Da Håøyakongen reddet livet til Jørgen Andersen
Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 3-2004)
Min bestemor Ellevine kom fra Kloa, et lite sted sør vest på Håøya ved Kloasundet – sundet mellom Håøya og Bergholmen. Ellevine var nummer elleve i søskenflokken. Ungene måtte tidlig lære seg å sanke bær og bli med på fiske. Noen frukttrær hadde de også på den lille eiendommen. Fisk, bær og frukt rodde de inn til Christiania, som Oslo het den gangen. Hadde de flaks så fikk de god bør til å seile begge veier.
Sjømannskap inn med morsmelken
Håndtere båter og seil var noe de hadde fått inn med morsmelken. Hver kveld måtte de hente vann. Fra ei lita ile som lå sønnafor Kloastua. Den hadde folk fått av Håøyakongen for lenge, lenge siden hadde bestemor fortalt. Ilen er der den dag i 
dag. Og godt vann er det. Ilen blir aldri tom, selv om det er aldri så tørt. Når det skulle hentes vann, måtte de ro den lille biten. Med en gang vann-bøttene kom inn på kjøkkenet tok bestemors mor en brennende tyristikke og lyste korsets tegn over vannet. Det gjorde hun for at ikke hulder og trollpakk skulle komme inn i huset, fortalte bestemor. Ungene vokste seg til og de nådde snart gifteferdig alder.
Handelen gikk som vanlig med fisk, bær og frukt enten til Christiania eller Drøbak. Litt ble det å legge på kistebunnen, men store fortjenesten ble det ikke.
Makaløs til seilas
Så var det en gang Jørgen, en av brødrene til bestemor, hadde vært en tur i Christiania med noe frukt han hadde solgt på torget. Salget hadde gått raskt unna så han var godt fornøyd. Han hadde til og med rukket å få med seg de varene de trengte hjemme. Han skyndte seg med varene ned i sjekta, og lot fortøyningene gå. Nordavinden var frisk den dag, men ikke verre enn at han turte å sette seil. I dag skal det seiles, sa Jørgen til seg sjøl. Og gjett om ikke det gikk troll i ord.
Den lille sjekta fór bortover sjøen. Jørgen hadde aldri før opplevd slik seilas. Det så ut som vinden tiltok i styrke. Han lurte på om han ikke skulle reve litt seil, men han lot det stå til. Da han var kommet på høyde med Møkkalassa, blåste det så fælt at bølgene hadde fått hvit skumhatt på toppen. Med ett kom det en kraftig vindrosse, så den vesle sjekta skar ut på bølgetoppen. Jørgen var ikke rask nok til å slippe skjøtet, så sjøen fosset inn over ripa på båten. Det var med nød og neppe Jørgen klarte å rette båten opp igjen.
Stemme i mørket
Plutselig hørte Jørgen en stemme som ropte gjennom vindkastene: Nå må du reve seil, Jørgen. Stemmen var så sterk og klar, som en skulle stå rett bak ham. Jørgen kikket seg akterover, men ingen var der. Han skottet inn mot land, men han kunne ikke se et eneste menneske. Nå var han jo snart hjemme, så han tenkte at dette skulle han nok greie. I det samme kom en ny vindrosse mye kraftigere enn den første. Den vesle sjekta skjente ut på ny og enda mer vann fosset inn i båten. Igjen hørte han stemmen, men denne gangen mye sterkere: Rev seil, Jørgen! ellers går det deg ille. Men nå ble Jørgen sint. Han trodde det var draugen han hadde med å gjøre. Å gi seg nå kom ikke på tale, det skulle de bli to om. Nå var det begynt å mørkne også, men nå så han Kloasundet rett forut, og den biten skulle han nok klare. Da hørte han stemmen for tredje gang: Nå Jørgen Andersen, dersom du ikke hører på meg nå så går det deg ille. Rev seilet ditt. Denne gangen hørte han stemmen som en tordenrøst. Og denne gangen kom stemmen fra berget i Håøya. Da forstod Jørgen at det var selveste Håøyakongen han hadde lagt seg ut med. Jørgen var ikke sen med å få seilet ned. Og det var også på tide, for nå var sjøen helt svart, og det freste av bølgene. Ved hjelp av vinden og årene kom han seg trykt i land på brygga i Kloa. Da de senere på kvelden satt ved kjøkkenbordet, fortalte han til de andre hva han hadde opplevet på sjøreisen fra Christiania. – Ja, du får nok takke Håøyakongen, for det var nok han som berget livet ditt denne gangen, sa bestemor Ellevine.