Hus – Have – Harmoni

Av Bernhard Magnussen

Spaserer du opp Tranga – gangveien som starter nede i Storgaten ved Britanniatorget – ender du på Råkeløkka. Der – rundt den gamle brannstasjonen med tørketårnet, finner du en avsondret, fredelig del av Drøbak.

På østsiden rett opp for dalsøkket hvor Raskebekken i sin tid klukket og hvor ørreten vaket, ser du en stor, praktfull sveitserstilsvilla med store, innelukkede glass-verandaer så vel i første som i annen etasje, med en stor og vakker have rundt, med mange gamle frukttrær.

En enslig kvinne på 93 år åpner døren og inviterer PensjonistNytts redaktør inn i de gamle høyloftede stuer, hvor blomstene dominerer og trives under hennes kløktige hender.

Olga Ambjørnruds vakre hvite hår rammer inn et ansikt hvorfra det lyser av intelligens og årvåkenhet. med levende interesse fører hun meg inn i det spennende liv hun har levet.

Frøken Ambjørnrud som vi benevner henne i dyp ærbødighet, var bondedatter på gården Ambjørnrud i Kråkstad. Hun var siste skudd på stammen av i alt 8. Faren innskrev henne på Fos Folkeskole i Hobøl (nabobygda). Det var lang vandring dit – en time frem og en time tilbake, men det var det verdt, sa faren, som mente denne skolen var bedre enn den som de hadde i deres egen bygd. Etter en tid fikk hun sykkel, og da ble det stas.

Faren hadde på sine eldre dager problemer med en hofte. Han dro da til Drøbak for å ta helsebringende gytjebad ved det velrenommerte Varmbadet i Badeparken. Der fikk han vite at sorenskriver Lunds hus på Råkeløkka var til salgs. Han ble så begeistret for den store haven og det store huset at han slo til. Han overførte bondegården i Kråkstad til en av sønnene og flyttet med kone og fire døtre til Drøbak. Det var i 1923.

I den store vakre sveitservillaen fra 1868 med de særegne utskjæringene og med den 3 mål store naturtomta fikk han mulighet til å utfolde sin interesse for trær, blomster og paviljonger. Familien stortrivdes i de høyloftede stuer, hvorav en hadde tjent som tinghus for Drøbak.

Olga var 14 år dengang. Hun var akkurat ferdig med Folkeskolen, så det passet fint å fortsette ved den 3 årige middelskolen i Drøbak. Senere tok hun artium ved Oslo Katedralskole og ettårig kveldsundervisning for studenter ved Oslo Handelsgymnasium.

Hennes store interessefelt: kosthold og helse, dannet utgangspunkt for hennes

videre utdannelse. Hun arbeidet som husstellærer ved forskjellige skoler, bl.a. med undervisning i ernæringslære for sykepleieelever. Hun reiste til Danmark og til USA for å studere videre.
Hjemme igjen var hun primus motor med å etablere Statens skole for kostholdsøkonomer og ble rektor for denne helt frem til 1979. (Pensjonsalderen var 70 år).

I 1939 ble hun ansatt som kostholdsøkonom for Rikshospitalet. Der fikk hun det overordnete ansvar og oppsyn med alle innkjøp i sektoren og var kjøkkensjefens nærmeste foresatte. Ikke minst var utfordringene store under okkupasjonen med knappe rasjoner.

Midt i sin travle hverdag har hun rukket å skrive en memoarbok hvor hun detaljert skildrer livet og arbeidet på Ambjørnrud gård året rundt. To av hennes søstre var også sterkt interessert i kosthold og helse. De opprettet Frøkenene Ambjørnruds Husmorskole i Parkveien i Oslo. Den fikk snart høy status.

Det kan skrives et helt kapittel om Olgas interesse for utdanningssektoren innen faget. Hun interesserte seg helt spesielt for å utgi fagbøker innen temaet. Således påtok hun seg å være redaktør for en 736 siders kokebok. Den slo an og kom i sitt 9. opplag i 1961. Videre var hun hovedredaktør for Husmorboka (572 sider). Hun deltok i 1951 i utgivelsen av Konservering av frukt og grønnsaker og senere en bok om slaktestell.

Ved siden av alt dette redigerte og skrev hun om norsk mat for Norges Husmorforbund. Hun var alltid intenst med i bokfremstillingen og var fast konsulent for faget i Cappelens forlag.
Maren og Olga Ambjørnrud er begge tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for deres innsats.

I 1980 flyttet Olga fra Oslo tilbake til det store huset på Råkeløkka. Her er hun omgitt av blomster og trær som ligger hennes hjerte så nær. Og blomstene trives både ute og inne. De er hennes beste venner, for hun godsnakker med dem, og blomstene og urtene svarer med sine skjønne dufter. En av de eldste plantene som hun har i sin stue, jeg mener hun nevnte at den var over 30 år gammel, har en helt spesiell besnærende duft, samtidig som den holder insekter unna, enda den bærer navnet Rosengeranium!

Hennes søstre er alle borte. Ansvaret for å holde den store eiendommen ved like, hviler på Olga alene. Ved siden av havearbeidet tar hun seg også tid til å skrive sine memoarer. Hun har det hele klart for seg i hodet og fester det til papiret ved hjelp av sin gamle skrivemaskin, som hun også helt ut behersker.
Ortografien er helt perfekt, som i gamle dager. Dette vil bli spennende lesning for oss yngre. Fortsatt er hennes grønne fingre aktivt med. Det må være blomsterduften som gir henne kraft.

PensjonistNytt takker farvel med glede og beundring i sinnet og ønsker henne lyse år fremover. BM

Denne artikkel sto i nr 4 for 2002. Olga Ambjørnsrud gikk bort for få år siden og eiendommen er overtatt av arvinger. Disse har søkt om regulering for å bygge to nye hus på eiendommen og har fjernet endel trær. Det er å håpe at “utviklingen” blir såpass skånsom at hoveddelene av denne bevaringsverdige eiendommen blir tatt vare på. Huset har tidligere fått Verneofreningens plakett. 30.12.14-TE

I Pensjonistnytt nr 4/2002 side 4 til 6 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.