Kierulfgrinda
Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 3-2006)
Det var en fin dag i våres. Vi kom trillende nordenfra langs Nordstranda og stoppet like forbi Torshuset. Mens vi står der og nyter vårsola, kommer en fremmed mann bort til oss og spør om vi er kjent her. Ja, vi skulle nå være det. Har du hørt om noe som skulle hete «Kierulfgrinda? Ja, det skulle jeg mene, svarte jeg. La oss flytte oss bort til det store huset der borte, så skal du få hele historien:
Her, like ved Sundbrygga, ser vi det store huset som vi kaller «Seilmaker-gården». Det er en av Drøbaks eldste bygninger, reist i første halvdel på 1700-tallet. Den første vi kjenner til hvem som eiet den, var en studiosus Knud Rist. I 1766 fikk han kongelig bevilling til å «forferdige Digler, Tobakspiber og allehaande Kar af Ler» Han anla fabrikk på Husvik- antagelig like vest for der «Husvikdammen» ligger. Det neste vi hører om er at garver Jens Kierulf i 1812 overtok eiendommen. Det var jo ikke langt derfra og bort til Husvikholmen, hvor han hadde interesser i verftet og kjølhalingsanleggene. I tilknytning til det store huset lå det den gang som nå et stort tilbygg ut mot gaten. Det leiet han ut til en svensk seilmaker som het Hansson og dermed fikk bygningen navnet «Seilmakergaarden». Hovedhuset ble kalt «Kierulfgaarden». Garver Kierulf fikk 
her i gaten satt opp en stor, gedigen og høy smijernsport, hvorved han kunne få stengt gaten, slik at ikke beitende kuer og hester fra gressgangene ved Husvik skulle ta seg innover mot Drøbak. Den dobbelte smijernsporten med spisse stenger på toppen var festet til store stenstøtter på hver side av veien. Porten ble tatt ned en gang på 1900-tallet, men fortsatt står, som du ser, den ene støtten der fortsatt, riktignok lutende av elde.
I 1916 overtok båtbygger C.Løvaas på Husvikholmen eiendommen. Han hadde den frem til 1926. Senere har det vært flere eiere. Fra 1974 familien Kalberg. Men fortsatt kaller vi eiendommen for «Seilmakergården».
I gamle dager sa man spøkefullt at nord for Kierulfgrinda slutter folkeskikken. Da jeg var gutt husker jeg at asfalten i Drøbaks gater tok slutt når man kom til Seilmakergården. Det samme var det med gatebelysningen. De som bodde nord for Kierulfgrinda, ble kalt for «Nordstrandinger».
De som i dag legger søndagsturen om Vindfangerbukta, eller de som skal ned på Nordstranda for å bade, har nok mer enn en gang stoppet ved den gamle grindstolpen, der den lener seg mot det gamle seilmakerloftet, og funderer hva mon det kan være. Nå vet vi det! Putte