Da Håøyakongen fridde til Huldra på Håøyatoppen
Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 3-2007)
Det er vel ikke en øy som det er knyttet så mye sagn og eventyr til som Håøya i Oslofjorden. Denne fortellingen er så sant som et eventyr virkelig kan være.
Dersom en vandrer fra Ormeleina, over Håøyatoppen og kommer ned til Jaktebukta, har man hatt en fin tur. På veien over har en måtte gå over et juv. Dette kalte bestemor for Kongejuvet, fordi det var Håøya-kongen som hadde laget det. Nå arbeides det med å få en bro over juvet, og broen skal kalles Håøya-kongens bro. Siden det er blitt så mye bråk og folk som vandrer over toppen, så er det lite troll og skrømt å se, men de er der, det er både sant og visst.
Bestemor Ellevine som bodde i Kloa på vestsiden av øya, pleide hvert år når det var bærtid å plukke bær på toppen av øya. Det 
var så mye stor og fine bær her. Men det var et sted hun skydde, fortalte hun og det var Kongejuvet. Det var visst ikke riktig bra å gå for nære det da en kunne forstyrre huldrefolket, mente hun. Men hvordan ble juvet til? Jo, nå skal dere få høre, sa bestemor.
For lang, lang tid tilbake da det ennå var hulder og annet skrømt som tore vise seg for folk, var det ei vakker jente som holdt til på toppen av øya. Hun var så vakker at den som hadde sett henne ikke kunne få henne ut av tankene. Det måtte nok være den samme jenten som satte seg på kjelken til bror min den gang han skulle hente juleved. En ting hadde alle lagt merke til, og det var at når hun gikk, så dro hun alltid stakken godt rundt seg. Det var for å skjule halen, for dere skjønner hun var av huldrefolket. Så var det en dag Håøyakongen var på toppen for å sanke bær til vinterens forråd. Han hadde ikke noe vanlig spann ble det fortalt, men en stor bryggepanne. Mens han går der å plukker får han øye på jenten som sitter bortpå en kolle og kjemmer det lange gule håret sitt. Det var akkurat som det drysset gullstøv når kammen gled gjennom håret. Håøyakongen var helt betatt av denne vakre jenten, og ville gå bort til henne, men da snørte hun stakken om seg og ble borte mellom trærne. Nå var det slik at Håøyakongen var i beit for et kjerringemne. Å få bergtatt et kristent menneske var det likeste. Da var han sikker på at de holdt seg i berget. Håøyakongen kunne heller ikke få denne vakre jenten ut av tankene, slik som det var med alle de andre som også hadde sett henne. Neste dag var han der rett før soloppgang, og jammen satt ikke jenten der på samme plassen og kjemmet håret sitt igjen. Denne gangen ville han ikke gå bort til av frykt for at hun skulle løpe sin vei. Han stod stille og ropte så det gjallet i åsene. Hei du fagre, kan du tenke deg å bli kjerringa mi? Da reiste jenten seg opp og lo. Hadde du vært yngre og ikke så stygg så kanskje det kunne ha kommet på tale, ropte hun tilbake. Da jenten reiste seg hadde hun glemt å dra stakken om seg, og da kom kurumpa til syne. Jasså er du av det folket! skrek Håøyakongen rasende og slo ut med trollneven etter jenten, men denne smatt unna. Slaget etter neven til Håøyakongen var så hardt at det ble et stort og langt søkk i fjellet og det luktet brent svovel helt til Verpen. Akt deg nå! ropte jenten tilbake. Akkurat i det samme dukket solen opp over åsen i øst, og sendte sine stråler over Håøyatoppen.
Håøyakongen løp så fort han kunne tilbake i berget og lukket seg inne, for sol kunne han ikke få på seg, for da ble han til stein som alle vet. Men juvet, merket etter slaget hans er der den dag i dag. Ja, slik ble Kongejuvet til, sluttet bestemor sin fortelling. Da Håøyakongen fridde til Huldra på Håøyatoppen.