Dikternes Drøbak

Av Sverre H.Christophersen

Fjorårets utgave av «Follominne» hadde en artikkel om de mange kjente kunstnere som levde og virket i Drøbak i den nære fortid. Men den kunstneriske skapelsesprosess er jo, ikke på noen måte, forbeholdt malere og billedhuggere og denslags folk. De som griper til penn og papir for å uttrykke seg, når vel kanskje vel så mange med sin kunst. Så denne gang gjelder det skrivekunsten og de diktere og skribenter som har det til felles at de har funnet arbeidsro og inspirasjon i den lille kjøbstad ved Kristianiafjordens smaleste løp.
Det kan ikke bli noen komplett og uttømmende fremstilling av dette tema, blant annet fordi plassen her jo er sterkt begrenset. Men – disse skisser, anekdoter og spredte opplysninger kan kanskje gi leseren lyst til å forske videre, til å ta frem igjen kjente verker – eller til, simpelthen å gjøre nye bekjentskaper.

Som med de bildende kunstnerne fant «oppdagelsen» av Drøbak sted mot slutten av forrige århundre. Vilhelm Dybwad (1863-1950) – den populære for- fatter av lystspill, som «Ola Lia», til Centralteatret, og av revyer og viser for «Chat Noir» – (vi nynner ennå på «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle, du grå») kom til Drøbak i 1896. Han var jo, forøvrig, først gift med den store skuespillerinne Johanne Dybwad, og – fra 1916 – med Bokken Lasson, grunnleggeren av «Chat Noir».

Huset hans – «Hellinga» -ligger fortsatt i Johanne Dybwads vei sydpå. Han skriver: «Det var Skramstad (maleren Ludvig S.) som fikk oss til Drøbak. Da vi hadde vært der som leieboere et par Sommere og hadde likt oss urimelig godt, foreslo han at vi skulle kjøpe skolebestyrer Keyesers hytte. Men den var for liten. En søndag tidlig om våren 1898 var vi der nede med en arkitekt som Skramstad hadde tinget. Da Skramstad fikk se utkastet, tok han meg til side og sa: «Gi’n 100 kroner og la’n reise hjem. Jeg skal tegne for dig» Og dermed ble det! Dybwad fant mye rart å folkelivsskildre i Drøbak. Ikke minst omtalte Skramstad, som var en stor original, som fordi han blandet seg i stedets styre og stell, og fordi han hadde slik en prektig eiendom, fikk klengenavnet «Kongen av Drøbak». Vel kjent er Dybwads historie om tømmermann Magnus Jansen som hadde fart til sjøs, og en gang fikk så forbasket vondt i det ene øyet. Skipperen ombord stilte den foruroligende diagnosen «Sort Stær». I Le Havre oppsøkte Jansen en noe mer kvalifisert medicus, som raskt konstaterte at det dreide seg om noe tjære, som greit lot seg fjerne. Da ble Jansen så gla at han fridde til den første jenta han traff, og giftemål ble det, i Le Havre. Dybwad moret seg over «byen med de mange navn. De 2087 fastboende kaller Drøbak «Rosenes by» efter den velstelte haven til Dr. Johnsen i «Storgata», byens eneste trafikkåre. Krigsmakta kaller byen «Nordens Gibraltar» efter Kaholmen. Lystseilerne har døpt den «Drawback», fordi det er nesten umulig å krysse opp gjennom sundet når strømmen går imot. Endelig har onde tunger døpt byen «Sladreback», efter konene ved vannposten.»

Våren 1905 kjøpte Knut Hamsun (1859-1952) tomt i Drøbak for å bygge et hus som han selv hadde tegnet. «Maurbakkem ligger fortsatt vakkert til i Vestbyveien. Stilen bærer preg av huset til den store handelsmannen Zahl, på Kjerringøy – forbildet for Hamsuns Mack. Hamsun tegnet ikke bare grunnplanen, men også interiørmessige detaljer som dører – og søyler – som befinner seg på alle vegger i stuen. Hamsun hadde vært veiarbeider og tømmerhogger og mye annet, så han plaget bygningsarbeiderne svært med sin «fagkunnskap». Han tok tiden på pausene deres, og holdt nøye regnskap med hver krone. I byggeperioden bodde Hamsun på Petersens Hotel (nå Reenskaug). I 1903-04 pendlet han mellom Drøbak og Hornbæk på Sjælland, og levde på et legat han hadde fått. Romanen «Sværmere» ble ferdig i Drøbak 1. juni 1904, og ble utgitt i desember samme år. Romanen er preget av «en folkelig, ironisk munterhet som kan minne om stemningen i Mark Twains bøker om småbyens liv og levnet».

