Verneforeningen Gamle Drøbak

Digel- og krittpipefabrikken
på Husvik

Av Bernhard Magnussen og Sven Lindblad

Mange nordstrandinger har som barn gravd i sandbankene langs Vindfangerbukta på jakt etter rariteter. Det var mye som satte fantasien i sving. Her var flintsteiner i de underligste fasonger og farger, rustne jernbolter, kopper uten hank og gammelt tauverk i kauser. Men mest spennende var det å finne rester av krittpiper. «Stilken» var som regel brukket av, men med litt besvær gikk det fremdeles an å få litt røyk, selv om det bare var tørkede blader som ble stoppet i pipa. Kanskje pipene kom fra England og Holland med ballastsanden?

Noen fant også piperester borte ved det store lønnetreet i bakken opp til Husvik-kasernen – uten å tenke på at det var lite rimelig at ballastsanden lå så høyt oppe. Forklaringen er nok helst en annen, i hvert fall når det gjelder Husvikfeltet. Her lå det nemlig i sin tid en digel- og krittpipefabrikk. Ingen vet nøyaktig hvor den lå, men funn som er gjort under utgraving av tomtene i Husvikfeltet (Tingveien), peker på at den kan ha ligget like nedenfor dammen på Husvik. Men den kan også ha ligget rett opp for det store lønnetreet som mange husker.

Tobakken kom til Norge på
1600-tallet

På begynnelsen av 1600-tallet hadde tobakken gjort sitt inntog i de nordiske landene. Alleredeomkring 1613 var tobakken kjent i Bergen. Den fant raskt veien tilalle samfunnslag, og til alle deler av landet. Det het at man «drakk»tobakken av krittpiper, og i denførste tiden foregikk gjerne nytelsen i vertshusene – sammen med et glass øl eller vin. Under en periode i det syttende århundre ble det forbudt å innføre tobakk til Norge fordi kongen hadde erfart «den store Skade, som Tobaksdrikken Undersaaterne udi vort Rige Norge tilføyer». Men forbudet ble snart opphevet.

I Norge ble hollandske og engelske tobakkspiper dominerende, men fra midten av 1700-årene kunne Norge dekke sitt eget behov – og i en periode lukke havnene for all innførsel av tobakkspiper. Det skyldtes at Jacob Boys pipefabrikk på Bragernes i Drammen kunne forsyne hele landet med piper – og vel så det. I 1752 hadde Boy fått privilegium for å etablere tobakkspipe-fabrikk på Bragernes «for at Conservere Penger i Landet og give mange mennisker Brød».

Knud Rist etablerer fabrikk

I 1760-årene så studiosus Knud Rist seg omkring etter et sted å anlegge en fabrikk for produksjon av digler samt krittpiper og annet leirtøy. 22.juni 1764 fikk han ti års «privilegiumexclusivum» av kongen, dvs. enerett for Danmark og Norge på «alle Slags Digler, som til Smeltninger af Arbeydere i Metaller og af Chymicisfornødiges, paa hands dertil oprettede Fabriqve at forfærdige. Og som hand tillige agter Tobaks Piber og allehaande Kar af Leer ved bemelte Fabriqve at lade giøre, saa ville Vi hannem ogsaa hertil Voresallernaadigste Tilladelse have forundt. Dog maae hand ikke blaae eller hviidsamt blaae og hviid Delfs Steen-Tøyeller saa kaldet Cølnisk Gods til Forhandling i Vort Rige Dannemark indføre, forinden Vi Forbudet derpaa i Anledning af det kiøbenhavnske blaae og hviide Steen-Tøy lade ophæve».

Samme år som Rist fikk privilegium, klaget tobakkspipefabrikanten Jacob Boy på Bragernes i Drammen til sentrale myndigheter over Rists virksomhet. I 1762 hadde Boy avviklet sin pipefabrikk på Bragernes fordi hans bevilling og monopol på ti års produksjon hadde utløpt, og Boy hadde nå til hensikt å få tilbake sitt gamle privilegium. Han ønsket fortsatt å ha monopol på produksjon av krittpiper. Monopolet skulle ikke bare gjelde Akershus stift, som den gang omfattet store deler av Østlandet, men hele Norge.

Opprinnelig hadde Boy riktignok gitt Knud Rists foretagende sin «varmeste anbefaling», men han ønsket at Rist måtte advares av kongen mot å etablere fabrikken i Akershus stift. Boy henviste Rist til Trondheim, Bergen eller Kristiansand, hvor alt lå til rette for ham. En produksjon på stedet ville falle mye rimeligere, fordi man fikk lavere transportutgifter. Dessuten var leveomkostningene på disse stedene langt lavere enn i Akershus stift. Men Knud Rist hadde «ikke vendt sitt øye derhen», skrev Boy med beklagelse. Rist hadde tvert imot forsøkt å finne et sted for sitt anlegg nettopp i Akershus stift – til og med på Bragernes, der Jacob Boy hadde sin fabrikk.

