningens ærverdige «Purpurnæ se-Orden». Av ytre var han vel kvalifisert til dette: Han ruvet i Drøbaks trange gater, og hevdet stadig at «fargen på nasen må haldast ved like, veit du!» Maleren Axel Ender tilbrakte mange glade dager- og netter- i Bergsliens hus, men det var maleren Eyolf Soot som i 1890-årene overtok huset.

En personlighet som skulle komme til å bety meget i kunstner kolonien, og i Drøbak generelt, var Ludvig Skramstad (1855-1912). Han kom til Drøbak i 1886 og bodde der helt til 1902. Den første tiden bodde han i den store «Tandberg-gården» i Båthavna, mens han bygde sin praktfulle eiendom sydpå, i den rene sagastil med tømmervegger og utskjæringer, og et atelier som gikk gjennom to etasjer. Skramstads spesialitet var landskapsbilder, især skog-interiører. Han hadde reist på kryss og tvers i Norge med sine skissebøker. Han hevdet å ha vært «alle steder». Han kunne, gjerne på bestilling, levere karakteristiske bilder fra nesten et hvilket som helst sted i Kongeriket. Og han kunne arbeide raskt. Av og til malte han et par bilder i løpet av kvelden og natten, og spurtet om morgenen ned til Dampskipsbrygga med bildene surret sammen mot hverandre med en krok i hvert hjørne. Han hadde fast avtale med kunsthandler i Kristiania, og salget skjedde straks. Skramstad var levende opptatt av styre og stell, både i Drøbak og i kunstnernes organisasjoner. Det er meget takket være hans entusiasme og energi at Statens Høstutstilling kom i stand i 1884, og siden er blitt en fast institusjon i vårt kunstliv. Skramstad ble i visse kretser kalt «Kongen av Drøbak» fordi han i avisen og ellers var meget fritttalende når det gjaldt politikk og driften av kommunen. Han blandet seg i det meste. Hans liv og levnet er også bemerkelsesverdig. I 1884 giftet han seg med Aurora Maria Adelaide, datter av den italienske gipsmaker – og adelsmann! – Pietro Nathale Guidotti. Hun døde i barselseng, og 5 år senere giftet han seg med hennes søster: Vicenzia Sofie Emma Guidotti. Hun kalte seg, forståelig nok bare Emma, og residerte på Skramstadeiendommen til hun døde i 1944, over 90 år gammel. Emma, en vever og livlig liten dame, var selv utdannet sangerinne fra Dresden, og hadde opptrådt sammen med selveste Agathe Backer Grøndahl. Hun fortalte gjerne om kunstnerlivet i Drøbak, om kostymeball på Reenskaug hotell, om kameratskapet og om alle orginalene som kom på besøk i de forskjelligste ærender. Emma ble altså boende, men i 1902 flyttet Skramstad til Miinchen, der han levde de siste ti år av sitt liv. I den lille nabobyen Weiarn ble han nær venn av Borgermesteren, som han drakk øl med og ga gode råd om hvordan han burde styre byen sin.

Som et kuriosum kan nevnes at hans stadige svigerfar, den ovenfor nevnte adelige gipsmaker Pietro Nathale Guidotti, som var født i Correglia 1. juledag – derav navnet Nathale-1808, døde i Drøbak 6. juni år 1900, klokken 4,35 om morgenen. Han ble altså 92 år gammel. Skramstads prektige eiendom eies i dag av rederiet Wilhelmsens bedriftsidrettslag.

