Fra stall og låve til kunstgalleri
Du finner mange små perler bare du beveger deg noen hundre meter inn fra Torvet: Fiskerkroken, Tamburbakken, Båthavna og Råkeløkka. Pensjonistnytt har tatt for seg Råkeløkka denne gang.
Vi rusler innover den smale veien mellom Drøbak Mek. Verksted og Sjøhesten. På høyre side 50 meter foran oss ligger den gamle låven og stallen til vognmann Wollbraaten, nyoppusset og med rødt navneskilt: GALLERI DAMGÅRD – Rom for sjelen. Her har Gunvor Hagerup og Arne Bødtker med nennsom hånd og stor fantasi tryllet frem sitt galleri.
Men for vi går inn i galleriet, la oss minnes litt om det som engang var, hester og høy, sagflis og hestemøkk.
Johan Wollbraaten var vognmann – en gammel ærverdig tittel. Han hadde overtatt virksomheten etter vognmann Knallstad. Etterhvert hadde han anskaffet seg 5 hester, hvorav to fikk plass i stallen, mens tre stod i spilltauene i Skanckegården like ved.
I vognskjulet stod langvogna og kjerrene, der hang seletøy og redskap. Wollbraaten hadde fast kjøring med kull, koks og ved fra Hvistendahltomta nedenfor Badehusgaten. Han hadde også mange andre oppdrag av transportmessig karakter, bla. frakte kistene med de avdøde til kapellet. Katafalken, som vi har omtalt i forrige nummer, ble plassert på langvogna, kusken stilte med lang sort frakk og sort skalk på hodet. Det var Johan selv og senere hans sønn Rolf som ble betrodd dette ærverdige oppdrag.
Wollbraatens familie var stor. Han og kona hadde 9 barn: 5 jenter og 4 gutter, som alle vokste opp i huset på Råkeløkka. De to eldste guttene, Alf og Rolf, gikk etter hvert inn i vognmannsforretningen og ble kjente figurer í bybildet. Da Wollbraaten anskaffet seg lastebil, ble det Alf som trådte til som sjåfør, mens Rolf hele tiden tok hånd om hestetransporten. Og her var det nok av oppgaver. Etter graving i gater og på byggetomter fraktet han vekk jord og stein, bl.a. til fylling ved Hamborgbrygga (Noroltomta-nåværende Gjestehavna).
Om vinteren hadde Wollbraaten fast oppdrag for kommunen med snøbrøyting i gatene. Lastebilen ble brukt til så mangt. Med påsatt stor kasse, innredet med dør, vinduer og benker gikk den som buss mellom Drøbak og Ås. Da Schøyen i krigens dager ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til å frakte pendlerne til Oslo, måtte noen reise over Ås, og da var det lastebilen og kassen som ble redningen. Mange av oss vil huske hvor trangt det var på den “bussen”. Passasjerene måtte noen ganger krabbe opp pa taket eller sitte på forskjermene, om de ville nå toget. Etter krigen kjørte Alf “bussen” når DFI-gutta skulle ut og sparke fotball.
Men etterat person- og lastebiler ble vanlige driftsmidler, falt grunnlaget for Wollbraatens virksomhet bort, og stall, låve og vognskjul gikk forfallet i møte. Kommunen kjøpte i 1967 bygningen med tanke på sanering, men det dro ut.
Audun Bødtker, Arne Bødtker og Gunvor Hagerup foran det nyåpnede kunstgalleriet.
KUNSTGALLERIET
Gunvor Hagerup og Arne Bødtker hadde i 1987 kjøpt det lille romantiske sveitserhuset litt lenger inn i Damveien og var i gang, med â ominnrede det. Ikke lenge etter så de muligheter til å få gjort noe med den gamle låven, som da stod for fall. De kjøpte den like så godt av kommunen. Det var i 1995 og de tok straks til med de nødvendige forsterkninger. De ønsker å skape noe helt nytt innenfor det gamle skallet.
Rent tilfeldigvis kom de oppe på Ullensaker over en gammel kårbygning som skulle rives. Den sikret de seg for en rimelig penge. Så begynte blodslitet med riving. merking av tømmerstokkcr og transporten til Råkeløkka. Her skulle det bli galleri med stor G. De gjenreiste faktisk kårbygningen inne i den gamle låven. Men den gamle porten inn til vognskjulet beholdt de. Åpner du den, finner du et fint lite skilt med Velkommen inn. Gjennom en annen dør kommer du inn i selve galleriet og kan der ta de gamle tømmerveggene i skue. 28. Juni 1997 var jobben gjort og den første kunstutstillingen var på plass.
Pensjonistnytt var på besøk i september. da Arnes far Audun Bødtker fra Blylaget holdt utstilling av sine malerier og treskulpturer. Vi bringer et par bilder fra denne begivenheten. Stolte står far og sønn bak Gunvor utenfor nyskapningen.
Da gamle Wollbraatens sønn, Rolf (88) nylig besøkte gal1eriet i Damveien og fikk se herligheten, gråt han av glede og sa: “Og her som det bare var høy og hestemøkk!”.
Arne Bødtkers far, Audun, er en allsidig kunstner. Fra sitt atelier ved Blylaget i Frogn har han hentet frem malerier og treskulpturer, som føyer seg fint inn i miljøet.
Rotary-klubben har valgt Galleri Damgård som sitt faste møtested en gang hver uke. Da serverer Gunvor kaffe og kringle.
Ta en tur til Damveien du også og gjør deg kjent med galleriet og bygningen når det annonseres kunstutstilling eller et annet kulturarrangement under motto «Rom for sjelen». I ukene før jul vil det være gammeldags julestemning med på peisen. Da kan du få kjøpt kaffe og lefse og nyte god håndverksutstilling.
BM
I årene etter 1997 har det skjedd mange endringer. Galleriet driver ikke lenger med faste utstillinger osv. Gunvor har flyttet til Sverige. Men Arne Bødtker og hans Wendy bor i huset i Damveien. Red.
I Pensjonistnytt nr 4/1997 side 24 – 26 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.