Rist fikk stadfestet sitt privilegium 12. mars 1767. Det var først og fremst for å nyttiggjøre seg sin oppfinnelse av et særlig ildfast slag digler, at Knud Rist ville anlegge sin fabrikk. En digel (smeltedigel) er et ildfast kar til gløding og smelting – gjerne av metaller. Den må ikke være porøs, den må tåle store variasjoner i temperatur og være upåvirkelig av kjemiske stoffer. Rist hadde funnet opp en egen «Composition» som etter en del forsøk «ere befundne at udholde Ilden fuldkommen i den Grad som de fra fremmede Stæder hidindtil indførte».

Men Rist hadde tydeligvis også tenkt å lage både tobakkspiper og fajanse, siden kongen minner om at fabrikken i København hadde monopol på blåhvit fajanse i Danmark. Fajanse er leirgods som er glassert med metalloksyd, særlig tinn og kopper, og brent. Knud Rist kunne nok lage fajanse, men da han fikk sin enerett i 1764, kunne han ikke føre den til Danmark. Dette skulle endre seg. Allerede i 1769 ble privilegiet til København-fabrikken som lå i Store Kongensgade, opphevet.

En mann ved navn Magnus Theiste hadde reist gjennom Follo i februar 1762 og notert at det var en pottemaker i Follo som brente seks til åtte ganger i året – hver gang for 30–50 riksdaler. Det var ganske bra kvalitet og «nogenledes Fayanceartig med en brun Lasur». Her fantes også en hvit og litt gulaktig leire som Theiste mente fortjente nøyere undersøkelse.
Da Knud Rist fant fram til plassen for sin fabrikk, falt valget på Husvik ved Drøbak. Her kunne han losse leiren fra Holland som var råvaren til fabrikasjon av krittpiper. Rist fikk med seg noen interessenter i Drøbak, og i 1765 kjøpte han hele Husvik med tilliggende herligheter. Fabrikken ble bygget i 1766. Neste år fikk han bekreftet sitt privilegium, men han kom ikke til å utnytte det fullt ut. Det ble drevet digel- og krittpipeproduksjon, men det er ingen tegn på at det også ble produsert fajanse.

I avisen «Norske Intelligenssedler» ble det annonsert at forhandlerne i Christiania solgte alle slags piper fra Rists fabrikk, men fajanse nevnes ikke. En type glaserte piper viser likevel at mulighetene for fajanseproduksjon var til stede. Den samme avisen gir også andre glimt fra fabrikken på Husvik. I september 1768 averterte major Andreas Mylheim fra Hvitsten at han ville selge sin femtedel i Rists pipefabrikk, fordi han skulle flytte til Tønsberg. På en dødsboauksjon etter kirurg Ditlev Rist i september 1772, ble det frembudt en aksje «udi den Kongelige privilegerede Huusvig Leer-Kar og Pibe-Fabrique, med tilhørende Bygninger, Effecter og Grund».

Fabrikkbygningen og
pipeproduksjonen

Det er ikke utenkelig at så mange som tyve mennesker kan ha hatt sitt levebrød ved fabrikken på Husvik i de beste årene, men dette blir spekulasjoner. Flere av dem var trolig utlendinger, og en del kan ha vært rekruttert fra Jacob Boys fabrikk på Bragernes i Drammen. Husvik fabrikken har ligget noe utenfor selve gårdsanlegget på Husvik. Fabrikkbygningen kan ha vært i flere etasjer. Bygningen har hatt vinduer, og kakkelovner ble trolig brukt til oppvarming om vinteren. Den må ha hatt en grunnmurt kjeller, for den rå leiren ble oppbevart i kjelleren. Kjelleren var i det hele tatt viktig. Den kunne beskytte mot kulde om vinteren og mot hete om sommeren.

