Drøbaks historie

Storfolk og småfolk ved “ladepladsen Drøbach”

Historien om Drøbak er knyttet til vann – saltvann som ferskvann. Vann kan fiskes i, vann kan bades i. Vann kan pløyes av farkoster med last og folk – frende som fiende. Og vinterstid kan vann bli til fjordis, eller til verdifulle isblokker. Vann kan skille mennesker ad, vann kan også føre dem sammen. Alle disse kjensgjerninger er Drøbak bygget på.

På de bratte skrentene på østsiden av Foldenfjorden der den er smalest, har det bodd folk helt siden istiden. Vikingenes langskip dro langs disse strender til og fra Viken. Ett av deres tingsteder het Haugsvik, i dag Husvik. På Haugsvik gikk det stundom varmt for seg: I Håkon Håkonsons saga heter det at foldungene i 1217 drepte baglerhøvdingen Ragnvald Hallkellssøn fordi de likte dårlig måten han drev inn skatten på. Flere år senere kom Skule Jarl med Ragnvalds slektninger og tok hevn ved å brenne gårder oppover i Follobygdene.

Fra først av har nok Drøbak vært et beskjedent strandsted, der enkelte fiskerhytter klorte seg fast til bergknattene. Terrenget er bratt og kupert, og berg og knaus bærer spor etter istidens skuring, med dype fuger og jettegryter. Folk bygde der det passet, gjerne med en liten jordflekk rundt, helst med utsyn over fjorden. Nevnt fra nord til sør ligger Drøbak på grunn som tilhørte de store eiendommene Husvik, Drøbak, Vennebæk og senere Røisebraaten. Til midt på 1600-tallet var det mest virksomhet nordpå. Fra Husvik gikk overfarten til Sand og Færgestad på Hurum. Denne trafikken hang sammen med gjestgiveri- og handelsvirksomhet. I 1711 het gjestgiveren Ulrik Madsen. Han hadde kongelig privilegium, og ble kalt “Fergemand i Hans Majestets Tjeneste”. På tross av tittelen var det nok ikke han som rodde eller seilte farkostene som var i bruk. Borger og strandsitter Jens Jensen nevnes som eier av Husvik. I 1665 var 8 familier registrert, med i alt 50 medlemmer. Etter hvert flyttet tyngdepunktet seg sydover til Vennebækstrand. Fra 1708 disponerte Jacob Carlsen denne eiendommen, som strakte seg fra den nåværende Båthavna og sørover til Tollbodbakken. Vennebæk ble et av de store sentra for trelasthandelen. Hollandske seilskuter brakte korn, erter, gryn, ost, smør, genever, stoffer, pottemakervarer, taksten og teglsten, og tok “Hollandske bjelker” med hjem igjen. Der ble bjelkene brukt blant annet i de store oppdemningsarbeidene. Grunnen til at trelasten ble eksportert som bjelker var den manglende sagbrukskapasitet her i distriktet.

Med Jacob Carlsen (1685-1749) tok det Carlsen’ske dynasti sin begynnelse på stedet. Han var far til Niels Carlsen (1734-1809) og til dennes halvbror Christen Carlsen(1707-1771). Niels kjøpte Drøbak-eiendommen som vi i dag kaller “Skrivergården” eller “Solgry”, og etterhvert gikk navnet Drøbak over til å bli fellesbetegnelse for hele bebyggelsen ved sundet . Det har versert mange teorier om navnets opprinnelse og hva det betyr. Men at “Drugbakir” eller “Drugibakki” kommer av drøy bakke, er vel ganske logisk å tenke seg. Historikeren P. A. Munch hevder iallfall dette syn i “Det Norsk Folks Historie”. Og begynner man å telle bakker kommer man fort opp i både 30 og 40. Og mange var de tunge lass som i årenes løp skulle trekkes fra strandkanten og opp til de flatere områdene i Frogn. Trelasthandelen fikk et omfang langt utover de lokale grenser, og tallet på skuter som hører hjemme i Drøbak økte tilsvarende.