Maleren Edvard Diriks (1855-1930) giftet seg i 1892 med malerinnen Anna Maria Westerberg (1870-1932) og flyttet til Drøbak. Han kjøpte den såkalte «Klausehytta» – et tidligere fiskerhjem – beliggende rett opp for Sprostranda. Diriks hadde oppdaget Drøbak alt i 1880-årene, og et av hans mest berømte bilder – «Skrivergården i Drøbak» – ble skapt i 1880. Han malte forøvrig dette motivet en rekke ganger. En av versjonene ble gjengitt i «Foliominne» 1984. Diriks hevdet at det var bare to byer i verden det var verd å bo i, og de to var Drøbak og Paris. Fra 1899 og fremover tilbrakte han vintrene i Paris og sommeren i Drøbak. Diriks var fetter av Edv. Munch, i slekt med Fritz Thaulow og skolekamerat av Erik Werenskiold. Diriks var en betydelig kunstner. I hans hjem i Paris vanket mange av den yngre garde, som Picasso og Modigliani. Diriks har malt en mengde Drøbak-motiver: Kirken, kirkens inngangsparti, fi- skerstranda, utsikt mot Hurumlandet, diverse strandpartier, seilskip på fjorden, vår- og vær-stemninger. Han var kjent som «Vindens maler» både i Norge og i Frankrike, der betegnelsen ble brukt første gang. Motivene fra Kristianiafjorden ble faktisk dominerende i hans kunst i denne perioden.

Diriks fant endelig nåde for Nasjonalgalleriets vise menn i 1893 med verket «Desemberdag ved Drøbak», som han malte i 1890. Fra 1922 slo han seg til i Drøbak for godt. Fru Anna – som var ynder av bredbremmede hatter – var ikke bare malerinne. Hun var også en dyktig treskjærer og lagde ofte forseggjorte rammer til mannens bilder. Hun lagde også kunstferdige butikkskilt, for eksempel med stor saks og trådsneller til en broderiforretning.

(Denne er nå i Verneforeningens eie og henger i “det blå rommet” på Hospitalet.)

Den bokstavelig talt mest ruvende skikkelsen i kunstnerbyen Drøbak var så utvilsomt Christian Krohg (1852-1925). Han vandret gjerne omkring i slåbrok og tøfler, på vei til O.B. Hansen etter blind-rammer og malersaker, til Samlaget (»Polet») på Bankhjørnet, eller kanskje til Haagensens Skibshandel i Kirkegaten for å slå av en prat over en flaske øl. Barbermester Jacobsen i Lindtruppen var betrodd stell og pleie av hans praktfulle skjegg og barter. Krohg elsket å prate med småbyens folk, særlig fra det såkalte brede lag. Slik fant han mange av sine modeller til værbitte sjøulker, sindige fiskere, ferme vaskekoner og rødmussede hornblåsere. Men han visste også råd med å holde uønskede på avstand: En gang han satt ute og malte ble han plaget aven gjeng rampeunger. Han ga dem en velbrukt tube «Pariser-blått» å leke med. Denne fargen er slik beskaffen at har man først fått den på fingrene eller andre legemsdeler, er det bortimot umulig å få den av igjen. Guttegjengen kom aldri tilbake. Mammaer kan gi ganske bestemte direktiver når det er nødvendig. Krohg bodde også en tid i «Tandberg- gården» i Båthavna, men mesteparten av tiden i August Olsens hus like syd for Lehmanns brygge – den senere Los- stasjon – et hvitt trehus som fortsatt ligger der på svaberget (i dag eiet av Olav Thon). Krohg hadde av og til med seg noen av sine kvinnelige modeller fra Paris. Disse badet nakne fra knausen foran huset til stor forargelse for mange, men sikkert også til vederkvegelse for enkelte. Krohg hadde årlige sommeropphold i Drøbak fra 1904 og utover. Han var jo ikke bare maler, men også en begavet journalist. Ikke bare fant han modeller til sine bilder, men også til sine intervjuer. En av dem var Los Karlsen som hadde loset keiser Wilhelm.