Vi våger ikke å si noe om hvordan digelproduksjonen kan ha foregått, ikke minst fordi Knud Rist hadde funnet opp sin egen «Composition» for fabrikasjon av digler. Denne produksjonen kan ha pågått i en egen bygning. Vi skal derimot antyde litt om hvordan fabrikasjonen av krittpiper kan ha gått for seg. Opprinnelig hadde pipehoder blitt dreid opp nærmest som en «vase» når piper ble laget, men det var tungvindt. Da fabrikkene kom i gang, ble krittpipene støpt i former i stort tempo. Over kjelleren har det vært et verksted med store arbeidsbord langs veggene. Læregutter hentet leire, bearbeidet ruller av leiren, trillet den ut og gjorde den klar for svennene. Svennene overtok leiren, bearbeidet den videre og la den i former så den dannet forskjellige slags piper – med kort eller lang «stilk». Pipeformene ble satt i spenn på verksted bordene. Deretter var det andre som overtok og skar bort «utvekster» som måtte sitte på pipene når de ble tatt ut av formene. Pipene ble så glasert ved å stryke og glatte eller polere overflaten, gjerne med et glassrør. De ble også strøket utvendig med en ferniss for å fjerne fint støv som kunne gjøre at pipene klebet seg til leppene under bruk. Pipene ble som regel merket med signaturer knyttet til den aktuelle fabrikken. De rå pipene ble plassert til tørking på spesielle «riffelbrett» i kjelleren. De ble så stablet i leirpotter og var klare til brenning i en stor ovn. Brenningen skjedde gjerne en gang i uken. En pipemaker-mester ledet og overvåket det hele.

Christopher Bocklum blir ny eier

Etter Knud Rists død, trolig omkring 1780, ble fabrikken på Husvik overtatt av Christopher Bocklum som fra før eide en pipefabrikk på Larkollen. Det var en mann med gode kunnskaper om pipeproduksjon, noe vi kan se av en bevilling til å drive pipefabrikk datert 26. desember 1766. Bocklum var da bosatt i Drøbak, og årsaken var trolig at

han arbeidet i pipefabrikken på Husvik. Han fikk innvilget en søknad om å bygge sin egen pipefabrikk, men fabrikken måtte ikke ligge innenfor en omkrets på tre mil fra Christiania. Det samme gjaldt Drøbak hvor Rist hadde sin fabrikk, og Bragernes i Drammen hvor Jacob Boys pipefabrikk lå. Bocklum plasserte derfor sin fabrikk på Larkollen.

I bevillingen står det: «26. Dec. Bevill. for Christoph Bocklum af Drøbak (som har lært TobakspibeMagers Professionen i Wolbech i Brandenburg, derefter reist for at ernære sig af denne Profession, og til sidst forestaaet en TobakspibeFabrik i Kbhvn [København] som Mester-Svend i 6 Aar), at han maa nedsætte sig paa hvad Sted i Agershuus Stift, han kunde eragte det tjenligt (dog ei i en Circumference af 3 Mile ved Drøbak, Bragernæs eller Christiania, hvor Brændet allerede skal være i høie Priser), og en Tobakspibe-Fabrik anlægge». Bocklum døde imidlertid allerede i 1781. I dødsboet etter ham ble «dem paa Hussviig grunn ved Drøbak værende Tobakspipe Fabrique og Husbygninger» samt redskaper taksert til 150 riksdaler. Pipefabrikken på Larkollen ble sannsynligvis lagt ned kort etter Bocklums død.

Hans Jaspersen overtar

I 1781 kunne fogden fortelle at «pibe fabriquen Bocklums enke i Drøbak har aldeles nedlagt sin forhen oprætede pibe fabrique». Allerede samme år giftet Christopher Bocklums enke Karen Jørgensdatter seg med Hans Jaspersen, og 22. mars 1784 ble privilegiet for fabrikken på Husvik fornyet. Her fremgår det at produksjonen av smeltedigler var tenkt nedlagt. Hans Jaspersen gjenreiste krittpipe-fabrikken, men ikke noe tyder på at han drev fajanseproduksjon. Både i 1780-årene og 1790-årene heter bedriften «Husvig Pibefabriqve».

Christopher Bocklum hadde vært gift tre ganger, og han hadde til sammen fire sønner. I 1786 utstedte Jaspersen en obligasjon til Moss overformynderi med pant både i pipefabrikken på Larkollen og på Husvik ved Drøbak i forbindelse med oppgjøret for Bocklums arvinger.

Den nye fabrikkeieren Hans Jaspersen var en av tre bondesønner fra Torderud gård i Ås. De to andre brødrene het Peter og Jens. En søster het Johanna Margrethe, og faren var en studiosus, klokker og bonde med samme navn som sønnen Hans. Alle de tre brødrene var svært kunstnerisk begavet, og de sto sentralt ved utsmykkingen av Drøbak kirke da den var ny. Hans og Peter var billedhuggere og treskjærere, mens Jens var «skildrer», altså maler. Han malte blant annet portretter. «Deres kunst hører til de uttrykksfulleste minner vi har om hin tids evne til å skape sikker, rik og fornem rumkunst», skriver Henrik Grevenor. Særlig Hans og Peter hadde sitt virke i Drøbak store deler av livet. Peter bodde i Drøbak fra 1765 til sin død i 1801. Broren Hans døde i Drøbak i 1808.