Oppgangstider

De store kjøpmenn hadde alle sine sjøbuer og brygger. På slutten av det 18. århundre hadde befolkningen økt til 7-800 “sjæle”. Niels Carlsen gikk for å være en meget rik mann, og en stor seilskutereder. Ved århundreskiftet eide han 10 skip. Foruten rederivirksomheten, drev han trelasthandel og bankier- forretning. Stedet hadde ikke egen kirke, og han bestemte seg for å rette på dette. Han valgte ut en av sine beste tomter, og tømmeret til kirkebygningen kom fra hans egne skoger. Etter et par års byggetid kunne Kirken tas i bruk 1776. På de store gullbelagte tavlene over inngangen kan vi lese hans fromme ønsker for det nye gudshus. Den prektige kirken har vært et åndlig ankerfeste for alle generasjoner siden den gang. Bispedatteren Anna Paludan hadde arvet Vennebæk-eiendommen etter sin mann, Christen Carlsen, som var halvbror av Niels. I 1787 skjenket hun eiendommen til understøttelse for fattige enker av borgerskapet og bygging av et hus for disse. Huset er det nåværende “Hospitalet” som jo i høy grad fortsatt er et eldresenter, og ligger som en stilig nabo til kirken. Niels Carlsen ga også denne gang tomt og bidro ellers til at bygget ble reist.

I 1881 var folketallet hele 1093 “sjæle”, deriblandt 15 kjøpmenn, 6 vertshusholdere, 17 skippere, 3 fraktemenn, 1 “sundmann”, 10 fiskere og 65 “folk som farer til sjøss”. Import og eksport steg I den grad at Tollstedet, som hadde ligget på Sand I Hurum siden 1625, ble flyttet til Drøbak i 1814. Drøbak hadde betegnelsen “ladested” på samme måte som Soon og Hølen. Å navigere store seilskip i trange farvann var ikke lett, heller ikke å seile helt inn til Christiania. Derfor valgte skipperne å losse og laste i Drøbak. Om vinteren var den innerste del av fjorden sperret av is, noe som gjorde dette enda mer nødvendig. Gods og varer ble kjørt med hest og vogn opp den nåværende Seimbakken, og vinterstid, med hest og slede fra Bunnefjorden over isen inn til Christiania. Drøbaks “kjøbmenn, håndverks- og skibs-borgere” hadde borgerskap i Hovedstaden, og sorterte under Magistraten der. Men stedet var en egen, driftig økonomisk enhet, så fra tid til annen var det krefter i sving for å gjøre et fremstøt for å skaffe Drøbak bystatus. Endelig ble en søknad sendt Stortinget, som uttalte: “Stedet har egen Kirke, Hospital, Fattig- og Skolevæsen, egen Tollbod, eget Havnevæsen, 34 Fartøier på til sammen 945 Commercelæster, og en god Havn der sjelden er lukket om Vinteren, saa troer Comiteen at burde indstille Forslaget til Antagelse”.

Kjøbstadrettigheter ble gitt 20. august 1842, og dermed var Drøbak blitt by. Og faktisk den eneste i Akershus.

Hans Peter Ellefsen

To personer fikk stor betydning for Drøbaks utvikling. Den ene var sorenskriver Hans Peter Ellefsen, som kjøpte Drøbakeiendommen av Niels Carlsens enke, Martha Zachariasdatter, i 1819. Og deretter het denne herskapelige residens bare «Skrivergården». Ellefsen (1785-1872) overtok Follo-embetet etter Christian Magnus Falsen, “grunnlovens far”, og bestyrte det i hele 55 år. Den andre var Frederik Ring (1795-1872) som i 1827 kjøpte den store eiendommen «Ring-gården» av sin mor, Maria. Han var en eventyrlig person som hadde tilbrakt mange år i Sør-Amerika, og kom hjem derfra som en holden mann. Han var i besittelse av diverse verdisaker, særlig en del gjenstander av gull, som snart skaffet ham navnet «Gull-Ring» på folkemunne. Han etablerte stor handelsvirksomhet på eiendommen, blant annet med import av tekstiler. Ellefsen og Ring gikk sammen om etablering av Follo Sparebank i 1843.