Wilhelm Otto Peters (1851-1935) var fra 1884 overlærer ved Statens Tegneskole som den gang lå i Apotekergaten i Hovedstaden. Da han sluttet der, i 1923, slo han seg ned i Drøbak, og hans prektige hus «Somerro» kneiser for- tsatt høyt og fritt øverst på «Bråtan», som seg hør og bør på toppen av Peters- bakken. Huset har fortsatt mange morsomme interiørdetaljer som minner om Peters, især to store glassmalerier. Et viser St. Olav som kneler på Stiklestad, og det strekker seg over nesten 2 etasjer. Det andre, i fire felter, er en innhøstings-scene. Peters var en mangfoldig herre: Foruten å være tegner og maler, skapte han altså glassmalerier, treskjærerarbeider, statuetter og figurer, møbler, relieffer og ornamentikk i sølv og andre metaller, skisser til Pors- grund Porcelensfabrik, og han hadde særlig stor sans for smijernsarbeider. Kanskje fordi han var sønn aven smedmester. Han var en meget brukt bokillustratør, og han lagde aktuelle nyhetstegninger. Husets historie er skildret med snirklete bokstaver i himlingen i Entreen, og på veggen i et spesielt og nødvendig lite rom i kjelleren står det skrevet med sirlig skrift blant blomster: «Her går intet til spille, alt går til roser og persille». Det er ikke enkelt å danne seg et intrykk av hans produksjon. Maleriene er spredt på mange hender. Men mange vil ha sett ett eller flere av den serie julekort med Drøbaksmotiver som han lagde, blant annet av barn som aker i Jørnsebakken. Han har også et frodig bilde av en fisker i Båthavna som selger en sprek Drøbakstorsk til en kritisk madam. Fru Caspersen sto modell til sistnevnte. Frelsesarmeen har i anledning sitt store jubileum i 1988, fått lov å bruke et av Peters’ mest anerkjente verker: «Stormangrep på en Fiskerby» (1895), til sine plakater og postkort. Fiskerbyen er lett gjenkjennelig som Son, og angriperne er altså noen temmelig fredsommelige Frelsesarme-damer og -herrer, og deres ammunisjon er sang, spill og forkynnelse. I november 1935 kom et brev fra Norges konsul i Paris til Ordføreren i Drøbak. Konsul Krag hadde hatt besøk aven ung mann som het Erich Peters-Matisse (!), Wilhelm Peters’ sønnesønn, som var bekymret fordi han ikke på meget lenge hadde fått brev fra sin bestefar. Kunne Ordføreren vennligst undersøke saken? I sitt svarbrevanfører Ordføre- ren følgende: «Kunstmaler Wilh. Peters er syk og dessverre en del sløv. På grunn av sykdommen kan han ikke lenger bruke sin høyre hånd og antar man at han av den grunn ikke har kunnet skrive til sin sønnesønn.» Han hadde nok lagt penselen fra seg for godt, for senere samme år døde Wilhelm Otto Peters. Som seg hør og bør, er hans gravstøtte på Drøbak Kirkegård forseggjort. Her hviler han, sammen med sin tredje hustru Sussi, født Jansen. To engler bærer et stort brennende hjerte mellom seg i et lite tempel.

En av elevene som Peters hadde på Tegneskolen, den senere Kunst- og Håndverks-skolen, het Anton Thoresen. En ung mann fra Drøbak som ville utdanne seg til teatermaler. Så ville altså Skjebnen at disse to skulle bli nærmeste naboer i Drøbak. I dag går Petersbakken over i Anton Thoresens vei. De to besøkte hverandre daglig, og Peters brukte endog Thoresen til modell. Et av bildene heter «Trubaduren» og viser Thoresen i beste Evert Taube-stil med gitar og hvit lue. Anton Thoresen (1884-1968) ble byens egen, høyt elskede maler. I hundrevis – kanskje tusenvis – av bilder skildret han sin kjære fødeby i sol og regn, sommer som vinter. Enkelte motiver, som solnedgangen i Vestfjorden, malte han så mange ganger at han til slutt knapt behøvde å se ut av vinduet. Han malte også på brann- og peismurer, og dekorerte vegger i Reenskaug Hotell. Hvis været var aldeles håpløst, malte han stilleben, og var særlig god på druer og annen frukt. Det var smått med penger blant byens befolkning i mellomkrigstiden, især til luksus, men i de fleste Drøbakshjem hang iallfall ett Thoresen-bilde. Han malte også et stort antall scener inspirert av Bibelens fortellinger, kvinner med krukker på hodet ved vannkilden, dans rundt Gullkalven og lignende. Anton Thoresen ble aldri teatermaler på heltid, men han skapte festlige baktepper og annen dekor til de mange lokale teaterforestillinger. Han tok gjerne en hovedrolle også. Han spilte i orkester, og skrøt av at han hadde avansert til første-cellist. Det var sant nok. Det var bare en cello i det orkesteret. For øvrig dirigerte han kor og var ellers full av spillopper og påfunn. I lokalavisen «Akershus Amstidene» under Til salgs averterte han så vel «Tyskkål med usedvanlig kraftige røtter» som «Sne, garantert hvit og ren, da det er få katter i strøket». Dagen fikk et innslag av glede og munterhet når man traff Thoresen på gaten. Han ble den siste av denne lange rekke av maler-bohemer i lille Drøbak.

