JO-BU

PÅ SAGAJORDET

En av de største bedriftene vi har hatt i Drøbak er JO-BU. Fabrikkbygningen ligger der ennå, som et minne om dengang opptil et par hundre mann laget motorsager og annet teknisk utstyr til skogsdrift. Den gang JUNIOR-modellen av motorsagen (1952) hadde slått så godt an her i landet og i Europa forøvrig at JO-BU ble regnet for å være den største motorsagfabrikken i Europa – med en årsproduksjon på nær 15.000 sager.

På Nesodden (Fagerstrand) hadde Trygve Johnsen og hans bror drevet et lite sag- og høvleri gjennom mange år. Under 2.verdenskrig var imidlertid virksomheten av mange grunner blitt betydelig redusert. Det gikk mot slutten av krigen, og Johnsen gikk og syslet med mange ideer. Med hans nære kjennskap skogsdrift visste han hvorledes skogsarbeiderne slet hardt for å få tømmer hugget og kjørt frem. Ville moderne kunne anvendes i dette gamle yrke, slik at arbeidet kunne bli lettere og samtidig mer effektivt?

I motstandsbevegelsen var han blitt kjent med to karer som skulle få avgjørende betydning for den videre utvikling av hans ideer. Den ene var Gunnar Busk, utdannet børsemaker og et teknisk geni; den andre var Anders Skuterud fra Ås, kontaktskaper og litt av en markedsfører.

Krigen var slutt, og mange med dem var ivrige for å komme i gang med noe nytt. Johnsen hadde sin målsetning klar. Det var allerede på dette tidspunkt kommet flere utenlandske motorsager på markedet, men de var uhåndterlige og tunge. Johnsen og Busk så mulighetene, og sammen gikk de hundre prosent inn for å utvikle en enmannssag som var lett og bære og med et sverd (roterende blad) som var så smalt at det ville gjøre felling av trær lettere og sikrere. De satte inn hva de eide av tid, krefter og midler, og ble enige om å gå inn i et økonomisk fellesskap med halvparten på hver. Men hva skulle firmaet hete? Det ble grublet lenge og vel. Under et sendt kveldsmøte hjemme hos Trygve med skisser og tegninger flytende utover spisestuebordet, holdt fru Johnsen til på kjøkkenet med å lage kaffe til de to der inne. Med et halvt øre hørte hun diskusjonen om firmanavn. Så så slo det ned i henne. Jeg har det! JO-BU så klart! Det er jo bare å ta de to første bokstavene i navnene deres, det gutter. Og dermed ble det!
JO-BU
De stiftet firma under dette navn i 1947, og nå gikk det fremover med stormskritt, begge heltent på oppgaven. Gunnar Busk konstruerte og laget modeller. De diskuterte og forkastet, forbedret og prøvde på nytt. Hos en skraphandler i Oslo fant de en påhengsmotor beregnet på en vanlig sykkel, av en gammel primus laget Busk en bensintank, en sagkjede fikk han laget av sagen på en avlagt snekkermaskin.

Senere fikk de tak i et firma i England som kunne lage en enkel lett motor, i magnesium-legering, men de manglet penger til å kjøpe det minimumskvantum som produsenten forlangte. Nå kom Anders Skuterud inn i bildet. Han hadde gode forbindelser på Norges Landbrukshøgskole på Ås. En ung og fremsynt mann, senere professor Ivar Samset ved Det norske skogforsøksvesen trodde på mulighetene ved det nye konseptet, og sammen greide de å få utvirket et industrilån på kr. 700.000.- som var akkurat de pengene de trengte for å få satt igang produksjonen av de første 1000 motorer i England. Allerede i slutten av 1947 var prototypen klar og like etter så de første sagene dagens lys, og de ble omgående solgt. Det var tydelig at JO-BU hadde truffet blinken. Riktignok veide JO-BU Senior, som den het, hele 18 kg., men den var betydelig mindre enn konkurrentenes en-mannsmotorsager. I mai 1948 ble de 10 første sagene levert til Treschow-Fritzøe – og betaling mottatt. Det var en merkedag.

