Verneforeningen Gamle Drøbak

På Seiersten ligger
Drøbak gamle prestegård

Fritt gjengitt etter Hans Christen
Mamen og Sven Lindblads artikkel i
FOLLOMINNE 2002.

Follo Museum ligger på en del av det som en gang var gården Seiersten.

Gården var trolig fra vikingtiden. Den hadde en fin beliggenhet sørvest for Søndre Belsjø. Husene lå på høyden ved den gamle hovedveien fra sjøen, nærmere en halv kilometer nord for dagens ungdomsskole på Seiersten. En vakker bjerkelund førte opp til hovedbygningen på gården. Bygningen lå høyere enn trærne i nærheten, med unntak av tuntreet som var en gammel, staselig eik med «knekk» på stammen. Gavlen på huset må ha vært orientert mot sørvest, for den festet seg sterkt i hukommelsen hos folk som så den fra Drøbak-siden. Gården var plassert høyt og fritt, og utsikten over Drøbak og fjorden var betagende. “Det var blå himmel over det hele”, ble det sagt. Husene lå i en hage med blomster og frukttrær, og bebyggelsen dannet et nesten lukket tun. Det var i sin tid en relativt stor eiendom, og der hvor det nå er festningsverker og skog, var det en gang jordveier som strakk seg langt nedover mot Drøbak.

Gårdens navn, alder og eiendomsforhold

I Akershusregisteret av 1622 omtales et avhendelsesbrev som antakelig er fra årene mellom 1299 og 1319 da Håkon 5. Magnusson var konge. Under «Hovedø klosters breve» er det registrert et «Affhendelsebreff paa Sostan (Sestenn) wdj Frone sogen paa Folloug, dat. Kong Haagens regimentis thidt». Det finnes minst to versjoner av Akershusregisteret, en dansk og en norsk. De to skrivemåtene for gårdens navn angir at den danske utgaven av registeret skriver navnet Sostan, mens den norske versjonen skriver Sestenn. Dette er imidlertid nedskrevet i 1622, og den eldste kjente skriftlige forekomst av gårdsnavnet er fra et såkalt «diplom» skrevet på Glosli den 1.november 1354. Da ble navnet skrevet Sesteini.

Gården var delt i to bruk i middelalderen og var en tid kirkegods. Ifølge Biskop Eysteins jordebog fra omkring 1400 ga Amund Torgarson deler av gården til Ås kirke under Svartedauden. Amund var kanslerens ombudsmann på Follo, og med gaven til kirken hadde han nok ønsket å bidra til sin sjels frelse i usikre tider. I tillegg eide Ås prestebord to øyresbol i gården omkring 1400.

Seiersten ble senere samlet til ett bruk, og i 1575 eide Ås kirke og prestebord hele gården. Dette eierforholdet varte helt til 1898, da Seiersten ble solgt til Forsvarsdepartementet. Forholdet mellom Norge og Sverige var spent. I tillegg til Oscarsborg Festning, som var anlagt allerede i 1850-årene, ble det ansett nødvendig å sikre østsiden av Drøbak-sundet gjennom nye befestninger. Seiersten skanse, Veisvingbatteriet og Heer skanse minner om den militære utnyttelsen av området.

Hvor lå egentlig den gamle prestegården?

Festningsarbeidet forandret terrenget og forholdene en god del, og man gravde seg ned der hvor hovedbygningen en gang lå. Slik ble mange fakta omkring gårdens beliggenhet glemt. I en artikkel i Akershus Amtstidende i 1962 presenterte Øivind Hansen den tilgjengelige kunnskap om prestegårdens beliggenhet. Artikkelen var basert på flere kilder, og de var ikke alltid helt sammenfallende. En av kildene var kontorsjef Andersen fra Oslo. Han hadde vokst opp på prestegården, hvor hans far hadde vært forpakter. Andersen ga følgende beskrivelse av gården:

«Hovedbygningen lå ikke innenfor vollene som nå er der oppe. Veien mot Belsjøgårdene var som den er nå. Fra toppen av Seierstenbakken gikk innkjørselen til prestegården. Til venstre for veien lå en potetkjeller. Veien førte inn på prestegårdstunet hvor det sto et tuntre, og av gårdens forskjellige bygninger lå hovedbygningen øverst mot sydøst. Nedover i vestlig retning forpakterboligen, bryggerhus og drengestue, og en brønn som lå såpass langt nede at en måtte ha en spesiell pumpe for å få vannet opp til hovedbygningen. Tvers overfor hovedbygningen (mot vest) lå vognskjulet. Og så ble firkanten lukket mot nord av en stor uthusbygning med fjøset mot vest, låven i midten med kjørebroen mot syd og stallen østlig».

Andersen kunne videre fortelle at tunets «firkant» ble avsluttet ved stabburet. Det lå til venstre for hovedbygningen. Mellom stabburet og hovedbygningen gikk det en vei som kom frem på veien til Belsjø-gårdene. I tillegg gikk det en sti fra fjøshjørnet og ned dit Veisvingbatteriet er i dag. Hele tunet var gressbevokst, og mellom hovedbygningen og forpakterboligen sto et tuntre. Kjøkkeninngangen var i nord. Prestegården lå i en vakker frukt- og blomsterhage. Mot nord skrånet terrenget ned mot «jordene» dit man etter ekspropriasjonen flyttet hovedbygningen og stabburet. I nordvest hadde man en deilig eikelund. Vest for hovedbygningen lå gårdens uthus med låve, fjøs og stall. Sydvest for bygningen lå en vinkelbygning, hvorav den ene del bruktes som skolebygning og under konfirmasjonsforberedelsene. Prestegårdens vakre beliggenhet var viden kjent, og særlig skal utsikten over Drøbak og fjorden, samt østover, ha vært betagende skjønn.