Malerne var selskapelig anlagt. De hadde behov for kollegial kontakt og traff hverandre både ute og hjemme. Og alle kjente alle. Blant kunstnere som var mye og ofte i Drøbak, men som ikke bodde fast, skal nevnes en, den fabelaktige tegneren Olaf Gulbransson (1873-1958). Og det aven spesiell grunn. Da Jacob Hilditsch skapte den berømte «Trangviksposten», en frodig parodi på en småbyavis, trengte han tegninger av personene og omgivelsene i Trangvik. Flere tegnere bidro, blant annet Øivind Sørensen. Men de mest barokke skildringene kom fra Olaf Gulbranssons penn. Og modeller fant han flust av i Drøbak. «Rheder Jørnsen» var, for eksempel, inspirert av Samlagsbestyrer, Herr Ferdinand Jørgensen, som var en meget elegant herre, ofte iført slengkappe. Da Gulbransson skulle illustrere Vilhelm Krags humoreske «Major von Knarren», fikk han ideen til den koleriske hovedpersonen ved å studere konsul og kjøpmann Martin Skancke, som var en mektig og ruvende gestalt, men knirk i skoene. Øivind Sørensen var ekspert på gatepartier fra Trangvik, og selv i dag kan man more seg med å «kjenne igjen» hus og streder i Drøbak. Studerer man tegningen av «Trangvikspostens Redaktion» med redaktør Sy- vertsen ute for å trekke frisk luft, ser man snart at utgangspunktet er Long SamueIsens hus i Båthavna.

TilstedeværeIsen i Drøbak av kunstnerne vi her har nevnt, og av deres tallrike gjestende venner av begge kjønn, representerte et kosmopolitisk innslag og element i en traust og jordnær småbybefolkning. En form for kultur-kontakt som man må kunne tro har hatt sin positive betydning. Og iallfall ble byens kjøpmenn kunstmesener enten de ville eller ei. De fikk ofte malerier istedet for penger for sine tilgodehavender. Og uansett – Kunstnerperioden fra slutten av 1870-årene og frem til midten av 1930-årene minnes man Drøbak med glede og en viss stolthet. For motivene på de mange lerreter bekrefter jo det som Drøbakspatrioter alltid har visst: Den lille byen ved fjorden er så sannelig en messe verd!

Sverre H. J. Christophersen

Født 1925. Hjemmehørende i Drøbak. Etter Examen artium på Ski filmstudier i USA, Bachelor of Arts og Master of Arts, University of Southern California. Programsekretær og redaksjonssekretær i NRK Fjernsynet siden 1960. Produsent av programmer om revyliv og kunstnere, reportasjer fra Sør-Amerika, USA og Østen. Kommentator virksomhet.

Har foruten diverse avisartikler skrevet boken «Vel møtt til Sendingen», om Lulu Ziegler i «Møter i musikk», samt billedtekster i «Drøbak – bilder fra en svunden tid».

Dette er teksten Sverre H .J. Christophersen presenterte seg med i FOLLOMINDE 1989. Det bør ellers bemerkes at han har gjort en kjempeinnsats i Verneforeningen Gamle Drøbak i mange år og er i dag Æresmedlem i Foreningen. Vi takker han for tillatelsen til å bruke denne teksten. Han døde dessverre den 8. januar 2007.