Stimulert av den første suksess arbeidet man ufortrødent videre for å komme ned i vekt. Allerede i 1951 hadde man Jo-Bu junior klar. Den veide bare 10,4 kg. med egenprodusert motor. Nå var man suveren på markedet. Salg til utlandet startet opp, og produksjonen økte. Lokalene på Nesodden snart for små. Med 40-50 ansatte ble det for trangt. Man innså at det måtte bygges nye produksonslokaler og det måtte skje fort. Da var det Drøbak kom inn i bildet. På Sagajordet (bare navnet var fristende) lå tomten klar. I mai 1953 stakk man spaden i jorden, og allerede i november 1953 ble første tredjedel av produksjonslokalene tatt i bruk. 1. april 1954 var alt på plass.

Neste byggetrinn var klart i 1961. Da disponerte man i alt 7.500 m2 gulvflate og nå var 100 mann i sving med motorsagproduksjonen og fremstilling av andre skogbruksmaskiner, som rydningssager, traktorbelter, kabelkran og rammestyrte traktorer, for å nevne noen.

Gjennom Jo-Bu salgskontor A/S ved Anders Skuterud ble Jo-Bu produktene markedsført over store deler av Europa, Asia og Canada, ja Skuterud dro til og med til Syd-Afrikas jungel for å presentere Jo-Bu motor- og rydningssager. Og sannelig fant han ikke et lite marked på Island også. Og vi som trodde at der borte fantes det ikke skog. Men noe er jo plantet, bl.a av norsk ungdom.

Det er en kjent sak at økt salg – og dermed økt produksjon – innebærer at betydelig kapitalbehov, og ofte kan det være problematisk for en lite eller mellomstor bedrift å få nødvendige lån eller få reist ny kapital. Familiebedriften Jo-Bu måtte – som så mange andre i tilsvarende situasjon – ut på markedet for å finne samarbeidspartnere. Således kom Christiania Spigerverk inn i bildet i 1967. Produksjon og salg økte stadig, og snart var det beskjeftiget henimot 200 mann ved bedriften på Sagajordet. Men ikke lenge etter var dte Spigerverkets tur til fusjon, og Elkem overtok. For å få en samordnet produksjon med Elkems annen virksomhet, ble hele Jo-Bu produksjonen overført til Sapsborg. Mange av de ansatte pendlet frem og tilbake dit. Produksjonslokalene i Drøbak ble stående tomme.

I dag er Jo-Bu en divisjon av den svenske storbedriften Elektrolux. Andre modeller er utviklet og Jo-Bu salgsorganisasjon markedsfører sager fra andre produksjonsenheter (f.eks Jonsred).

Men Jo-Bu merket opprettholdes. Det var etterhånden blitt et begrep for driftsutstyr til skogbruket. Jo-Bu har i dag to servicebedrifter, som helt ut eies av Electrolux Motor: Det ene holder til på Dyrløkke her i Frogn, det andre på Elverum. Dessuten er det rundt 250 selvstendige forhandlere spredt rundt i Norge.

I mange år sto fabrikkbygningen på Sagajordet tom, men etter hvert er den helt eller delvis blitt leiet ut til mange formål. En religiøs stiftelse med Hanevold i spissen drev i noen år kurs- og møtevirksomhet i lokalene, men det gikk ikke bra i lengden. I dag disponeres bygningen av Drøbak Næringssenter, som foretar utleie av kontorer og produksjonslokaler, vesentlig til småindustri. Den vernede bedriften Drøbak Vaskeri holder til der (senere flyttet til Dyrløkke). Men fremdeles heter bygget på folkemunne: JO-BU. Det var et populært arbeidssted for en stor arbeidsstokk i mange år.                                                                                                                                                                                                                                                                                                              BM

Dersom du vil lære mer om dette strøket i Drøbak og områdets historie kan du gå til: https://verneforeningen.no/historie/sagene-i-vindfangerbukta/ eller til:https://verneforeningen.no/historie/verftet-pa-husvikholmen/

I Pensjonistnytt nr 4/21995 side 8-11 står denne artikkelen. Det er grunn til å si at i årene etter dette ble skrevet er produksjonen av Jo-Bu motorsager blitt delvis flyttet fra Sarpsborg. Salgs og servicekontoret på Dyrløkke (Ved siden av Flerbrukskirken) er i drift og har donert den karakteristiske statuen av de to skogsarbeiderne til Follo Musem. Follo Museum har en bok om JO-BU til salgs. I bygget på Sagajordet er det kommet endel leiligheter, men det er fremdeles utleie av lokaler til forskjellige typer produksjon.
Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.