Ingen fajanseproduksjon
på Husvik

Den kunstneriske virksomheten til Jaspersen-brødrene er den viktigste grunnen til at det har vært spekulert i om det ble startet produksjon av fajanse ved pipefabrikken på Husvik en gang etter 1781 – da Hans Jaspersen hadde overtatt. Privilegiet åpnet adgang til denne typen produksjon, men det er ikke funnet noen beviser for slik produksjon ved fabrikken. Bare en lokalisering og utgraving ved fabrikktomten ville vist om det ble produsert fajanse på Husvik. Men det er lite trolig atdet blir noen utgraving – hvis ikke fabrikktomten skulle bli funnet veden tilfeldighet. Norsk Folkemuseum har i sin tid hatt to ekspedisjoner til Husvik for å spore opp fabrikktomten med tanke på utgraving, men begge disse forsøkene ga negativt resultat. Dessuten kan det være vanskelig å finne eldre avfallsdynger, selv om fabrikktomten skulle være kjent.

Aase Bay Sjøvold ser ut til å mene at den gamle fabrikken på Husvik lå der Jobu etablerte sin fabrikk rett etter krigen – noe som er lite trolig. Hun skriver: «Selve tomten for fabrikken er ikke kjent, med stedet kan lokaliseres til det nåværende Husvika [sic!] ved Drøbak, hvor et større fabrikkanlegg nå dekker den. Spørsmålet om det hadde ligget en fajansefabrikk ved Drøbak ble diskutert av Henrik Grevenor i hans artikkel om «Fajanseproblemer i Norge». Årsaken til at Grevenor trakk denne hypotetiske fajanseproduksjonen fram i lyset, var at man på den tid trodde fajansefabrikken på Bragernes var gått inn i 1772, omtrent samtidig med fajansefabrikken på Herrebøe i Idd ved Halden. Intet tyder på at det noensinde ble laget fajanse ved pipefabrikken i Drøbak. De fajanser som Grevenor hadde vanskelig for å plassere med sikkerhet i Herrebøes produksjon, kan nå med få unntagelser henføres til Drammensfabrikken».

Da Hans Jaspersen overtok fabrikkdriften i 1781, var konjunkturene dårlige for fajanseproduksjon, og konkurransen var stor fra billig engelsk steintøy. Året før hadde Hans Nicolai Bruuns Fajansefabrikk på Bragernes i Drammen blitt nedlagt etter tyveårs drift. Omkring ti år tidligere hadde den nærmest legendariske Herrebøe Fajansefabrikk i Idd ved Halden måttet avvikle produksjonen. I 1788 skrev Hans Strøm om disse to fajansefabrikkene: «Et fajanseværk ved Fredrikshald og likeledes et i Drammen er begge nedlagde, ventelig fordi leret, som maate hentes udenlands fra, falt for bekostelig». Det er forståelig at Hans Jaspersen ikke satset på fajanseproduksjon ved Husvik i slike vanskelige tider.

Hans Jaspersen selger Husvik gård

I 1793 solgte fabrikkeier Hans Jaspersen gårdsbygningene som lå i Husvik – sammen med grunnbrev– til toller Friderich Ditlev Bay. Det var ikke nødvendig å gjøre rede for grenselinjene i skjøtet, for Husvik var en klart avgrenset eiendom eller større gård. Gården besto av en to-etasjers bygning med tre under og overværelser. I hovedhuset var det i alt fire jernkakkelovner. I en annen bygning var det to kamre med en jernkakkelovn, et kjøkken og et bryggerhus. Det var en bygning med to skorsteiner og en innmurt bryggergryte. På Husvikgård fantes det også to vedskjul, en «frukturtehave» og en innhegning med plass til noen kyr. Sør for våningshuset hadde det i 1775 blitt satt opp et fjøs med høyloft. Tolleren måtte betale 1000 riksdaler for denne herligheten. Salget omfattet ikke fabrikken, og heller ikke en bestemt innhegnet «bråta» – eller rydning – som Jaspersen ville beholde.

Dammen – et minne etter fabrikken?

