Bak pseudonymet Mc Andrew, skjulte det seg en Drøbaksgutt med døpenavnet Charlie Andresen. Han var freelanceskribent i Akershus Amtstidende fra tidlig i femtiårene og frem til han gikk bort, så alt for ung, 39 år gammel, i 1969. Mc Andrew var sønn av Charles Andresen som var typograf i O.B. Hansens boktrykkeri/Akershus Amtstidende.
I tillegg til sine sysler som freelancejournalist i Amta, skrev han endel artikler for Alle Menns Blad som dengang var et anstendig mannfolkblad. Han arbeidet også ved Elle Keramikk på Torkildsstranda, ved siden av at han assisterte sin bror Dagfinn Andresen i hans modellverksted. Mc Andrew var også glad i å tegne og male. Han illustrerte gjerne sine artikler med egen penn.
Interessen for lokalhistorie er stadig stigende. Mye av Mc Andrews gamle stoff i avisen er for lokalhistorie å regne i dag. Vi har plukket frem en del av hans artikler som vi tror vil ha aktualitetsinteresse både for lesere som husker Mc Andrew, og for alle nye lesere.
Da Tamburbakken var en by i byen, og det ble drevet kjeglebane, billiard og ølpub i Niels Carlsensgate….
Småglimt fra Drøbak i 1880-90 årene
Av Mc Andrew, redigert av Bjørn C. Wiig
– Det har skjedd en del forandringer her i byen på de åtti årene jeg har levd her, sier den gamle, men evigunge Drøbaksmannen da vi treffer han på torget.
Jeg husker godt Mærraåsen fra guttedagene. Det var fjellet som lå midt på torget her, og så sto det ei lita bu inntil fjellet. Da den ble rivi ner, brukte man materialene – i alle fall endel av dem, til turnbua. Og oppå fjellet, der parkanlegget ligger, lå der et flott lysthus som tilhørte skolelærer Laurantzon. Det var jeg med på å rive ner som guttunge…
Han kikker omkring seg på det lørdagstravle torget, mens han minnes dagene som svant.
– Det var da liv her dengangen også, sier han. Mange kjøpmenn, og sjømannsfamilier i så og si hvert hus….
Rett opp her hadde vi kjøpmann Jensen, og baker Andersen, Rød og Vestby. Og der borte i Åsegå’rn drev Hans P.A. Rud kolonial. Mens noen eldre damer drev en finere restaurasjon i annen etasje der fiskebasaren ligger i dag. Utenfor Åsegå’rn lå den ene av byens to vannposter. Den andre sto utenfor smed og tannlege Høiaas borte ved apoteket. Ellers var det flere brønner rundt om i Drøbak som også var i bruk lenge etter at vi fikk vannverket.
Jeg husker godt bekken som rant ner Wienerbrødskjæringa. Forbi der bakeriet til Knudsen ligger nå (Aamodt Fysikalske). Den randt ned i Kroketønna – forbi en løkke med skau, og jeg husker kuene til baker Olsen som gikk og gresset borte på Bankløkka! Jo, det var tider. Baker Olsen var skipsreder også. Han hadde en skute som het “Jason”. I det hele tatt var mange Drøbaksfolk borti sjøen på en eller annen måte. Ta nå samlagsbestyrer Jørgensen for eksempel: han var skipper ved siden av, og førte “Gefion” for A.G. Samuelsen.
Den runde “utsiktsplassen” med rekkverk omkring, som i sin tid sto der oppe ved Holmedammen, (Rett nedenfor
Grønndalsblokka (senere revet for å gi plass for bolibyggelag blokker)) fikk forresten navnet sitt etter en sjømann. Han heter Seterdalen, og hadde mønstret av her i Drøbak, med Samuelsen-skuta “Sjøredderen”, som ble ført av kaptein Theodor Jansen i Badehusgata, Ja, så gikk han opp i linna (Osloveien) – så var han så uheldig å dette i dammen og drukne… Da satte kommunen opp gjerde på stedet han datt uti, og siden gikk det under navnet “Seterdalens Minde”.
– Var det noen adspredelser her i den gamle tida?
– Ja der var da noen. Der borte hvor Alm-Erichsen har forretningen sin i dag gikk det liksom en skråning nedover. Der var det ølpub, Kjeglebane og Billiard! Det var en Baltzersen som drev dette, og oppe i nåværende O.B Hansens bygning (i Lindtruppbakken) var der dansesal i annen etage.
