De drøye bakkene

Hovedveiene ned til Drøbak – før og nå

Av Bernhard Magnussen

Drøbak er forholdsvis ung av alder. Riktignok var det et tingsted på Husvik på 1200-tallet. Her kunne «frie menn» i området rundt Folden – den nåværende Oslofjorden – samles og diskutere saker av almen interesse, som for eksempel rettstvister og krigshandlinger. Fra fjern og nær i vår del av landet kom ting mennene seilende eller roende, og i bukta innenfor Husvikholmen var det en ypperlig havn.

Den gang var det ikke mye bebyggelse i området. Kanskje lå det noen fikerhytter langs stranden. Derimot var det allerede på den tiden da tingstedet fantes, opprettet en fergeforbindelse tvers over fjorden. Den gikk fra Færgestad på Hurum-siden til en sundbrygge på Drøbak-siden – der hvor fergestedet for overfarten til Oscarsborg Festning ligger i dag. Etter hvert ble det bygget noen små hus i nærheten av fergestedene

på begge sider av fjorden, slik at de reisende kunne skaffes mat og husly. På Drøbak-siden lå de der hvor Solgry nå holder til. Denne eiendommen som i sin tid het
Drøbak gård, ble kjøpt av Niels Carlsen på midten av 1700-tallet. Etter hvert fikk han og hans hustru Martha Zachariasdatter reist den praktbygningen som vi gleder oss over å se den dag i dag. Bygningen ble pietetsfullt restaurert i begynnelsen av 1920-årene.

Andre sentrale personer i utviklingen av ladestedet i den tidlige fasen, var Christen Christiansen Frost, Niels Carlsens far Jacob Carlsen, halvbroren Christen Carlsen og svigerinnen Anne Paludan.

Fra ladested til kjøpstad

Det var først på 1600-tallet at det for alvor ble liv og røre i Drøbak. Det var da hollenderne
begynte å komme seilende med sine koffer for å kjøpe tømmer og annen trelast av bøndene
i Frogn. Noen fremsynte i Christiania og i de nære bygdene så muligheter til å ta seg av trelast-
eksporten selv, og på 1700-tallet var handelen og transporten til utlandet i full gang. Seilskute-
skippere og deres mannskaper slo seg ned i Drøbak, og det vokste fram en tettbebyggelse.

Ladestedet Drøbak utviklet seg raskt. Folk tjente penger og skaffet seg egne hjem. Bebyggelsen strakte seg etter hvert fra Røysebraaten i syd via Vennebekk og Drøbak gård til Husvik i nord, og fra Brygga i syd til Seiersten i øst. Drøbak fik kirke, skoler, hospital og nye næringer. I 1842 hadde Drøbak fått kjøpstadsrettigheter, noe som ga stedet bystatus. Drøbak var egen bykommune helt til 1962, da Schei-komiteen bestemte at byen skulle opphøre som egen kommune og innlemmes i Frogn landkommune. Dermed hadde ikke lenger Drøbak bystatus i juridisk forstand. Etter et vedtak i kommunestyret i 2006 fik Drøbak likevel tilbake sin bystatus, uten at dette har noen særlig praktisk betydning i våre dager.

Men kjøpstadsettighetene som byen fik i 1842, var særlige privilegier som ble gitt til tettsteder og havner som var sentrale for handelen, og som dermed fik status som kjøpstad. Borgere av en kjøpstad hadde rett til å drive næringsvirksomhet. Iseksporten til utlandet overtok etter hvert den dominerende rollen som trelast-handelen hadde hatt for byen. Denne virksomheten tok til omkring 1850 og varte til rundt 1900. I tillegg ble Oscarsborg Festning planlagt og bygget, og befolkningen fortsatte å øke.

Når det var strenge vintre, kunne fjorden fryse igjen fra Drøbak og inn til hovedstaden. I gamle dager kunne derfor Drøbak fungere som vinterhavn for Oslo – med all den trafikk dette medførte. Drøbak ble en tid regnet som en av Norges driftigste sjøfartsbyer.

