Bybudene på Lehmannsbrygga
Av Bernhard Magnussen
Lehmannsbrygga eller Dampskipsbrygga eller bare Brygga, som den populært ble kalt, var ved siden av Torvet byens navle.
Brygga ble anlagt av familien Lehmann i I860-årene og var knutepunkt for fjordbåtenes anløpssteder i indre Christianiafjord.
Bare noen hundre meter fra Lehmannsbrygga lå Hamborgbrygga, som var anlagt av grosserer Hamborg rundt l830 og var byens eneste dampskipsbrygge inntil Lehmannsbrygga kom. Den ble senere overtatt av Lehmannsbrygga og ble nedlagt i l920.
Lehmannsbrygga ble nedlagt som D/S-ekspedisjon i 1954, med D/S Holmestrand som siste fjordbât. Rutebåtenes sagn var dermed slutt, og Schøyens Bilcentraler overtok. Drøbak- Hurum fergen er i dag det eneste som minner oss om daglig båtforbindelse. (Dette ble skrevet i 1998. Denne fergen er nedlagt etter at Oslofjordtunnelen er i drift.)
Dampskipsekspedisjonens store hus, venteværelse, Iagerbygningene, verkstedet, toalettene og lossekranen – og ikke minst skipsklokken som meldte skipenes ankomst, er borte. Det er bare en liten bryggestump igjen, ved enden av ferge leiet.
Ved Hamborgbrygga er det store huset som var D/S Ekspedisjon i behold og bærer det ærverdige skiltet «Hamborg gården». (Dette huset står stort sett uforandret siden starten av 1900 tallet. Det var i Nerdrum familiens eie, men skal i 2015 selges) Der ser vi også restene av brokarene til den opprinnelige brygga. (Disse restene er i dag skjult pga utbyggingen av gjestehavna).
MEN DET ER BYBUDENE vi skal dvele ved denne gangen. De jobbet ut fra brygga og hadde sitt arbeidsfelt over hele Drøbak – og gjerne litt av Frogn med. De var et kjent trekk i bybildet, populære og uunnværlige. De hadde alltid en lun replikk når varene ble levert. Bybudenes uniform var skyggeluen med sort bånd rundt – påtrykket i gull: Bybud nr. I, nr. 2, nr. 3. Deres medhjelpere, sønnene bl.a., fikk ikke den ære å bære lua.
Bybudene stilte opp på brygga i god tid før skipsanløpene. jobbene som ventet ble rangert etter et sinnrikt system. Det var aldri kamp om å være først i køen. Ikke alle fjordbâtene brakte tung last. Den som kom med mest. var D/S Alpha fra Moss. med melet fra Moss Aktiemøller og «Oscarsborg» med ølet fra Oslo.
Noen år før 2. verdenskrig dabbet bybudvirksomhet av. Kjøpmennene hadde anskaffet seg egne varebiler og Schøyens Bílcentraler opprettet direkte varetransport fra Oslo. Den som holdt lengst ut, var bybud Larsen med sønnene Andreas, Hans og Knut.
Etter 1. verdenskrig fikk bybud Larsen tak i en T-Ford som hadde gått som ambulansebil i Frankrike under 1. verdenskrig. Pedalforden var driftsikker og har brakt tusenvis av mel- og sukkersekker á 100 kg. til bakerne og kolonialbutikkene í Drøbak.
BM
I Pensjonistnytt nr 3/1998 side 29 – 30 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi artikkelen og bildene.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.