Strategisk betydning

Oscarsborg festning Alt i 1643 var Kong Christian den Fjerde oppmerksom på Drøbaksundets strategiske beliggenhet og ga ordre om bygging av et blokkhus på Kaholmene. Kong Christian Frederik bestemte i 1814 at 3 kanonbatterier skulle anlegges. Festningsverkene ble fra 1846 stadig utvidet for mange penger, og arbeidet var fullført i 1853. Dette årstall er hugget inn i granitten over Hovedfortets inngangsport. Under Kong Oscar den Førstes besøk den 23. August 1855 fikk festningen navnet Oscarsborg.

Drøbak ble garnisonsby, og forholdet til Staten og det militære etablissement har vært av den aller største betydning for det sivile samfunn gjennom alle år. “Borgen” ble en stor og sikker arbeidsplass for alle slags håndverkere og fagfolk, og militær personellet ble viktige elementer i Drøbak-miljøet, for handelsstanden og for allsidigheten i det menneskelige samkvem. Mange fant seg koner og ektemenn i denne sammenheng.

Istid

Familien Parr, som sannsynligvis stammet fra Yorkshire i England, skulle få en meget sentral posisjon i kjøbstadens 1800-talls historie. Og med Søren Angell Parr  (1815-1903) begynner beretningen om det store is-eventyret. Søren var opprinnelig skipper på en skute han hadde overtatt etter sin far Henry og installerte seg i “Villa Parr” i 1850. Eiendommen var utskilt fra Skrivergårdens grunn, og ligger vest for denne. Søren Parr ble det store navn i eksporten av isblokker til England, Frankrike og Tyskland.

Han eide og leide isdammer i Frogn og nærliggende distrikter, fikk bønder og arbeidsfolk til å skjære 200 kilos blokker. Disse ble fraktet med hest og slede til hans store ishus, med dobbelte vegger, ved “Villa Parr”. Deretter ble blokkene sklidd ned lange renner og stuet ombord i ventende skip ved kaianlegget, ofte hans egne fartøyer. Fra Drøbak gikk så ferden til fiske- og matvarehandlere rundt Nordsjøen. Selv om en daglønn for is-skjærere og hestekarer bare var 2-4 kroner, var det kjærkomne inntekter for noen hundre arbeidsfolk og bønder i den stille vintertiden. Alternativet var arbeidsløshet på den tid av året. Søren Parr fikk 30 kroner pr. tonn levert i England, og istrafikken gjorde han til en mektig mann. I 1862 eide han 13 ishus og Parr-familien eide 11 skip – Søren eide de 5 største. Istrafikken i Drøbak kulminerte i 1898 med utskipning av omlag 100 000 tonn. Hans Henry Parr – Sørens bror – drev stor trelastforretning og rederivirksomhet, og hadde sagbruk og skipsrreperasjonsverksted på Husvik, der han også var bosatt.

Men – intet varer evig. Moderne kjøle- og fryseaggregater holdt sitt gradvise inntog, og danket etterhvert ut naturisen.

I 1898 kjøpte Staten hele Husvik-området til militære formål, og Henry Parrs og andre virksomheter måtte stenge. Mange dro til Amerika og mang en ungdom og familiefar måtte dra i langfart. Flere og flere dampskip ble å se på fjorden. Drøbaks ærerike tid som seilskuteby var definitivt forbi.

I en gammel rapport til Sundhetstyrelsen heter det: “Stedets sunde beliggenhed medfører at det i Sommertiden besøges av Familier fornemmelig fra Christiania, der tage hertil for at benytte det friske Strømbad, hvortil her er Anledning”.