Alle i Drøbak visste jo hvem, og hva, Hamsun var, og historiene om ham er mange. En av dem dreier seg om en gammel frakk, som han ville ha en lokal skredder til å snu, fordi han var så billig. Men så traff Hamsun noen kunstnervenner som tok ham med til Kristiania, og der ble det kafeliv med mere, men dertil hørende utgifter, og 3 dager senere kom Hamsun tilbake til Drøbak, fortsatt med frakken over armen. Dikteren ble godt kjent med Georg Stang som var kommandant på Oscarsborg. Hamsun brant nemlig for full uavhengighet av Sverige, og tilbød seg å gjøre frivillig verneplikt. 7. desember 1905 fikk den siste bygningsarbeider utbetalt lønnen sin, og «Maurbakken» var fullført. Sammen med sin første hustru, Bergljot, og deres 3 år gamle datter Victoria, flyttet dikteren inn. Alt på tegnestadiet hadde Hamsun fordelt værelsene i 2den etasje med påskriftene «mit» og «Bergljot og Victorias».

Hamsun måtte ha eget soveværelse på grunn av en tendens til å bråvåkne om natten med hodet fullt av ideer. De måtte skrives ned med en gang, og da måtte han ikke forstyrres. Men familielykken ble ikke langvarig. Bare noen måneder senere ble det separasjon, og 2 år senere ble ekteskapet oppløst. Hamsun forlot altså Drøbak, men Bergljot og lille Victoria ble boende. Etter at «Maurbakken» var solgt, flyttet de til Bergsliens hus i Husvikveien, der de bodde mens Victoria gikk på folkeskolen. Herman Wildenvey (1886 -1959) – «sommerens sanger» – forteller at han ut på året 1902 «gikk en ny tur for å selge mitt hefte «Campanula» (egne dikt), og kom helt til Drøbak. Der var det nemlig samlagsavstemning (samlag = Vinmonopol), og mitt ville fiendskap til brennevinsdjevelen gav sig utslag i, at jeg kastet heftene og skrev en antisamlagssang, fikk den trykt (hos O.B. Hansen) og solgte den for 10 øre stykket. Den gikk på melodien «Jeg har båret lerkens vinger», og jeg hadde den store tilfredsstillelse å høre den sunget utenfor Samlaget av flere hundre mennesker.» Dette ble langt fra Wildenveys siste opphold i Drøbak. I 1914 ble det Verdenskrig, og 28 år gammel ble han innkalt til militærtjeneste og havnet på Oscarsborg som Matr. nr. 4292.

Dette var meget ubeleilig, for han hadde nettopp, sammen med fru Gisken skapt seg et hjem i København. I brev etter brev til henne, skildrer han strabasene i «redselsfulle uniformer», «lapskaus og grynsodd i blikk kopper», «og noe som med urette kalles kaffe». «Inne i Festningen lukter det lik og krudt og karbol som på en slagmark. Likene er foreløpig bare daue rotter, men Gud vet hva det kan bli.» Men Wildenvey ble etterhvert forflyttet til telefonsentralen, og kunne lure seg til å ringe Gisken med jevne mellomrom. De avtalte at hun skulle komme på besøk. Men Matr.nr. 4292, hadde, formedelst 4 + 2 dager ulovlig fravær, uheldigvis havnet i Drøbak Hjelpefengsel. Han skulle sone 14 dager, subsidiært 4 dager på vann og brød. Gisken steg i land på Dampskipsbryggen og spurte seg frem til Drøbak Hjelpefengsel. Celledøren sto åpen. Ingen soldat Wildenvey. På det lille bordet: fullt av papirer, blomster og et fat med kaker. «Han er visst inne hos min kone og drikker kaffe», sa fangevokteren. I dette gemyttlige fengsel skrev Wildenvey diktet «Hvite haver», om våren som også kommer til Oscarsborg. To av de seks versene lyder slik:

Hvor øen ble deilig, da våren brøt løs
i dette alvorlige år.
Jeg så den da fjorden langs strendene frøs
en festning, et fort, en urokkelig røs.
Og se, nu er den hvit av vår!

Vi møttes forleden her ute på mo’n
et vårtegn vi gledes ved:
En erle, en vippende, viktig person
la rede og egg i vår største kanon
for riktig å ruge i fred.

I senere år var Wildenvey ofte i Drøbak. Siste gang var vel da han leste dikt ved avdukingen av Ørnulf Basts «Fontenegutt» i Badeparken.

