Drøbaks æresborger
på frimerke!
I forbindelse med Drøbak-Dagen 1963 ble den frodige og noe fyldige revykunstneren Einar Rose utnevnt til 
æresborger av «Rosenes by». Fra ordfører David Kjellberg mottok han skriftlig bevis og nøkkel til byen.
Den gode Einar er, så absolutt, alene om den celebre tittel. For bystatusen forsvant jo ved sammenslåingen med Frogn. Så heretter blir det ikke flere æresborgere! (*)
Rose var hedersgjest og det store trekkplaster under byfesten. Med sitt smittende smil og sine altomfavnende fakter tronet han også i veteranbil sammen med «dagens» vakre prinsesse, Tove Johansen.
Og Rose var så absolutt på hjemmebane. Han var hyppig gjest i byen vår og bodde i mange år, ja faktisk til sin død i 1979, på Blylaget. Rose likte å handle i Drøbak. Med sin store bil dro han direkte til slakter Abrahamsen – han med «Gulloksen» som forsatt kan sees i Storgaten 15 – på hjørnet av Carlsebakken.
En diger – og nokså medtatt pappkuffert – havnet på slakterens disk, samt en fyldig handlelapp over de kjødelige delikatesser som fru Rose ønsket til husholdningen på Blylaget. Neste stopp var hos bakeren og på apoteket. Alle transaksjonene krydret med påfunn og spøkefulle bemerkninger.
Amta-journalisten Finn Robert Jensen skildrer livaktig Roses tradisjonelle møter med en annen spøkefugl, drosje-eier Nilsen. deres små torgmøter vekker muntre minner og påkaller ennå glad latter. Finn Robert erindrer også hvordan rose tok seg tid til å spøke med «byens børn». Og for å gi elevene på Dal skoleuforglemmelige opplevelser i forbindelse med skøytedager der, ledet han allsangenog premieutdelingen.
Og nå altså: Einar Rose på frimerke – i Finn Graffs uforlignelige strek.
Rose var norsk revys ukronede konge, som flere generasjoner har frydet seg over. Han var virkelig folkekjær. Alle kjente hans utallige
viser og muntre påfunn. For Rose var ikke bare scenekunstner – han elsket også å drive gjøn med politikernes fadeser og med poptekster: En Grand Prix låt som het «jeg vil være ung» ble i Roses versjon naturligvis «Jeg vil være tung». Rose hadde sangstemme i operaformat og hadde en usedvanlig medrivende måte å synge på. Alle stemte i med «Sol ute, sol inne, sol i hjert’e, sol i sinn’e», «nesa den blåner, og håret det gråner! Sol, bare sol!». Tross sin utvilsomme pondus var Rose liten og lett på tå: «Se, der danser bestefar, se for en stil han har, nesten kokett, blir aldri trett!».
Rolleskikkelsen billedhugger Gustav Vigeland, vil bli stående som noe av det ypperste Rose har skapt. Den barokke bilturen med «Svigermor og Evensen og Kjerringa og jeg» får stadig repriser i radio. Og takket være NRKs rikholdige fjernsynsarkiver kan vi – heldigvis – fortsatt fryde oss over de beste av hans glansnumre på skjermen. Og nå i sin nye rolle som porto, vil Einars glade kontrafei og boblende munterhet dukke opp over hele det norske land.
SHC
* Etter denne nekrologen ble skrevet er nå Drøbak by gjenoppstått og nå i ny og langt større utgave. De blir kanskje nye æresborgere i fremtiden?
Vi antar at det ikke trenges noen nærmere presentasjon av fenomenet Einar Rose. Han er vel kjent for de fleste? – Red.
Dette sto i Pensjonistnytt nr 4/2001. Vi takker Sverre Håkon Christophersen for vellvillig tillatelse til å gjengi nekrologen og bildene.
Sverre Haakon Christophersen var Drøbaksgutt og ansatt i NRK og var med på å bygge opp Fjernsynet i Norge. Han var et mangeårige medlem og senere æresmedlem av Verneforeningen Gamle Drøbak og har hatt en enorm betydning for den gamle byen ved fjorden og det bygningsmiljø han kjempet iherdig for å verne. Han flyttet som pensjonist til Siri Lanka og hjalp der til med å bygge opp fjernsynstilbud til Øst Asias ungdom. Han gikk bort 82 år gammel i 2007 og ligger begravet på Drøbak Kirkegård.