Bade- og kunstnerbyen

Drøbaks ry som badeby er gammelt. Fra slutten av 1800-tallet og helt opp i 1930-årene var utleie av husrom til badegjestene en kjærkommen ekstrainntekt. De innfødte flyttet over i bryggerhuset, eller trengte seg sammen på loft og i kammers. Kjøpmennene gledet seg over sommerens fordobling av folketallet. Søkklastede fjordbåter anløp opptil 20 ganger om dagen med glade feriegjester. For nærheten til Kristiania – snaue 2 timer med båt – gjorde Drøbak til det ledende badested for hovedtadens kondisjonerte borgere. Larsens Badehus – hvorav navnet Badehusgaten – tilbød både strøm- og gytje-bad. Etter hvert kom større og bedre badehus. I 1902 åpnet “Drøbaks Varmbad” med medisinske behandlinger og annen avansert luksus. Det vanligvis temmelig sedate småbymiljø blomstret opp om sommeren, med Badeparken og sus og dus på hoteller og pensjonater. Fra 1880 og utover ble Drøbak også et favorittsted for kunstnere. Hit kom Hamsun, Wildenvey, Krohg, brødrene Bergslien, Gude, Skramstad, Peters, Diriks, og mange andre.

I historiens sus

Drøbakssundet har vært skueplass for store nasjonale begivenheter. 25. november 1905 bragte det danske kongeskipet “Dannebrog” landets nye konge, Haakon den Syvende, med familie, til sundet. Der ventet orlogskipet “Heimdal” i snøvær og tykk tåke. Den lille kongefamiliens første fysiske kontakt med det nye fedreland og rike fikk de ved ombordstigningen i “Heimdal”. Mottakelseskommiteen med statsminister Michelsen i spissen var svært nervøse på grunn av tåken og den manglende sikt. Men takket være en uforstyrrelig los Hans Martin Theien nådde “Heimdal” Vippetangen bare noen minutter forsinket, mens salutten fra Akershus Festning drønnet, og alle Hovedstadens kirkeklokker kimte. Los Hans Lehman tok seg av “Danebrog” og los Adolf Theien eskorteskipet “Valkyrien”. Neste akt utspiller seg 35 år senere: En mørk og regntung morgen – 9 april 1940 – glir tyske krigsfartøyer med slukte lanterner og uten flagg inn i Drøbakssundet. Klokken 4,19 kommer ordren fra en modig kommandant på Oscarsborg, oberst Birger Christian Eriksen: “Ild kan åpnes!”. Festningens gamle 28 cm kanoner – innkjøpt fra Krupp i Tyskland -, Torpedobatteriet, og de 3 moderne 15 cm kanonene på Kopås, setter stopp for slagkrysseren “Blüchers” videre ferd. 8-900 tyske liv går tapt. Kong Haakon den Syvende og Regjeringen får tid til å komme seg i sikkerhet.

For Drøbak blir okkupasjonstiden 1940-45 en hard påkjenning. Opptil 1.000 militære forlegges i området. Tysk hovedkvarter opprettes på «Skrivergården». Men den 7. juni 1945 passerer Kong Haakon igjen Drøbaksundet, som kryr av småbyens allehånde farkoster. Glade ansikter og vinkende mennesker ønsker ham velkommen hjem.

I 1962 bestemmer Schei-komiteen at Drøbak skal opphøre som egen kommune og innlemmes i Frogn landkommune. Men selv om Drøbak ikke lenger eksisterer som by i juridisk og legal forstand, har tett-stedet beholdt mye av sin personlighet og sitt særpreg. For få år siden vedtok kommunen at Drøbak skulle bli by igjen.

Samfunnsutviklingen i de senere år har vært utrolig: Det opprinnelige fiskerleie er omgitt av villaer i millionklassen, med dobbeltgarasjer og svømmebasseng. I båthavnene duver cabincruisere og havseilere. Stedets hoved-problem er alle de blanke bilene som vil ha stadig mer plass, både til å kjøre og til å stå stille på. Og diskusjonens bølger gikk høyt om tverrforbindelse til Hurum. Skulle det bli bro høyt over vannet, tunnel under vannet eller fortsatt ferge tvers over vannet? Løsningen ble altså en tunnel under fjorden, men i 2015 går diskusjonen om tunnel eller bru høyt enda en gang. Når vi har passert år 2015 står det ennå til liv på den gamle ladeplass. Og fortsatt er det bare en viser på urskivene på Niels Carlsens kirketårn, og solnedgangen i Vestfjorden er den samme praktfulle.

Historikken er hentet fra boka “DRØBAK 100 ÅR I BILDER” utgitt av Verneforeningen Gamle Drøbak i 1991.