Den gang Vindfangerbukta var lekeplass

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 3-2008)

De færreste innflyttere til Drøbak og Frogn har noen idé om hvordan Vindfanger-bukta og nærmeste område så ut før den siste verdenskrig. Nå er de blitt vant til å se Bukta som opplagsplass for båter om vinteren og ellers i året med motor-racere og seilbåter. Der hvor båtene ligger i vinteropplag, lå det et sagbruk og store stabler med skåren trelast.
I Bukta lå store flåter med tømmer, hvorfra tømmerstokkene etter hvert med en kjerrat ble halt opp i saga. Så snart tømmerstokkene var delt opp i bord og planker, ble de lagret som

store plankestabler for tørking.
Sagajordet like syd for saga var en yndet lekeplass for unger og ungdom den gang. I bakken nedenfor der hvor JO-BU hadde sin fabrikk, lå det ikke mindre enn 3 hopp-bakker, om sommeren var det teltplass.
Putte Halvorsen, som døde i fjor, hadde skrevet en artikkel om livet i Bukta, som vi gjengir det meste av her: Han sier:
Slik jeg hadde det i oppveksten, måtte være alle gutters drøm. Her kunne jeg gjøre nesten alt jeg ønsket. Jeg hadde sjøen og skogen tett innpå der jeg bodde – med store lekeplasser tett innpå.

Farlig lek på isflak
Ett år etter krigens slutt var saga i full sving igjen. Store hauger med tømmer var fraktet ned til området ved saga. Skal si det var trafikk i Sagabakken ved siden av huset vårt. Det var 5-6 hester som kjørte. Gårdbrukerne Aamodt og Hjerpåsen var noen av dem jeg ble kjent med. Jeg fikk lov å henge på.
Tømmeret kom i flåter, som ble slept inn til en ”kjerrat” og trukket inn i saga og enkeltvis lagt opp på sagbenken for skjæring til bord eller planker. Det hendte vi jumpet ut i vannet og satte oss overskrevs på stokkene som ble fløtet. Oppsynsmann Eriksen likte ikke at vi lekte på tømmerstokkene.
Vinteren var en fin tid. Da hadde jeg og vennene mine hele Sagajordet å boltre oss på. Jeg hadde fått en ordentlig pulk av bestefaren min. Å sette ut for et lite hopp, var spennende, men det gjorde vondt i rompa når vi landet på baken.
Isen inne på Bukta var bestandig lokkende, selv om den ofte var usikker. Å gå på isflakene var strengt forbudt. Ble jeg sett ute på isen, vanket det juling og husarrest. Men fristelsen ble noen ganger for stor, særlig når isen lå speilblank og så sikker ut. Mest gøy var det å seile med isflakene eller hoppe fra isflak til isflak. Men mange ganger hendte det at et isflak brast eller at vi beregnet feil og plumpet. Da måtte vi gå hjem for å skifte og ta det som måtte komme av straff. Men det glemte vi fort.

Fine akebakker
Vi som bodde i Vindfangerbukta, hadde tre fine akebakker på Sagajordet. En av dem kalte vi Stabækbakken, Da kunne vi starte ved brua som gikk over Gloslibekken, derfra ned til den gamle telefonsentralen, som tilhørte festningen.
Hvis det hadde vært mildvær og det etterpå frøs på, kunne det gå så fort at vi ikke greide svingen og endte i brøytekanten. Neseblod og skrubbsår hørte med, men som regel gikk det bra. Med den store kjelken med mange på, brukte vi en lang styrstang. Da gikk det lynende fort.

Aking fra kanonene
Den andre bakken som vi akte i gikk nedover Batteriveien. Vi startet fra Veisving-batteriet oppe ved Seiersten og akte helt ned til Kranbrygga. Bakken var veldig lang, men vi strevet oss opp til toppen igjen, for dette var moro. Det var ikke vanlig med biler i veien den gang!
Sommeren var en herlig tid i ‹Bukta» Sammen med broren min og Bringsværd-ungene kunne vi ro, seile, bade, gå uten klær, leke på Husvikholmen og ved Båtbyggeriet. Ropte mor på oss , stupte vi uti og svømte tvers over Bukta.
På bryggen på østsiden av Bukta hadde de militære bygget et flott stupebrett. Jeg var veldig interessert i å lære å stupe, men det gikk lang tid før jeg våget det første spranget. Kanskje ble det magaplask!

Sjarmen ved bukta ble borte
En av de mange jaktene som holdt til i Vindfangerbukta, var ”ALIS” Den tilhørte Sandandersen og hadde enerett på frakting av formsand til støperiene.
Den andre het «Anna Tre» og tilhørte Andersen-Skovly. Ombord i den var det moro å leke sjørøver eller gjemsel. Men dukket Andersen opp, gjaldt det å komme unna i en fart.

En annen lek jeg drev med, var å hoppe fra stein til stein på de store steinene som tyskerne hadde anbragt over hele Bukta for å hindre at engelske landgangsbåter kunne
landsette tropper. Mange ganger falt jeg på rompa i vannet og ble kliss våt. Men til slutt klarte jeg det.
Nå er disse steinene for lengst fjernet. Bukta er fylt opp med båtplasser, og det er det mange som er glad for. Men den romantiske sjarmen ved Bukta er borte.