Fiskere i gamle dager
Kjell Kopperud forteller
Min far, Bjarne Kopperud, er født i 1897 på Kopperud i Skaubygda. Han hadde fem brødre og seks søstre. Hans mor døde 43 år gammel av Spanskesyken. De vokste opp under trange kår. Faren min fortalte at når hans far kom hjem fra skauhogst, sloss ungene om den frosne brødskalken som lå igjen i rypesekken hans. Min far flyttet til Drøbak og kom med i Bjarne Aaslunds vadlag og «glante» makrell, dvs speidet etter makrellstim i fjorden. Jeg kan huske at jeg som 5-6 åring fikk bli med helt ned til Melsomvik og lærte å «glane» etter makrell, så liten som jeg enn var.
Under siste verdenskrig hadde min far og Svend Kjøia bunngarn i Skiphellebukta. Kjøia hadde også fiskebutikk i kjelleren i huset sitt i Sundegata (nå Husvikveien 1) nær Ringeplan. Kona hans passet butikken og solgte «godteri» ved siden av.
Når Kjøia og far skulle på «garnet», som de sa, fikk jeg lov til å bli med, og da satte jeg meg bestandig foran i snekka, for der gynget det mest. Vi dro ut fra Sundbrygga og brukte en halv time ned
til Skiphelle.
Det var veldig spennende når fatter`n og Kjøian skulle «lenne» bunngarnet. Først stengte de inngangen, så begynte de å dra garnet opp i prammen og stakk noe av det oppunder ripa, men beholdt det
øverste laget og dro seg fra den ene enden av garnet til den andre og jaget fisken frem til lenninga. da var det igjen bare en liten «kulp» med finmasket garn. Inne i garnet gikk fisken levende, og det var bare å bruke «briggelen» (håven) og øse fisken opp i prammen. Garnet var gjort fast i pæler og ble lennet nesten hver dag, hvis været tillot det. Solgangsbrisen kunne mange ganger vær lei i Skiphellebukta.
Når de ikke fikk noe særlig, hadde de et munnhell: “Vi fikk da til handsel”. En gang husker jeg at de fikk hele 2000 kilo med pir. da var det stas. Den gangen var også broren min, Jan-Erik, med. Imponert som han også var, spurte han fatter`n om han nå kunne få et par nye sko. da kom det raskt fra fatter’n: «du kan få 2 par».
Det hendte at det innimellom kom en laks eller ørret i garnet, den leverte vi til kjøpmann Østreng i bytte med sirup eller noe annet godt.
Seilskuta har heist seilene opp til tørk.
Når høstmakrellen kom, stor og fet, ble den saltet ned til vintermat. Selv etter at den ble godt vannet ut, var den ramsalt i smaken. Fatter’n var kompis med Berle på Belsjø, så av og til vanket det en skvett melk, som ble slått i kokevannet for å lindre saltsmaken.
En tid senere satte min far og Arne Hansen Kleiva bunngarn i Hallangspollen – på babord side straks du kommer til stupetårnet ved inngangen til Indrepollen. Like før du kommer dit, hadde Sverre Sjøstrand og Kristoffer Samuelsen også bunngarn. det var ikke de andre med bunngarn noe særlig glad for. Ivar Mikalsen mente at det stengte for fiskens gange til Indrepollen og han sa: «Hadde dette vært i Ville Vesten, skulle jeg tatt og skøtin».
På østsiden i Indrepollen hadde Rudolf Iversen bunngarn. Han fikk navnet «makrellstørja» fordi han kjøpte opp makrell fra andre. Helt innerst hadde Ivar Mikalsen Sperrvika funnet den beste plassen for sitt bunngarn. Jeg kan huske at han en gang fikk 10.000 kilo i ett drag. Ja, den gang var det mye makrell i Oslofjorden! Og prisen han fikk var hele 2 1/2 krone kiloen. Det hendte det var så mye makrell at det kom fabrikkskip for å kjøpe.
De gamle fiskerne var rolige og sindige folk, men også noen skøyere. Knut Johansen fisket med bakke og ruser. Engang fortalte han at han hadde fått så mye stor fisk i rusa at den fløt opp! Hvis det var lite fisk, men mye maneter og knurr som satt fast i garnet, sa fatter`n: «Det er grin hjemme og knurr borte!» Og hvis det attpå til pøsregnet, sa han: «Nei, nå drar vi hjem og legger oss bak ræva til kjerringa. Selv om det blåser litt der også, så regner det i hvert fall ikke!»
Denne artikkelen sto i Pensjonistnytt nr 1/2002 side 21-22. Vi takker Kjell Kopperud for velvillig tillatelse til å gjengi den og bildet her. Kjell Kopperud gikk dessverre bort i 2013.