Hamsun fikk Nobelprisen i 1920. Men en annen Nobelprisvinner – 1928 – har også kastet glans over Drøbak: Sigrid Undset (1882 – 1949). I boken «Elleve år» gir hun en levende skildring av sin barndom. Heltinnen har fått navnet Ingvild, og av alle hennes opplevelser i Drøbak, er skildringen av besøket på byens damebad en av de morsomste og mest detaljerte:

«Det var saa pent i Drøbak, husene saa lysmalte og nette indunder bred kronede trær, og paa den andre siden av gaten glittret sjøen mellem trærne. Tusen slags morro saa her ut til at være, men nu skulde de først gaa og bade! Hun var stiv og spent av aa grue sig. Badehuset laa ute ved en brygge. Inderst mot land var den muret op av stener, og mellem stenerne laa bortslengt agn og fisk og fiskeslo og lugtet vondt paa en rar og god maate, sjøagtig. Paa sjøsiden av badehuset var det en slags veranda, og fra den gik en trap ned i vandet, der sto op over de tre-fire nederste trin og det grodde grønske og smaahvite knopper paa dem og bunden utenfor trappen var fin lys sand som vandet glittret grønt over og rutet med et net av lysskygger. Med munden knepet sammen kilte hun baklængs nedover de vaate trin. Kroppen hennes gjøs gjenkjendende mot den frygtelige vaate kulde, hun fik gaasehud – men nu stod hun paa bunden og holdt i trappen. Ut fra badehusaltanen stak et langt spir som det hang tauger ned fra. Ingvild fik tak i et taug, klynget sig fast til det og sparket i vandet alt hun orket, skrek som de andre badeungene, svelget sjøvand, og det smakte gyselig – deilig.»

Bjørn Rongen (1906 – 1983) var født på Voss, og begynte på teologistudiet. Men han ble nå forfatter. I 1939 slo han seg ned i Drøbak, og ble her til sin død i 1983. Hans bolig «Bjødnabyks», døpt av vennen Georg Brochman, som vanket mye der sammen med Arthur Omre og Nils Johan Rud, ligger fortsatt i Skogveien. I frigjøringsdagene i 1945 var Rongen «mellombels» redaktør av «Akershus Amtstidende». Hans hovedverk er rallartrilogien fra Bergensbanens dramatiske anleggsperiode. Den utkom i årene 1956 – 1958. Rongen var sterkt opptatt av sosiale forhold og har skrevet om sagbruksarbeiderens kår, om arbeidsløshet, om gryende nazisme – men også om kjærlighet. Hans mange barnebøker regnes blant de beste i genren, som «Anne Villdyrjente» (1956), og «Fem døgn på Isfjell» (1964).
Sigrud Undset skildrer Damebadet med stor innlevelse.

En markant skikkelse i Drøbaks bybilde i årene 1938 til 1961 var lyrikeren Anna-Kathrine Graff. En høy gestalt med mørke klær og kullsort hår, som tilbragte sin alderdom i småbyen ved fjorden. Den skrev hun ofte og hengivent om, men hennes hovedtema var kjærligheten, slik den arter seg sett fra kvinnens synspunkt. Hennes dikt var ofte å se i aviser og blader, og foruten i egne samlinger er hun representert i antologien «Norske Kjærlighetsdikt». Anna-Kathrine Graff var den andre kvinnelige lyriker som ble medlem av Den Norske Forfatterforening. Den første var Inger Hagerup.

En vennlig sjel og det gode menneske i Båthavna gjennom mange år var Nils Brantzeg (1913 – 1984), Der nede i strandkanten bodde han i et hvitt trehus, så beskjedent at han syntes det var for prangende å kalle det «Skipperhus». Han foretrakk betegnelsen «Matroshus». Som gammel sjømann elsket Nils å være på fjorden, og hadde, i tur og orden, to små farkoster til dette bruk. Den første het «Sarepta» etter krukken som aldri ble tom, den andre, en noe tettere rød plastbåt, «Maos lille røde». Brantzeg var født i Berlin, og han hadde deltatt i Finlandskrigen i 1939 – 1940. I Drøbak bodde han fra 1964 til 1973. Han var en produktiv lyriker, med mange diktsamlinger. Men han skrev også romaner og var fast petit-kåsør i «Dagbladet» under merket «Lyrifas». Vektige ting og lettere ting – «døgnvers» – om hverandre. Et eksempel på det siste kan være «Drøbak-vår»:

Hyggelig

at krokusen hopper
i alle hager
og varsler om kommende
sollyse dager –
Snart er det vår!

I Badeparken
blomstrer de selsomste ting
opp av marken:
Plastposer, blikkbokser,
preventiver,
snø flekker minker og minker.
Et hundre tusen tomflaskeskår
glitrer og blinker:
Nå er det vår!

Takket være den nære og gode forbindelse med Hovedstaden, det stimulerende kunstnermiljøet og de idylliske forhold ble Drøbak mange skribenters favorittsted i kortere og lengre perioder.