Det er nærliggende å tenke seg at den kunstige utgravde dammen på Husvik kan være et minne etter pipefabrikken. Vi vet at produksjonen av krittpiper krevde mye vann året rundt, slik at man kunne holde leiren våt og gjøre den myk og bekvem til forming og støping. Det betyr at Husvik-fabrikken må ha hatt rikelig tilgang på vann, og at det kan ha vært bygget et pumpeverk som sørget for jevnlig tilførsel av vann til fabrikken.
Men dammen på Husvik kan opprinnelig ha vært en fiskedam– eller kanskje var det fabrikkens brønn som på et senere tidspunkt ble ombygd til fiskedam. Da Hans Jaspersen solgte Husvik gård til toller Friedrich Ditlev Bay i 1793, ville han som nevnt beholde et bestemt jordstykke som var en innhegnet rydning. Dette jordstykket hadde han ifølge grunnsedler av 1723 og 1752 fått bruke uten grindleie. Men om toller Bay ville, skulle han ikke nektes å bygge fiskedam innenfor denne innhegningen.

En betydelig bedrift i Drøbak

I 1779 hadde Niels Carlsen kjøpt en andel i fabrikken av proviantforvalter Johan Lorentz. Den 27. mars 1797 fikk den samme Niels Carlsen auksjonsskjøte på «Jaspersens gaard og pipefabriqve for 701 rd.». Kort tid etterpå må virksomheten ved fabrikken ha opphørt. Christen Pram opplyste at den «var her for faa aar siden» og la til: «Den kunde ei bestaae og er nedlagt». Kanskje krittpipene var gått av mote? De hadde jo lett for å knekke, særlig de litt finere med lang stilk. De langstilkede pipene var en motesak og sto i kontrast til dekortere og billigere «bondepipene».Henning Alsvik skriver: «Lever den korte gammeldagse pipen sitt lange og bramfrie liv til den jevne manns fornøyelse, kommer den lange krittpipen i en hektisk oppblussende mote, vel ikke bare fordi datidens tobakk smakte best av en lang pipe, men også fordi den med sin elegante, ekstravagante form øvet en særlig tiltrekning på det galante 1700-tallsmennesker».

Da 1800-tallet nærmet seg, var piper av et sterkere materiale kommet på markedet. Dermedvar dette tidlige industri-eventyret over. Men digel- og pipefabrikken på Husvik må ha vært en betydelig bedrift i Drøbak i andre halvdel av1700-årene, og som vi har sett, var den i drift i mange år.

En krittpipe er ikke å få kjøpt i dag, men graver du litt i sanden i Husvik-området, er det fortsatt en mulighet for at en brukket pipe kan dukke opp. Spør du noen av dem som for noen år siden har gravd ut tomten til huset sitt i dette området, vil du nok få bekreftet at de har funnet rester av krittpipene.

Noen kilder og videre lesning:

Alsvik, Henning. Pipene fra Bragernesfabrikken. I: Drammens Museum. Årbok
1938-1943. Drammen 1944, s. 45–54.
Dørum, Knut. Frogn Bygdebokverk – Bind
II. Frogn kommune, 1999. 360 s. [Om
pipefabrikken på Husvik s. 242–243 og
om Husvik gård s. 309–310].
Grevenor, Henrik. Fajanseproblemer i Norge.
I: Kunstindustrimuseet i Oslo.
Årbok 1932–1933. Oslo 1934, s. 1–23.
[Om Drøbak-fabrikken s. 6–10].
Ludvigsen, Børre. Christopher Bocklum –
krittpipemesteren på Larkollen. Wiwar,
nr. 2, 1985, (hefte 22), s. 13–20.
Magnussen, Bernhard. Fajansefabrikken
på Husvik. Pensjonist-nytt, nr. 3, 1994, s. 24–25.
Opstad, Lauritz. Herrebøe fajance fabrique.
Et norsk industri-eventyr fra
rokokkotiden. Sarpsborg: Borregaard,
1959. 344 s. [Om Drøbak-fabrikken s. 104–107].
Opstad, Lauritz. Rygge – Bind II:
Bygdehistorien inntil 1800. Med bidrag
av Erling Johansen. [Rygge]: Rygge
Sparebank, 1957. 515 s. [Om Christopher
Bocklum s. 460–462].
Pettersen, Anneken. Pipefabrikken på
Bragernes og dens grunnlegger Jacob
Boy. I: Drammens Museum. Årbok
1938–1943. Drammen 1944, s. 7–44.
[Om Drøbak-fabrikken s. 24–28].
Sjøvold, Aase Bay. Hans Nicolai Bruuns
Fajansefabrikk i Drammen 1760–1780.
Dens bakgrunn, historie og produksjon.
Drammen: Drammens Museum, 1998.
135 s. [Om Drøbak-fabrikken s. 17–18]

I Pensjonistnytt nr 3/2010 side 25-33 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi den og bilder.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.