Brukere og prester

Flere av gårdens brukere på 1500-og 1600-tallet var knyttet til trelasthandel.

I 1752 ble det utnevnt en residerende kapellan i Ås, og da Seiersten tilhørte Ås kirke, ble den utlagt som embetsgård forkapellanen. Den første var Peder Jakobsen Pavels. Han ble etterfulgt av Mads Stoud, Michael Kjep, Ole Rømer Sandberg og den driftige Morten Wedelboe Munster.

Munster solgte den gamle hovedbygningen i 1801 for 150 riksdaler til skipper Andreas Mørch. Det var en laftet tømmerbygning som inneholdt seks værelser og kjøkken. Mørch flyttet den til Drøbak. I de vanskelige årene 1808-1809 skal Munster ha reist rundt for å lære folk å lage mat av mose og bark. I 1809 ble Munster avløst av den like energiske og forstandige Otto Bull. Han ble den første sognepresten i Drøbak, da Drøbak med Frogn ble utskilt fra Ås i 1823. Bull bygde ny hovedbygning og satte også de andre bygningene i god stand. Otto Bull døde i embetet i 1849. I 1850 ble Johan Henrik Gude sogneprest og satt i embetet frem til 1869. Han var onkel til maleren Hans Gude, som ofte besøkte sin onkel på Seiersten. Hans Gude har skildret Kristianiafjorden og Drøbak i en rekke av sine malerier.

Hovedbygningen, som ble oppført i 1831, hadde 9 værelser, hvorav 4 kvistværelser, pikekammer, kjøkken og spiskammer.

De siste brukerne. Salg og avvikling av gården

Det ble Otto Severin Olsen som fulgte etter Johan Gude på Seiersten i 1869. Deretter fulgte sogneprestene Carl Andreas Lexow, som bodde på gården 1874-1891, og Jacob Andreas Wille Sandberg som bodde her inntil gården ble solgt fra Kirkedepartementet til Forsvarsdepartementet i 1898. Prisen var kr. 44.500.-

Nå var det forsvaret av landet som skulle sikres best mulig, ikke minst i Drøbaksundet.

Kort etter salget ble prestegårdens forskjellige bygninger revet og delvis plassert andre steder i festningsområdet. Selve hovedbygningen kom ned i østsiden av dumpa eller «sumpa». Den ble litt ombygget, men den gamle hovedinngangen ble bevart på en pietetsfull måte. Stabburet i hele 3 etasjer ble flyttet til nordsiden av offisersmessen og gjenreist i 1899. I årene 1960/61 ble stabburet flyttet til Follo Museum.

Det eneste huset med tilknytning til prestegården som står igjen på eiendommen, er bygningen like utenfor Hundeskolen, som like inntil siste verdenskrig ble forpaktet av løytnant og gårdbruker Norem, som bodde der med sin store familie og drev et lite gårdsbruk.

Da Forsvarets hundeskole ble opprettet nord for Veisvingbatteriet en gang etter krigen, ble den gamle bygningen restaurert og benyttet som bolig for sjefen for Hundeskolen. I dag er Hundeskolen nedlagt her ved Seiersten og flyttet, og den gamle bygningen står tom. (pr 2015 drives Montessori Ungdomsskole i deler av Hundeskolens lokaler T.E)

For å få med flere detaljer og opplysninger om den gamle prestegård, anbefaler vi våre lesere å anskaffe FOLLOMINNE Årbok 2002, som er til salgs på Follo Museum for en rimelig penge.
BM

I nr 4/2003 side 22-23 står følgende:

Apropos Drøbak gamle prestegård

I PensjonistNytt nr. 3/2003 hadde vi en lengre artikkel om Drøbak gamle prestegård. Her skrev vi at den eneste bygningen som står igjen, er bygningen som ble flyttet til området hvor Hundeskolen ble etablert. Dessverre ble også denne revet for et par år siden. Det er bare grunnmuren som står igjen!

Da Forsvaret eksproprierte Seierstenområdet i 1897 ble prestegården og de tilhørende bygninger og stabburet revet. Noen ble gjenoppbygd for militært bruk. Det store stabburet er heldigvis blitt reddet og befinner seg i dag på Follo Museum. Det hersker tvil om det var selve  presteboligen eller det var driftsbygningen som ble gjenoppbygget nede ved Veisvingbatteriet (like utenfor Hundeskolens område).

Vi gjengir et fotografi som viser tjenestemannsboligen høsten 1902. Det lå mange jorder og løkker under Prestegården. Disse ble tatt i
bruk og kombinert med oppsynsmannsjobben for Seierstensområdet.

Underoffiser og oppsynsmann Otto Telle med familie bodde og drev stedet frem til 1934. Telle gikk da av med pensjon og flyttet til Gulliksbakken (i 2015 Osloveien 23) , hvor hans sønn senere etablerte snekkerverksted. Løytnant Norem med familie overtok og drev her et lite småbruk frem til tyskerne okkuperte hele området.

Etter krigen ( i 1947) overtok børsemaker Henry Busk og familie stedet og bodde der i 11 år. Da Hundeskolen etablerte seg i området etter krigen, fikk sjefene ved Hundeskolen, først Soot og deretter Spro, bygningen som tjenestemannsbolig.

Det er synd at tjenestemannsboligen ble revet. Den kunne ha vært til stor nytte om f.eks. DFI hadde fått disponere Hundeskolens område og bygninger.
BM

I Pensjonistnytt nr 3/2003 side 26 til 29 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for tidligere velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.