Håøyakongen og huldrene på Bergholmen

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 4-2004)

For de som seiler og ferdes i Drøbaksundet og Vestfjorden er Bergholmen godt kjent. For de som ikke vet det så er det en idyllisk liten holme som ligger rett vest av Håøya. Holmen tilhører Oscarsborg festning. Litt sørvest for Bergholmen stikker to små skjær opp av sjøen. De er godt synlige fra Drøbakssiden. Skjærene har blitt kaldt ved mange navn; det jeg har hørt er Skjellskjæra. For lenge, lenge siden – den gang det var troll og skrømt i fjellene – bodde det to vakre jenter her. Ja, de to jentene var så pene at det gikk frasagn om dem i mange mils omkrets. En gammel fisker hadde fortalt at han hadde sett to vakre ungjenter sitte på svaberget og børste håret sitt, en dag han var ute for å trekke rusene. Dette var i grålysningen, men selv om det ikke var helt dagslys, kunne han ha sverget på at vakere jenter skulle du lete lenge etter. Han ville ro inn til svaberget, men da fikk han se halen som stakk fram under stakken. Han skåtet i fra det beste han kunne, og fossrodde så han kjente blodsmaken i munnen. Det var nok huldrefolket han hadde vært ute for. Det stemte nok det. For Håøyakongen hadde sett seg ut akkurat disse to pene huldrejentene som noen fine kjerringemner til å stelle for seg. Men alt han staset seg opp, og dess mer han gjorde seg til for jentene, jo mer lo de av ham. Til slutt var Håøyakongen så sint at han holdt på å sprekke. Han lovet seg at det skulle de nok få merke. Å holde Håøyakongen for narr var det ingen som burde gjøre.
Så var det en sommermorgen huldrejentene hadde tenkt å ta seg et morgenbad.
Været var varmt og godt, selv om ikke sola var oppe Håøyakongen og huldrene på Bergholmen ennå. For en vet jo at troll og hulder ikke tåler sollys, for da blir de til stein.
Huldrejentene fikk av seg stakkene og hoppet ut i sjøen. Men da de kom opp til overflaten fikk de se Håøyakongen sitte på svaberget der hvor stakkene deres lå.
” Vil du se å komme deg vekk ” ropte huldrejentene fra vannet. ” Vil dere bli kjerringene mine, og stelle for meg ” ropte Håøyakongen så det ga ekko i Kloa-sundet. ” Aldri i livet om vi gjør ” ropte huldrene tilbake. ” Da får dere ligge der i sjøen resten av livet, for nå renner sola snart ” ropte Håøyakongen mens han viftet med huldrestakkene til jentene. Så fór han lukt inn i berget i Håøyaåsen. I det samme stakk sola fram over åskammen i øst. Huldrejentene som var ute i sjøen, forsøkte å dukke under vannet for å unngå solstrålene, men uheldigvis var rumpene deres over vannet og de traff sola med sine stråler. Ja, du vet jo hvordan dette endte?
Huldrene – de ligger der den dag i dag. Rett sydvest for Bergholmen.
* * *

Ta deg en tur med båten langs sydsiden av Bergholmen, da dukker “huldreskjærene» opp!