Galleri Finsrud og oljemølla
Tekst: Bernhard Magnussen
Frogn historielag henla sitt oktober-møte i år til Galleri Finsrud på Torkildstranda, med Reidar himself som cicerone. I sin flekkhvite kjeledress fortalte han levende om galleriets tilblivelse på ruinene av den gamle oljemølla. Lekende lett og tindrende klart – fylt med spennende anekdoter – fører han oss inn i en atmosfære, som var det i Dovregubbens hall. Han avdekker sten for sten av bygningens liv og historie frem til det kulturhus han har skapt.
Hva var opprinnelsen til bedriften på Torkildstranda?
På 1800-tallet ble den ene tranoljefabrikken etter den andre anlagt på vår langstrakte kyst. Hvalolje var en ettertraktet vare. Tranen fra hvalspekket ble anvendt til så mangt: Boreolje, smøring, rustbeskyttelse, blandingsmiddel for maling, drivstoff. Selv om råstoffet kom helt fra det høye nord, var det aktuelt å anlegge fabrikkene for utvinning av tranen til isfrie områder med hensiktsmessige kaianlegg for dyptgående lasteskip og med korte avstander til forbrukerne.
Torkildstranda lå ideelt til- med kort avstand til hovedstaden. Her ute ble det i stor stil anlagt kai og reist et stort 4-etasjes murbygg med egen fyrbygning og en enorm fabrikkpipe. Videre ble det bygget oljeplattformer og tanker, transportanlegg, veier og bolighus.
Anlegget sto ferdig i 1887 og var i drift frem til 1920. Da var omsetningsformene endret og produksjonen ble avviklet. Bygningene ble liggende brakk og forfalt etter hvert. Ingen var interessert å kjøpe den gamle fabrikken.
Men så kom ”sølvfabrikken”!
Norsk-Norskamerikaneren ELSTAD fra Ås vendte i 1926 tilbake til moderlandet. Han brakte med seg en oppfinnelse (sa han) som han som metallurg etter mange års studium ”over there”var kommet frem til: nemlig ad kjemisk / elektrisk vei å omdanne bly til sølv. Han ville leie den tomme fabrikken til formålet. Som bevis for sin oppfinnelse viste han frem forskjellige gjenstander som var laget av hans sølv. Gullsmeden i Drøbak kunne bekrefte at det var ekte sølv selv om det ikke var stemplet. Mange var skeptiske og mente det måtte være ”mafiasølv”, men det lykkes ham å få leie fabrikken. Da han søkte herredsstyret i Frogn om driftstillatelse og Frogn E-verk om å få lagt en stordimensjonert kraftledning fra Dyrløkke-trafoen ned til Torkildstranda, var det nok noen som var skeptiske, men flertallet trodde på ham eller lot ham i hvert fall få en sjanse. Han fikk gunstige leieforhold, bestilte smelteovner og maskineri og innredet fabrikken til det påtenkte formål. Penger hadde han fått låne i en bank i hovedstaden.
Men da regningene etter mange purringer forble ubetalte, ble det stor ståhei!
Lokalavisen spurte hvordan ellers fornuftige mennesker i herredsstyre og E-verket kunne tro på en slik fantast og la seg lure. Noen prøvde å forsvare seg med at man måtte se fremtiden i møte. Men pengene var tapt. Elstads prosjekt sprakk som den såpeboble det var. Banken som hadde vært med på finansieringen av utstyret overtok området, bygningene og anlegget.
Reidar Finsrud dramatiserte historien så spennende som bare han kan gjøre det!
Fabrikkbygningene forfaller
Som det alltid går med forlatte bygninger uten tilsyn, forfaller de fort. Plyndring og hærverk tok til, og småguttene som fant massevis av små blykuler som skulle ha blitt til sølv, fikk ypperlig skyts til knusing av glassrutene. Det gikk sport i å kunne treffe de øverste. Ingen protester kom og heller ikke politiet. Det hele var jo forlatt. Ingen liebhabere meldte seg.
Men Torkildstranda ble reddet
Ildsjelene tolloppsynsmann Einar Wilhelmsen og postmester Nils Tandberg Olsen gikk i spissen for å få reddet området og skape et friområde med svaberg og badestrand for allmennheten. Man sto på i hele 3 år. Endelig i 1935 kunne Torkildsbyens Velforening etablere A/S Torkildstranda. Penger ble skaffet og vellet kjøpte bygningene og det omliggende område.
