Drøbak – modell for Trangvik?

Av Øystein Øystå og Per Willy Færgestad

Mentz Schulerud ble en gang spurt: «Er du med på at Drøbak er modellen for Trangvik?»

Han dro fælt på det, åpenbart ikke helt enig. «Iallfall ikke bare Drøbak», sa han. «Åsgårdstrand, Son kanskje. En småby ved kysten. Men også Drøbak, ja, sikkert.»

Det lille samfunnet Trangvik, avkroken som lever sitt egetstillestående og egosentriske liv,beskyttet og behersket av en presse avaller ubehjelpeligste og selvgode slag,– hvilken småby kunne ønske å blisammenlignet med et sånt miljø? Maner da ikke helt tilbakeliggende heller! Likevel. Trangviksposten er, medfull rett, utropt til «den store humor i norsk litteratur.» Byen er blitt et begrep. Det er den eneste avisparodien som er omtalt i Encyclopedia Britannica. Og slik berømmelse er det mange som vil være med og dele. Men det kan faktisk dokumenteres at mye av miljøet i Trangvik er hentet fra nettopp Drøbak. Om ikke i tekst, så i motiver. Det var nemlig Olaf Gulbransson, som lenge før han ble et verdensnavn som tegner, ble spurt om å illustrere Trangviksposten. Og Gulbransson var ofte i Drøbak. Han fant mange av sine motiver her. Færgestad bor selv i huset i Havnegaten som sto modell for Trangvikspostens eget redaksjonslokale. Den unge journalisten Jacob Hilditch satt i året 1900 på sin hybel og ergret seg over det lavpannede og ubehjelpelige stoffsom avisene var fulle av, også hans egen avis Dagbladet.

Trangvik tok form for hans indre blikk, som en overdreven parodi. Han levet seg mer og mer inn i stoffet. Gledesstrålende leverte han de to første utgavene av Trangviksposten til redaktør Omholt
i Dagbladet, overbevist om at han hadde lagt et gullegg for avisen.

Nei takk

Men redaktøren kunne med sin beste vilje ikke finne at dette var noe morsomt. Dessuten var han redd for at parodien på avisen og redaktøren kunne bli tatt ille opp av landets provinspresse. Kanskje kunne en og annen redaktør kjenne seg igjen i redaktør Syversen, full av uvitenhet og med selvgodhet som grenset til det vidunderlige.

Og så da: et lykketreff som er blitt historisk. Den fortvilte Jacob Hilditch løp nemlig rett i armene på Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted, som han kjente litt.
Schibsted fikk manuskriptet stukket i hånden, og begynte straks å lese. Og le. Ikke før var Hilditch kommet hjem, så ringte telefonen. Det var Schibsted. Manuset var allerede til setting. Om forfatteren kunne komme ned i avisen neste morgen og lese korrektur?

Den store humor i norsk litteratur hadde funnet sitt hjem. I mange år fortsatte Trangviksposten som en kjeller i Aftenposten. Men forfatterens ambisjoner vokste. Kunne ikke stoffet også egne seg i bokform? Aschehougs forlag var interessert. Men boken måtte i hvert fall illustreres. Og her er det Olaf Gulbransson kommer inn. Direktør Nygaard i Aschehoug vendte seg til Gulbransson, som ble i fyr og flamme over idéen. Han laget straks en rekke utkast til hovedpersonene: redaktør Syversen, rheder Jørnsen, telegrafist Berg, brødrene Markussen, Bergthora og andre. Det er ikke godt å si hvor mange Drøbakfolk som kan vært modell for disse. Rheder Jørnsen tør ha vært inspirert av Drøbaks samlagbestyrer Ferd Jørgensen. Og den koleriske major von Knarren (men han hører hjemme hos Vilhelm Krag) har klare fellestrekk
med konsul og kjøpmann Martin Skancke, som drev sin forretning der Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus nå holder til, i Lindtruppen 1.

