En skitur på Hurum

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 1-2006)

I fra vinduet mitt her på Grande har jeg fin utsikt til fjorden og Hurum-siden. Finest er det å se Hurumåsen ligge og bade seg i morgensol. Når en sitter lenket til en rullestol og ser dette, går tankene tilbake til den gang en sjøl gikk på ski langsetter åsene på Hurum sammen med en del gode venner. Skiturene på Hurum var et årlig foretagende. Det var liksom det som satte en sluttstrek for vinteren. Hvor mange ganger vi holdt denne tradisjonen, har jeg ikke tall på, men mange var det. Turene var nesten alltid de samme. Fra fergeleiet til Stikkvannet, videre til Tofte, og så med buss tilbake til Storsand. Vi var en fast gjeng som dro, Bernhard Magnussen, Per Pedersen, Gert Veiteberg, Arne Nesje og undertegnede. Jeg var den yngste, bare for en smågutt å regne. Turene våre var nok svært populære, for det var mange som ville være med, og det var jo bare hyggelig.

Jeg husker en spesiell tur. Det var en fin søndag på vårparten. Det meste av snøen hadde gått på Drøbaksiden, men på Hurum var det bra skiføre. Turen var planlagt i god tid, og været var lovende, morgensol og blå himmel. Denne gangen skulle Nils Hammarstøm og Inger, kona mi, være med.
Fergen gikk klokka 9, og vi var klare til å gå om bord, alle unntatt Nils. Tiden gikk, men ingen Nils dukket opp. Fergen måtte passe ruten, og la i fra. Vi var kommet et godt stykke ut på fjorden da vi fikk øye på en kar som stod og vinket inne på fergeleiet. Det var Nils. Da hendte det utrolige. Fergen kjørte tilbake og Nils hoppet om bord. Da billettøren kom og skulle ha betaling, kom det fra Gert i en spøkefull tone: Nå har vi reist så mange ganger med denne fergen, så denne gangen vil vi ikke betale.Det er greit, sa billettøren. Det er det samme for meg. Vi skal over uansett. Dette førte til en god latter. Han var rask i replikken billettøren, og var med på spøken. Mens vi står der og prater med Viktor (billettøren), som er en gammel Drøbaksgutt og kjenning fra skoledagene, kommer en av passasjerene bort til oss. Han var vestlending og vant med å ta ferger. Det var første gang i hans liv han hadde opplevd at en ferge hadde gjort vendereis for å hendte en passasjer, fortalte han. Ja, men så er de ikke hvem som helst disse gutta. Å ødelegge skituren deres vil være for mye av det gode, kom det fra billettøren!
Turen opp til Stikkvannet ble nokså varm denne dagen. Vårsola varmet godt i nakken da vi gikk opp kleivene. Føret var helt ypperlig, skare som bar med et tynt snølag. En kunne ikke få det bedre. Oppe på flaten, på veien som fører opp til Stikkvannet, stopper vi ved en selje. Her skal Bernhard plukke gåsunger, som han skal ha med seg hjem. Det er noe han bestandig gjør på turene våre.
Etter en drøy marsj var vi på Stikkvannet, som bestandig er turenes første stopp. Ved disken inne i Stikkvannshytta er spørsmålet. Og det skal være det samme som sist, 5 kaffe og 5 vafler med syltetøy? Nei, vi er nok noen flere denne gangen. Hyttefuten ler og kommer med kaffe og vafler med bringebærsyltetøy.

Gamle kjenninger det er vi, det var det ikke tvil om. Å sitte i solveggen på Stikkvannshytta, med et krus kaffe og la sola brune seg, kan ikke nedtegnes. Det må oppleves. Mens vi sitter her i solveggen, kommer en eldre dame bort til oss og hilser. Hun må kjenne de andre godt, for hun gir Per skomaker en klem. Inger og jeg ble ikke lite overrasket da Per forteller at Ebba, som hun heter, var barnepiken hans da han var liten. Nå er Per godt voksen, så Ebba måtte jo være godt oppe i årene. Jasså, er du sønn til Vidar og Else, kom det. Ja, de kjente jeg godt. Jeg kjente også Henry, onkelen din, kommer det da vi hilses. Etter en lengre prat fikk jeg høre at hun var fra Drøbak, men nå bosatt i Hurum. Hun hadde gått fra Tofte, dit vi skulle – en drøy marsj. Det var en sprek dame, hun Ebba.

Etter en rast ved Stikkvannshytta gikk turen til Sætrepollen, hvor vi alltid pleide å koke kaffe og raste. Bernhard er selvskreven bålsjef, det har han vært hver gang. Kaffen hans smaker helt fortreffelig. Arne klager spøkefullt at han hver gang har fått røyken i øynene. Å flytte seg kommer ikke på tale. Etter at nisten er spist, er det tid for kaffedoktor – en «Hurum Spesial»: Svart Bernhardkaffe i turkopp, 2-3 teskjeer brunt sukker, kjøpt hos Molle, 1 god dram med whisky etter behag, deretter må en røre rundt i koppen med en furupinne, smaken kan ikke beskrives. Så går praten lystig, med gode historier og latter. Kaker og annet godt som vi hadde i sekkene, blir bydd rundt. Her sitter vi i bakkeskråningen og slikker vårsol. Litt bortenfor oss kan vi høre vannet som klukker i bekken under snøen. Kan en ha det bedre? Hvorfor dra til fjells når en har det rett utenfor stuedøra, er meg uforståelig. Men vi må videre. Det er langt igjen til Tofte. Resten av opptenningsveden som jeg hadde med i sekken, stikker jeg under en trerot. Den får ligge til neste år.

Turen over vannene går lett. Føret er helt glimrende. Ved det siste vannet må vi inn i skogen. Her har vårsola tatt kraftig, og snøen er kram og våt. Det var ikke lange stykket vi hadde gått før vi hadde kladder under skiene. Vi kunne like gjerne ta en rast og en kopp kaffe og legge om smøringen, dersom vi skulle ha glede av resten av turen. Skiene til Ebba var nok de aller verste. Gert utga seg for å være smøre-eksperten, og tilbød å smøre skiene hennes. Ebba hadde ikke gått lange stykke før hun måtte gi opp. Aldri hadde vi sett så digre kladder noen gang. Smørningen var totalt mislykket, noe som førte til almen latter og spøkefull erting av smøreeksperten. Hadde ikke Inger tatt seg av skiene hennes, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Da Gert tilbød sin ekspertise en gang til, fikk han streng beskjed, og under stor latter å holde seg unna, ellers ville vi ikke rekke bussen på Tofte.

Turen ned til Tofte gikk unna så det føyk. Flott skareføre og islagte løyper gjorde at vi fikk voldsom fart nedover. Heldigvis kom vi helskinnet ned.
På det siste jordet ned mot Tofte hadde våren slått til for fullt. Her sildret og rant det i alle pløgsler og bekker. Et tegn på at Kong Vinter måtte gi tapt for i år. Da vi kom på bussen som skulle ta oss med til Storsand, var bussjåførens hilsen: Jasså karer, Dere kom i år au !
Tilbake på fergen kommer billettøren. Denne gangen får han betaling uten noen kommentarer. Ja, da er vel turen over for i år. Da er det vel et år til neste gang?