Fra seil til damp
Av Bernhard Magnussen
Drøbak og Hvitsten var tidlig på 1800-tallet to små ladesteder som vesentlig var befolket med fiskere og sjøfolk. I
dampskip. Skipet til venstre som ligger ved Lehmannsbrygga, er «D/S Christiania».
Det ble bygd i Helsingør og levert i juli 1895.
tidligere tider hadde hollenderne kommet seilende hit med sine små koffer for å kjøpe tømmer og skåren trelast av bøndene på begge sider av fjorden – hvor det den gang var rikelig med skog. Hollenderne ble populære blant befolkningen, idet de brakte med seg varer og gjenstander som var fremmede og spennende for oss nordmenn.
Lenge hadde vi sett på denne trafikken med misunnelse. Burde vi ikke selv være de fremste til å ta oss av denne virksomheten? Det var jo vi som hadde skogene nær oss – og det var vi som kunne seile! Derfor var det flere av våre sjøfolk som skaffet seg jakter og galeaser – gjerne brukte og rimelige i anskaffelse. De kunne være bygd i Hardanger, hvor det var mange skipsverft. Det var få som hadde så mange penger at de maktet å kjøpe en skute alene, derfor gikk de til naboer og venner med anmodning om å tegne seg for en eller flere parter i skuta.
Skogeierne satte i gang med å felle tømmer i stor stil. De anla også små sager ved egnede elver og vannfall. Det ble skåret bjelker, planker og pitprops som hollenderne brukte i sine demninger og engelskmennene i sine gruver.
I Hvitsten og i Drøbak bygde man enkle pælebrygger for å kunne lette ombordlastingen. Bortsett fra Vindfangerbukta og bukta ved Marienlyst, var det dårlig med havner, men det gikk da på et vis. Jaktene stakk ikke så dypt, slik at de kunne legge seg ganske nær land.
De større seilskutene – som skonnerter, barker og fullriggere– gikk i fraktfart til de store havnebyene i Europa. Ja – endog til Canada og USA. Sjømannsstanden vokste så vel i Hvitsten som i Drøbak. I Vindfangebukta anla man verft og kjølhalingsanlegg. Forretningslivet i Drøbak fikk et godt grunnlag for utvidet drift. Man fikk dyktige skippere og mannskaper, loser og verftsfolk.
Dampskipene kommer
Men så begynte dampskipene å dukke opp, og etter hvert utkonkurrerte de seilflåten. Mannskapene fikk nye utfordringer, men også større inntekter. I Hvitsten hadde de Fred. Olsen. Han hadde seilt som skipper hos skipsreder Søren Parr i Drøbak. Nå gikk han inn i en ny epoke. Dampmaskinen var oppfunnet. I utlandet hadde man begynt å bygge store skip av stål som kunne ta i bruk dampmaskiner til fremdriften. En ny æra tok til, og Fred. Olsen i Hvitsten tok utfordringen. I løpet av relativt kort tid bygde han opp en imponerende dampskipsflåte som gjorde ham til en av Norges største skipsredere. Merkelig nok var det ingen av seilskipsrederne her i Drøbak som tok en tilsvarende sjanse.
Helt frem til slutten av første verdenskrig holdt man det gående med seilskip – i det vesentlige med jakter som på grunn av sin lille dybde kunne frakte varer og gods inn i den minste fjord. Fortsatt var Vindfangerbukta havn for skuter og jakter.
De nye dampskipene overtok etter hvert ikke bare langsveistrafikken, men også transporten av mennesker og last mellom våre naboland. Rutebåttrafikken kom i gang. Publikum lærte seg å «ta båten» når man skulle en tur til utlandet.
Men lenge var ikke rederne helt sikre når det gjaldt dampmaskinen. Hva ville skje dersom den stanset under sterk vind og store bølger mens man nærmet seg kysten? Så for sikkerhets skyld rigget man dampskipet slik at det også kunne føre seil – slik to av illustrasjonene viser!
Videre lesning:
Holme, Rolf. «Hvitsten og rederfamilien Fred. Olsen. Fra seilskuter til moderne storrederi». Follominne 1990, s. 118–133.
Nygaard, Knut M. «Fra seilskip i trampfart til dampskip i linjefart. Fred. Olsens rederivirksomhet i forandringens tegn 1886–1904». Sjøfartshistorisk årbok 2003, s. 7–128.
I Pensjonistnytt nr 4/2010 side 33 – 35 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.