Bjørnson hjalp, som så ofte ellers

Første samling av «Trangviksposten» utkom høsten 1900. Hilditch vendte seg til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad og spurte om han kunne skrive noe pent om boken. Problemet var bare at forfatterens navn måtte holdes hemmelig – man hadde klart det så langt – og når Bjørnson først tok i noe, så skjedde det ikke akkurat i hemmelighet. Men denne gang klarte han det, hvor han i et begeistret brev til redaktør Thommessen i Verdens Gang ber om å få vite forfatterens navn «om redaktøren selv får vite det.»

Bjørnsons anbefaling gjorde sitt, salget av boken føk i været. «Den går nesten som Pontoppidans forklaring», skrev Hilditch i et takkebrev til Aulestad. Det sies at Knut Hamsun lo i en uke da han hadde lest første bind. Og merkelig nok lyktes det Hilditch å bevare sin anonymitet i mange år. Selv i familiekretsen, hvor hans bror leste høyt fra boken, lo hjertelig, og undret seg over hvem som kunne være så morsom. Mens forfatteren – hans egen bror – satt en halvmeter unna…

Olaf Gulbransson tegnet til de to første bindene. Så dro han til München. Theodor Kittelsen tegnet 3. bind. Det var ikke så vellykket, og fra bind 4 overtok Aftenpostens
egen tegner Øyvind Sørensen. Men miljøet og personene som var skapt av Gulbransson, levet videre i den form mesteren hadde støpt. Nå kan vi selv avgjøre hvor mye av Trangvik, den verdensberømte småbyen, som har sitt utspring i Drøbak.

Vandring i redaktør Syversens by

Olaf Gulbransson (1873-1958) tegnet som nevnt til de to første samlingene av Trangviksposten i perioden 1900-1907. Da ble de fleste markante personlighetene i Trangvik skapt, og samtidig bildet av Trangvikspostens Redaktion og Trangviks Tidende.Jacob Hilditch hadde en egen avtale med Olaf Gulbransson om at typene og miljøene skulle følge Trangviksposten, selv om det ble en annen illustratør i fremtiden.

Om Olaf Gulbransson bodde i Drøbak fast vet vi ikke, men han hadde mange kunstnervenner her og besøkte dem ofte. På sine vandringer blant Drøbaks hus og trange gater kan han ha funnet de miljøene han ønsket. Vi skal være klar over at enkelte hus og gatepartier har endret seg på 100 år, men ved hjelp av gamle fotografier
kan man kjenne seg igjen. Kunstnerens frihet til å trekke fra og legge til er også tilstede i bildene.

Trangvikspostens redaksjon med redaktør Syversen på trappen til huset i dagens Havnegata 3 i båthavna, med Fiskerkroken 8 i bak-grunnen. Trappen opp ble revet i 1920 årene og dagens mur mot gaten ble satt opp i 1934.

Redaksjonen i Havnegaten

I første samling tegnet han Trangvikspostens redaksjon med redaktør Syversen på trappen til huset i dagens Havnegata 3, med Fiskerkroken 8 i bakgrunnen. Trappen opp ble revet i 1920 årene og dagens mur mot gaten ble satt opp i 1934. Det som kunstneren har tegnet som utedo, var ved folketellingen i 1900 inngang til en kjellerleilighet, hvor det bodde en ungkar som var bybud.

I første samling finner vi også tegningen av politi Fladnes, som er svært lik Drøbaks politi Mørk eller «Far med kjeppen» som han ble kalt.
I andre samling har Olaf Gulbransson plassert den konkurrerende avis Trangviks Tidende i Badehusgaten 18, med nr 21 og 23 i bakgrunnen. Inngangspartiet til nr
21 mot gaten, kan sees på et bilde fra 1905. (Verneforeningens utgivelse«Bilder fra en svunnen tid» s 29).