Denne eides av vognmann Nielsen. Dalemusikken oppante landet spilte for sjøfolk, og damer med nykrølla hår – hver fjortende dag, så der var det liv! De krøllene damene hadde, var de sikkert født med, for det var ikke vanlig i den tida at folk krølla håret sitt…
Vi som ikke var voksne fikk ikke vanke på disse stedene. Vi var heller nere på stranda og på bryggene, og klatra om kapp i riggen på skutene som lå der. Også var vi karslige da, – eller barske som det vist heter nå…
Vi røyka! Pipene lagde vi av kastanjer som vi hulte ut, og “tobakken” vår den fikk vi fra bedehuset! Huset var ikke kledd utenpå den gangen. Det var bare dyttet mose og stry mellom tømmeret. Der var vi rett som det var og nappa ut litt for å ha i pipa…
– Jeg husker godt at den første barbereren kom til Drøbak og rigga seg til nere ved Britten (Britannia Hotel). Det var dårlig business, for her i byen gikk dem med helskjegg alle mann. Og håret var sjøfolka vant til å klippe for hverandre! Vi hadde også en som het Smith som drev oppe ved torget en tid. Da han døde, gikk vi og lånte kniver for noen øre av kona hans.
– De nevnte stranda og bryggene. Hvordan artet for eksempel livet seg der nede i båthavna i 80 og 90 årene?
– Jo der var det livat! Stenger og rær til skutene ble gjort der nede, og diverse reparasjoner ble foretatt. Borte under fjellet, der de store reklamene står malt, lå der en diger isbinge. Der ble det lasta ut is i fra bl.a Ullerudtjernet. Skuter kom, og skuter gikk. Ringene etter taufestene kan ennå sees der de stikker opp av bakken bak bensinstasjonen.
Det var mange skippere som bodde nede i havna, bl.a. Så var det to skippere som eide den store Solberggården der
maleren Skramstad var fast bosatt den første tiden han var i Drøbak. Redaktør Thorbjørnsen i Follo Tidende (forløperen til Amta) også forresten.
Tamburbakken like bak havna var reneste byen. Jeg tror nesten det var mere trafikk der dengang, en det er i hele byen i dag! Hele tre skomakere holdt til der! En skredder, en blikkenslager, et hjemmebakeri og en melkeforretning. Dessuten var det et større kull- og vedutsalg, som skipsreder Fred Baltzersen drev. Jo, det var jammen en by i byen…
– De har vært en tur til sjøs De også?
– Det ble en tur, og det ble flere. Til slutt kunne jeg se tilbake på en fartstid på syvogtyve år. Av disse hadde jeg de
11 koseligste på seilskuter. De siste 16 årene var jeg under andre nasjoners flagg. Mest på steambåter. Jeg seilte mye i istrafikken, bl.a. endel turer til Sardinia med is. Husker godt Samuelsenskutene “Victoria” og “Ygdrasil”. Den siste var en elendig seiler. Ble det for mye vind, måtte vi fly til rattet, alle som en. Mye styggvær, og lange reiser har jeg vært med på, men jeg har aldri forlist, – bare vært med på å redde mannskap fra forliste skip. – Jo forresten en gang. Jeg vet ikke om det egentlig kan kalles for et forlis, men vi gikk nå på grunn med en Holenderskoff borte i England. På lavvann lå vi å baksa i gjørma, og så lå den der da. Plutselig – full av vann! Vel, det gikk bra. Brannvesenet fikk slanger om bord, og pumpa’n tom.
På innsjøene i Amerika har jeg fart mye. Der borte likte jeg meg forresten best! Men det var mye streiker og elendighet derover på den tida. Vi måtte gå opp omkring 27 sluser i fra Montreal til Chicago! Drøbaksgutter traff jeg støtt på de kanter, så en følte seg nærmest som hjemme… Jeg har forresten ført båter på vår egen innsjø Mjøsa også! Bl.a. slepebåten “Losen” som Samulesen hadde eid her i Drøbak. Den var blitt fraktet opp dit i småbiter med jernbanen.
– Tatoveringen Deres har vel sin egen historie å fortelle?
– Å ja, men den er ikke hjemført fra verken Hong Kong, eller Nyhavn. Det er’n Hilmar, sønn til en skredder her, som var mester for dem. De er laget borte på Holmestadberget, med pennesplitt og tusj! Jeg hadde nok mye vondt av dem! Gær’ne guttær, kan du skjønne…
– Hadde De likt å dra ut igjen med skutene i dag?
– Ja det er sikkert! Men vi får vel si at vi har seilt skuta trygt i havn nå. Det er ikke flere enn 6-8 mann igjen av de gamle seilskutefolka her i Drøbak nå. Vi har nok gjort fast seila; det er ingen igjen til å løse dem igjen. Langt mindre – setta dem!
I Pensjonistnytt nr 2/1997 side 21-23 står denne artikkelen.
Vi takker Bjørn Cato Wiig for velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bjørn Cato Wiig levde og virket i Drøbak. Han ble født i 1952 og døde alt for tidlig 2/5 2011. Han har publisert en rekke artikler om mennesker og steder i Drøbak, både i Østlandets blad, Akershus Amtstidende og i Pensjonistnytt.