Badestranda og svabergene kunne tas i bruk av alle. Campingplass ble klargjort, kiosk satt opp. Fyrhuset mot øst ble leiet ut til Reenskaug Hotell, hvor Wiig etablerte Torkildstranda Baderestaurant. Det ble mat, sang og dans. Om det ikke akkurat var ”sølvguttene” som opptrådte, så hadde entusiastene Anton Thoresen, Einar Hansteen og Oscar Andresen, alle fra Drøbak, dannet ”Roxy The Hot Swingers Orchestra”. Torkildstranda ble et attraktivt møtestedfor såvel ungdom som voksne.
I 1978 overdro Vellet det hele til Frogn kommune.
”Fabrikken” blir lagerplass
Så kom krigen. Tyskerne okkuperte landet. For å skaffe inntekter til kommunen ble den store bygningen satt i stand som lagringshall for ulike varer, alt fra hvetemel i hvite lerretsekker til tørrfisk i store baller. Det gikk bra en stund, men så fant tyskerne ut at de kunne bruke bygningen som stall for 20 hester. Vaktstue kom opp, og tørrfisken måtte ut.
Pottemakerne overtar
Etter et par år trakk tyskerne seg tilbake, og igjen sto bygningene tomme.
Under krigen – med mangel på alle slags varer – dukket det opp en ny industri i Drøbak: Keramikkverksteder. Noen kastet blikket på de tomme lokalene på Torkildstranda. Det ble til Elle keramikk. Året var 1943. Her fikk keramikerne Skjeveland, Lahn, Skyttern,
Ingse og Håreik Storrud, Bergerud med flere utfolde seg. Reidar Finsrud søkte jobb der ute og fikk den. Det var i 1963. Han ble levende interessert og har hundrevis av historier å fortelle om livet der ute.
Men Reidar ville videre. Han kom inn som elev ved Statens Kunst- og Industriskole i Oslo. Elle Keramikk ble avviklet i 1965. Atter en gang lå ”Oljemølla” ensom og forlatt.
Reidar starter eget galleri
Ildsjelen og tusenkunstneren Reidar Finsrud fikk vind i seilene, først med eget galleri i det gamle bedehuset ved Bilitt. Det var i 1975. Så startet han maleskole nede i Drøbak, først i Torggaten, deretter i den store bygningen ved Torvet (Biblioteket i dag).
Der får han høre at kommunestyret har vedtatt at den gamle ”oljemølla” på Torkildstranda skal jevnes med jorden. Da tenner han, tar kontakt med kommunen og tilbyr seg gratis å sette bygningene i stand hvis han får en leieavtale for sin virksomhet på minimum 30 år! Kommunen kjenner Reidar. Han får det som han vil!
Fugl Fønix
Så og si med tomme hender setter Reidar i gang. Han får med seg ivrige håndverkere. De vender hver en stein, og ideene raser rundt i
Reidars hode.
Gamle bjelker, vinduer, sprosser og bygningsmessige finurligheter finner ny anvendelse. En kum i gulvet blir til et akvarium. Her trives i dag gullfisk og karper. De kommer pilende frem straks Reidar kommer med dagens matrasjon.
Reidar godsnakker med dem som han gjør med høyere makter. Reidar er på talefot med Gud og Michelangelo også. Det er ingen tvil om at de gir ham råd!
Reidar forteller levende om hvordan arbeidet med galleriet skred frem, om alle vanskeligheter han møtte underveis og hvordan han løste dem – til det positive.
Foruten å drive en aktiv tegne- og maleskole har han fått innredet atelierer for kunstmaling og billedhugging. Han har eget rammeverksted og alt som hører faget til. Dessuten egen foredragssal, flere møtelokaler. Ja, til og med arrangeres det bryllup der ute, hvor det er enkelt å finne spennende bakgrunn for bryllupsbildet.
Det gylne snitt er gjennomgangstema i hans hus. Hans kjempelerreter med ekstrem perspektivvirkning fascinerer.
Fugl Fønix har gjort en formidabel innsats – med god hjelp av Reidar! BM
I Pensjonistnytt nr 4/2003 side 30 til 33 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.