Drjúgbakki – den drøye bakken

Men det var dårlig med skikkelige veier ned til byen, og man slet med de bratte bakkene. Historikeren Oluf Rygh har forklart navnet Drøbak med det gammelnorske ordet drjúgbakki i betydningen «den drøyebakken». Noen har også gjettet på at navnet er av hollandsk opprinnelse, og at det kommer av ordet drögback som betyr «tørr bekk», men denne tolkningen er mindre sannsynlig. Drjúgbakki passer godt med tanke på de bratte og drøye bakkene som førte ned til fjorden, og Oluf Rygh var selv ikke i tvil om at hans tolkning av stedsnavnet var korrekt.

Fra nabobygda Frogn gikk det to veier. Den ene gikk i syd over Haver, Odalen og Sogsti, gjennom Thorkildsbyen og Bråtan ned til bryggene og Tollboden. Den var – og er fremdeles – smal, bratt og uten fortau. Den andre veien gikk fra Seiersten bratt ned til Storgaten –nåværende Niels Carlsens gate – og endte ved Gamlehjemmet, bygningen som rommer Eldresenteret i dag. Dette var hovedveien ned til Drøbak. Den ble benyttet av de fleste som hadde bygget seg hus i Bjergene i Øst. Den brukte også bøndene ved levering av sine landmanns-produkter– enten de skulle gå til kjøpmennene i Drøbak eller sendes videre til hovedstaden med fjordbåtene. Hester og etter hvert noen biler hadde kun en vei å bruke. Det var den «drøyebakken» som etter hvert fik andre navn, som Nebbenesbakken og Seimbakken etter folk som bodde der.
Før bilene kom måtte man rett og slett ta bena fatt, dersom man ikke hadde hest og vogn til disposisjon. Da kunne man også bruke den bratte gangveien fra Seiersten ned gjennom Bjergene i Øst og ende opp nederst i Lindtruppen. Denne bakken –Buggebakken – har i alle år blitt kalt for «Buggen».

Nye veier kom til

Da Oscarsborg Festning rundt år 1900 satte i gang bygging av forsvarsanlegg på Drøbak/Frogn-siden, anla man en solid vei fra Vindfangerbukta til Seiersten. Den filk navnet Batteriveien, fordi den ble brukt til å frakte kanoner og annet utstyr fra losseplassene i Vindfangerbukta opp til de nye forsvarsanleggene. Denne veien var imidlertid kun til bruk for forsvaret.

I dag går det bilvei fra Solgry opp til Grande Aldershjem og videre nordover. I våre dager heter den Sorenskriver Ellefsens vei. I min ungdom het den Grandeveien og førte kun frem til privat eiendommen Grande. Der var veien sperret med en stor jernport. Ingen andre enn beboerne på Grande og deres gjester slapp igjennom. På nordsiden av eiendommen var det en tilsvarende stor jernport som også ble holdt låst for fremmede. Etter at Grande ble overtatt av kommunen og revet for å gi plass til Grande Aldershjem, ble portene fjernet, og veien åpnet for alminnelig trafik.

Hovedveien ned til dagens Drøbak

Rundt 1880 innså kommunen at man trengte en skikkelig og ikke fullt så bratt vei ned til Drøbak. Traseen som ble valgt, gikk fra Dyrløkke over Ullerudsletta og videre i slake svinger ned til Lensmannssvingen. Der anla man en stor fylling over Raskebekken og førte veien frem til Råkeløkka, med skarp sving ned til Lindtruppen, Bankhjørnet og Storgaten.

Samtidig anla man Holmen-dammen med vann fra Ullerud-bekken. Den skulle tjene som vannreservoar for brannvesenet. Vinterstid ble denne dammen en fin skøytebane og lekeplass for barna. Det er mange år siden den ble tappet og fylt igjen. Men Raskebekken renner fortsatt. Nå går den riktignok i rør under veifyllingen.

I Pensjonistnytt nr 2/2009 side 8 til 12 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi meldingen og bilder.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.