Sommeren 1903 lånte maleren Edvard Diriks sitt hus til Gunnar Heiberg (1857 – 1929) som i husets stue skrev sitt mesterverk «Kjærlighetens Tragedie». Stykket er en forherligelse av den store erotiske lidenskap som ikke lar seg forene med ekteskapet. Christian Krohg, som var hjemmehørende i Drøbak 1904 – 1912, var jo ikke bare en stor maler, men også en stor skribent. Han fant mangt et susjett her – som historien om Los Karlsen som hadde loset Keiser Wilhelm. Man blir vel aldri enige om hvor det sagnomsuste Trangvik egentlig lå, men «Trangviksposten»s skaper, Jacob Hilditch, fikk nok i Drøbak mang en lys ide både til persongalleri og opptrinn. Yngvar Hauge, Johan Borgen og Gunnar Reiss-Andersen søkte også til det fredelige Drøbak for å skrive. Forfatteren Hans Krag bodde her fra 1941 til 1952. Han var egentlig heraldiker og genealog og nedla et stort og grundig arbeide med å få orden på Kommunens gamle skrifter. Frogn Historielag har hatt særlig glede av dette, og har hans opptegnelser om Tollstedet Sand, kirkebøkene for Ås – inkludert Drøbak/Frogn – fra 1742 til 1843. Folketellingen 1801 ble også gjort tilgjengelig i popularisert form. Etter oppdrag fra Drøbak Formannskap utarbeidet Krag et forslag til byvåpen, bygget på et av feltene i det «gamle» byvåpenet, nemlig det med armene som løfter en krone. Forslaget fant ikke nåde i Riksarkivet.

Men den mest særpregede av samtlige forfattere som har bodd i Drøbak er så utvilsomt Fredrik Stabel (1914 – 2001) – Norsk Dusteforbunds skaper og primus motor. I diverse bøker og i sin faste spalte i «Dagbladet» setter han søkelyset på våre dårskaper, på diffus vitenskapelig språkbruk og på tekstutformingen i den byråkratiske jungel. Ledsaget av hans helt spesielle, surrealistiske tegninger kommer hans filosofiske betraktninger som perler på en snor: «Et kranium kan ikke smile. Ethvert smil, selv det hjerteligste, er derfor i bunn og grunn (dypest sett), overfladisk». Og i skjæringspunktet mellom det hverdagslige og det sublime har Stabel formulert en rekke aforismer, som: «Selv en klokke som står, viser riktig tid to ganger i døgnet», og «Under sneen er asfalten alltid grå». Stabel har nå passert de 75, men bestyrer fortsatt Dusteforbundets hovedadministrasjon i Seimbakken 3 med uforminsket nidkjærhet. Om ham kan man si, som om forfatteren Didrik From, Jr.: «han er mannen hvis ånd aldri hviler».

(Denne artikkelen ble publisert i FOLLOMINNE 1989. Fredrik Stabel døde i 2001. Vi anbefaler et besøk i “Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus” i Lindtrupbakken 1)

Litteraturhenvisninger:

Brantzeg, Nils: «Masker gjennom 50 år», H. Aschehoug & Co, 1984.
Dybwad, Vilhelm: «Venner og kjenninger fra 80-årene»,Gyldendal, 1941.
Dybwad, Vilhelm: «Glade minner fra spredte år», Gyldendal, 1950.
Ferguson, Robert: «Gåten Knut Hamsun», Dreyers Forlag, 1988.
Graff, Anna-Kathrine: «En Kvindes Digte», Alb. Cammermeyers Forlag, Kristiania, 1919.
Hamsun, Knut: «Samlede verker», Gyldendal Norsk Forlag, 1963.
Solstad, Arve: «Fornuften er en ensom ting», Gyldendal, 1984.
Undset, Sigrid: «Elleve år», Aschehoug, 1973.
Wildenvey, Gisken: «Kjærlighet varer lengst», Gyldendal, 1975.
Wildenvey, Herman: «På ville veier», Gyldendal, 1932.

Sverre H. J. Christophersen

Født 1925. Hjemmehørende i Drøbak. Etter Examen artium på Ski filmstudier i USA, Bachelor of Arts og Master of Arts, University of Southern California. Programsekretær og redaksjonssekretær i NRK Fjernsynet siden 1960. Produsent av programmer om revyliv og kunstnere, reportasjer fra Sør-Amerika, USA og Østen. Kommentator virksomhet.

Har foruten diverse avisartikler skrevet boken «Vel møtt til Sendingen», om Lulu Ziegler i «Møter i musikk», samt billedtekster i «Drøbak – bilder fra en svunden tid».

Dette er teksten Sverre H .J. Christophersen presenterte seg med i FOLLOMINDE 1989 Det bør ellers bemerkes at han har gjort en kjempeinnsats i Verneforeningen Gamle Drøbak i mange år og er i dag Æresmedlem i Foreningen. Vi takker han for tillatelsen til å bruke denne teksten. Han døde dessverre den 8. januar 2007.