I den tredje samling, som ble tegnet av Theodor Kittelsen i 1907, er det ingen bilder fra Drøbak. De fire neste samlingene, fra 1914-1929, ble tegnet av Aftenpostens egen tegner Øyvind Sørensen. I den fjerde samlingen finnes heller ingen tegninger fra Drøbak. I den femte samlingen er det et gateparti, som sett fra Bankhjørnet er meget likt Niels Carlsens gate 7 og 9, Galleri Kafé teskje (gamle baker Knudsen) og Titt-inn (i dag Kumlegården) (bildet ca 1920, «Bilder fra en svunnen tid» s 68). Går vi en tur sydover Strandveien vil man gjenkjenne et gateparti fra syd i veien, med Arken (nr17) i fond.

Et annet motiv som er lett gjenkjennelig er fra bunnen av Buggebakken. Kommer man nedenfra, ser man tydelig likheten med huset og uthuset i Niels Carlsensgate.
Fra bunnen av Bugge-bakken. Kommer man nedenfra, ser man tydelig likheten med huset og uthuset i nummer 5, på høyre side av bakken.

Filisterkroken nummer 5, på høyre side av bakken.
Rusler vi ned i Filisterkroken og stiller oss opp i Badehusgata med Glennestranda i ryggen, kan vi kikke inn i stien med kuppelstein med Badehusgata 32 (Eriksenhuset) i venstre kant og Storgata 35B, (Knudsen) i front. Det er også en tegning til fra Badehusgata 18, med Trangviks Tidende, gjenskapt av Øyvind Sørensen.

Bak Lehmannshuset
Går vi videre til Båthavna er det en tegning fra stien bak «Lehmannshuset» med gallionsfiguren. Stien går fra Fiskerkroken og ned til Havnegata. På tegningen ser vi
ovenifra og nedover gressbakken husene i Havnegata 5 og 7, hvor et inngangsparti er inntegnet. Husets eiendomsgrense går i dag rundt trappehella, hvor utbygget sto.
I den sjette samling er Trangvikspostens redaksjon i Havnegata 3 gjenskapt av Øyvind Sørensen. Her er også et «nærbilde» fra redaksjonen med redaktøren på innsiden av vinduet. Han skapte Sørbyhuset, Storgaten 22 også nye person-typer i Trangviksposten, bl.a. fotograf Haarby og hans læremester Hr. Fotograf Seybold, som er svært lik et bilde av Fredrik Ring (Ringgården, 100 år s 94)

En annen tegning somkan være fra Storgaten kan være vanskelig å
gjenkjenne, men tegningen viser sannsynligvis Sørbyhuset (revet ca 1968.) Oasen Hageland ligger på samme sted i dag (Drøbakskalenderen 2005).

Åpningssiden i den syvende samling viser igjen Trangvikspostens redaksjon. Plassert på trappen i Havnegata 3 og med Fiskerkroken 8 i bakgrunnen, står redaktør Syversen og fotograf Haarby og tar i mot reder Jørnsen (se bildet på side 17).

Drøbak har neppe vært modell for Trangvik, men det kan synes som om de gamle trehusene, smugene, de trangegatene og de spesiellemiljøene har bidratt til å skape helheten vi finner i det merkelige tettstedet Trangvik gjennomTrangviksposten. Bøkene foreligger antikvarisk i syv uforlignelige bind.

«Den lidende»

Redaktør Syversen i Trangviksposten lå i evig og fornærmet
splid med stedets konkurrerende avis, Trangviks Tidende,
av «vår» redaktør jevnlig betegnet som «den lidende», Det
er godt at ordvalget er annerledes mellom dagens to
lokalaviser. Her er noen andre eksempler:
• «Det gemene smudsorgan»
• «Det nydelige overfaldsorgan i Jensegaden»
• «Det elendige makværk av et journalistisk vrængebillede»
• «Det krybende smiskeorgan»
• «Gjødselflækken på Trangviks blanke skjold»
• «Det nydelige hjemmebrændende Afholdsorgan»